På tampen fra Provence
Bråk og splittelse
Det er trist for fiskerne i annerledeslandet at de må bruke så mye tid på å krangle om fordelingen av noen tusen tonn torsk.
På tampen fra Provence er skrevet av en sentral “insider” i norsk sjømatnæring som foretrekker å holde sin identitet skjult.
Artikkelserien har til hensikt å gi et skarpt skråblikk på sjømatnæringen.
Da Stortinget med klart flertall vedtok den etter hvert berømte Kvotemelding 2.0 ble det bråk. Kystfiskerne i nord aksjonerte mot det brede politiske forliket i Stortinget og sperret havner. En kvinne brant til og med kvotemeldingen på kaia. De var rasende og skjellsordene haglet. Noen spår at Fiskarlaget sprekker i fillebiter, og Fiskebåt lurer rundt neste hjørne med trusler om å forlate Fiskarlaget
Ett spørsmål gjorde at det rant over for kystfiskerne; ressursfordelingen. Skal ubenyttet tredjelandskvote fordeles på alle eller prioriteres havfiskeflåten? Her var både Stortinget og Norges Fiskarlag klønete, og formuleringen var slett ikke så klar. Fiskarlaget glemte dessuten noe vesentlig, nemlig å konferere med sine sentrale tillitsmenn før de spilte inn forslaget.
Vedtaket i kvoteforliket kan også misforstås. Fiskebåt hevder nemlig at havfiskeflåten skal ha alt av ubenyttet tredjelandskvote. Politikerne som var med på forliket og fiskeristatsråden tolker imidlertid vedtaket annerledes. De oppfatter ikke at havfiskeflåten skal ha alt. Der står saken.
Bråket mellom store og små har nådd nye høyder. I utgangspunktet var det de små som fikk økning i sine kvoter på bekostning av havfiskeflåten. Kystflåten var nemlig prioritert i kvotemeldingen. Men så var det altså én klønete formulering som satte fyr på kystfiskerne i nord. Den lyder slik:
«Partiene anerkjenner at fiske i andre lands soner er en viktig del av havfiskeflåtens aktivitet. I år der det er ubrukt tredjelandskvote til fordeling til nasjonal kvote, er det naturlig at dette kvantumet prioriteres disse berørte flåtegruppene.»
Å prioritere betyr å gi forrang eller vektlegge. Når man prioriterer velger man hva som er viktigst eller mest presserende blant flere alternativer. Slik jeg tolker vedtaket skal havfiskeflåten ha forrang til ubenyttede tredjelandskvoter. Det betyr ikke at den skal ha alt. Om havflåten likevel — og mot formodning — får all ubrukt kvote skjønner jeg kystfiskernes frustrasjon og sinne. Da er det havfiskeflåten som vinner, og det var ikke regjeringens mening.
Det er trist for fiskerne i annerledeslandet at de må bruke så mye tid på å krangle om fordelingen av noen tusen tonn torsk. De har jo så mange andre oppgaver som de løser best ved å stå sammen. De er i samme båt på det politiske havet, og viktige saker står i kø.
Fiskerne blir utfordret av en vindkraftindustri og en regjering helt manisk i iveren etter å bygge ut havvind på fiskernes tradisjonelle fiskefelt. Dersom man ikke møter dette med et samlet lag er det stor sannsynlighet for at fiskerne går tapende ut. Det grønne skiftet merkes allerede ved at myndighetene legger store avgifter på drivstoff, og større skal de bli. Dette vil alle få merke, både de som bruker mye og de som bruker lite drivstoff. Alle får svi. Vi ser også konturene av et rigid kontrollsystem som fiskerimyndighetene i annerledeslandet har satt i gang. For noen har dette blitt nærmest et mareritt.
Skal fiskerne ta et oppgjør med alt dette må de være enige. Det hjelper ikke å sitte på hver sin holme å rope ut i luften. Jeg regner meg selv som en objektiv observatør her jeg sitter et godt stykke fra begivenhetenes sentrum. Dersom dette bråket fører til enda mer splittelse mellom fiskerne, går de en mørk fremtid i møte.
Myndighetene vil ha klare råd fra en mest mulig samlet næring.
Norges Fiskarlag har denne rollen, og myndighetene har tillit til de valgene organisasjonen tar. Dersom Fiskarlaget sprekker blir det en helt ny situasjon. Da får myndighetene et mye større spillerom, og kan vedta det de vil uten å bry seg om fiskerne.