Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: Vi lever i en svært urolig verden. Vil det være ønskelig for din del av sjømatnæringen at det nå åpnes opp for en ny debatt om norsk EU-medlemskap?

Sisilie Skagen Frantzen: I en urolig verden er det viktig å ha størst mulig råderett over våre nære ressurser og selv kunne høste og forvalte bestandene på en måte vi mener er bærekraftig. Dagens modell har gitt både god lønnsomhet og aktivitet langs kysten — noe som kommer kystsamfunnene til gode, i tråd med intensjonene i høstingsforskriften. Jeg ser ingen grunn til å dra i gang en ny debatt om norsk EU-medlemskap.

Carl Aamodt: Jeg kan ikke se at EU debatten kan unngås i den tiden vi lever i. Vi trenger europeisk partnerskap og allianser for handel og forsvar, og vi trenger en nasjonal forsvarsevne. Fra middelalderen og frem til de fredelige tiårene før første verdenskrig finnes ikke 10 år uten krig i Europa, knapt 5 år. Vi er altså statistisk sett på overtid, og historisk har den som ville bevare freden, måtte være rustet for å kunne føre krig. Det krever partnere.

Knut Helge Vestre: Jeg regner med at debatten om EU-medlemskap vil komme i tiden fremover, i og med at Norge står «alene» i sikkerhetsspørsmål. Fra mitt ståsted er jeg positiv til en slik debatt for å få belyst dagens situasjon. Men jeg er i tvil om det er riktig å bli en del av EU, selv om mange allerede føler det slik at det er EU som styrer Norge også.

Fredrik Greger: Nei, EU-medlemskap er ikke ønskelig for sjømatnæringen. EØS-avtalen gir oss markedsadgang uten å avgi kontroll over fiskeriressursene, som er helt avgjørende for kysten og verdiskapingen. I en urolig verden er det viktigere enn noen gang å beholde nasjonal styring over havressursene våre, samtidig som vi har tilgang til våre viktigste markeder.

Ida Holmøy: Vi står i en tid preget av uro og raske endringer i internasjonale rammebetingelser, og for sjømatnæringen er forutsigbarhet helt avgjørende. For sjømatnæringen er stabile markedsforhold svært viktig, markedsadgang og tydelige regler som gjør det mulig å investere, skape arbeidsplasser og verdiskapning. EU er vårt klart største marked i dag, og regelverk som utformes der påvirker i stor grad hverdagen til norsk sjømatnæring — enten vi er medlem eller ikke. Samtidig er spørsmålet om norsk EU-medlemskap et bredt og sammensatt veivalg som berører langt mer enn en enkelt næring. Uten å ta stilling til om Norge bør være for eller imot EU-medlemskap, mener jeg at en så viktig sak fortjener å bli diskutert med jevne mellomrom. Rammebetingelsene for Norge og Europa endrer seg over tid, og da er det naturlig at også spørsmålet om vårt forhold til EU blir gjenstand for en åpen og opplyst debatt. Svaret er ja.

Michael Niesar: Som tysk leiar av ei norsk sjømatbedrift er eit ja til debatt om potensielt norsk EU-medlemskap kanskje ikkje det mest overraskande svaret. For havbruk handlar EU-medlemskap først og fremst om stabile og føreseielege rammevilkår. EU er vår viktigaste marknad, og i ei tid prega av handelskonfliktar, proteksjonisme og straffetoll er trygg marknadstilgang avgjerande. Ikke minst er tollfrihet for norsk laks inn i EU fortsatt viktig. Samtidig meiner eg at EU-medlemskap ikkje er ei sikkerheitspolitisk løysing i seg sjølv. Når vi snakkar om forsvar og tryggleik i ein uroleg verden, vil NATO, det nordiske samarbeidet og forholdet vårt til USA vere minst like viktig.

Spørsmål 2: Fiskeflåten har FiskeFisFiskeflåten har klart bedre lønnsomhet enn de fleste andre næringer i Norge. Hvor lenge klarer den å stå imot grunnrenteskatt?

Sisilie Skagen Frantzen: Fiskeflåten er syklisk og avhengig av forutsigbarhet og stabile rammevilkår. En grunnrenteskatt vil direkte påvirke investeringsevnen og fornyelsen av flåten. Det er avgjørende at vi beholder forutsigbare rammer. Slik situasjonen er nå, tror jeg ikke fiskeflåten står først i køen for grunnrenteskatt. Likevel viser debatten hvor viktig det er å tydeliggjøre forskjellen mellom fiskeri og andre naturressursnæringer.

Carl Aamodt: Det ligger et premiss i spørsmålet som etter min vurdering ikke er rett. Jo, deler av den norske fiskeflåten har riktignok de siste årene hatt god lønnsomhet målt i driftsmargin — en margin som ikke hensyntar den mest elementære parameteren å måle avkasting på; avkastning på egenkapitalen.

At flåten leverer gode resultatmarginer på bruttoproduksjonen hjelper jo lite, dersom man må passivisere og låse inn voldsomme størrelser egenkapital for å realisere den samme bruttoproduksjonen. Det er i dette lys man må vurdere om det egentlig er grunnlag for å hente grunnrente fra distriktene til hovedstaden, og svaret er nei.

Knut Helge Vestre: Fiskeflåten har en samfunnskontrakt som må oppfylles. Hvis ikke, tror jeg debatten om grunnrenteskatt vil komme relativt snart. Med det politiske bilde vi har i Norge i dag, må man bare erkjenne at fokuset er å få inn mer penger til staten!

Fredrik Greger: Sikkert ikke veldig lenge med dagens regjering. Fiskeflåten har hatt god lønnsomhet, men den er også ekstremt kvoteavhengig. En grunnrenteskatt vil redusere investeringsviljen, øke risikoen og over tid svekke rekruttering og fornyelse i flåten. Historien viser at når staten presser for hardt, flyttes verdiskaping enten ut av landet eller ut av næringen.

Ida Holmøy: Selv om fiskeflåten i perioder har hatt god lønnsomhet, er dette en næring preget av betydelig risiko og store svingninger. Inntjeningen påvirkes direkte av biologiske forhold, kvotefastsettelser, vær, kostnadsnivå og volatile markedspriser. Årets eller fjorårets resultater gir derfor ikke et bilde av varig og stabil lønnsomhet. Det er helt nødvendig med topper for å håndtere bunner, slik vi nå ser med kvotenedganger og økt usikkerhet i forvaltningen. Overskuddene brukes i stor grad til å betjene gjeld og finansiere fornyelse av en kapitalkrevende flåte. Etter mange år med strukturering er kapitalbindingen høy, og mange aktører er mer sårbare for økte skatter. En grunnrenteskatt vil raskt svekke investeringsevne, flåtefornyelse og rekruttering. Det kan gi lavere aktivitet og færre arbeidsplasser langs kysten. Håper derfor næringen evner å stå imot en slik skatt, og at rammevilkårene fortsatt legger til rette for verdiskapning og levende kystsamfunn.

Michael Niesar: Villfisk er ein felles kvoteregulert ressurs, og kvotesystemet har over tid skapt betydelege verdiar. Då bør også fellesskapet få sin del av den ekstraordinære avkastninga. Eg meiner derfor at det er prinsipielt minst like sterke — om ikkje sterkare — argument for grunnrenteskatt på fiskeri enn i havbruk. Det blir brukt argument som at oppdrettsbransjen har betre forutsigbarhet og mindre biologisk risiko i produksjonen enn fiskeri. Det er ikke tilfellet. Lakseprisen er ei einaste «berg og dalbane», politiske rammevilkår prega av uforutsigbarhet og produksjonen er utsett for lakselus, sjukdom og strenge reguleringar gjennom trafikklyssystemet. Både fiskeri og havbruk skaper god aktivitet, bosetting og sysselsetting langs kysten. Skal ein vere konsekvent med bruken av grunnrenteprisnippet, kan det ikkje berre gjelde den eine næringa.

Spørsmål 3: Bør det fastsettes en øvre tillatt dødelighetsgrense for hvor mange prosent av oppdrettslaksen i merdene som kan dø i løpet av et år? Hva bør i så fall grensen være og kan du begrunne svaret?

Sisilie Skagen Frantzen: Ja, det bør fastsettes en tydelig øvre grense for dødelighet i oppdrett. Grensen må være lav nok til å presse frem bedre dyrevelferd og god fiskehelse. Høy dødelighet er både et dyrevelferdsproblem og et omdømmeproblem for hele sjømatnæringen. Skal næringen vokse videre, må dødeligheten kraftig ned.

Carl Aamodt: Her er jeg på tynn is. Jeg legger til grunn at oppdretterne gjør så godt de kan for å holde dødelighet nede. De lever jo av å produsere og levere levende fisk. Formålet er både edelt og viktig, men usikker på om et slikt virkemiddel er rett.

Knut Helge Vestre: Det bør etableres en øvre tillatt grense for dødelighet i merdene. Fiskevelferd er jo alfa og omega i alt vi gjør, og bygger tillit til næringen hos våre kunder verden over. Jeg har imidlertid for lite kunnskap om dette til å mene noe om hva grensen bør være.

Fredrik Greger: Jeg er todelt. Ingen oppdretter ønsker høy dødelighet, tvert imot gir dødelighet store økonomiske tap, og næringen jobber kontinuerlig for å få den ned. Derfor blir det feil å møte utfordringen med straff og faste grenser. En øvre dødelighetsgrense risikerer å ramme biologiske forhold som ikke alltid lar seg kontrollere. Fokus bør heller ligge på FoU, bedre drift og tiltak som faktisk reduserer dødeligheten i praksis.

Ida Holmøy: Det bør ikke fastsettes en absolutt, fast prosentgrense for årlig dødelighet i oppdrett av laks. I annen husdyrproduksjon finnes det normalt ikke konkrete, lovfestede prosentgrenser for dødelighet. I stedet reguleres næringen gjennom krav til dyrevelferd, forsvarlig drift, kompetanse, tilsyn og dokumentasjon. Det samme prinsippet bør gjelde for havbruk. En fast dødelighetsprosent vil i liten grad fange opp kompleksiteten i biologisk produksjon. Dødelighet i lakseoppdrett påvirkes av en rekke faktorer som til dels ligger utenfor oppdretters fulle kontroll, som sykdomsutbrudd, algeoppblomstring, temperaturendringer og andre miljømessige forhold. Selv med gode rutiner og høy kompetanse kan det oppstå uforutsette hendelser som gir økt dødelighet. En rigid grense kan derfor være lite realistisk og i verste fall virke mot sin hensikt. Det finnes ingen oppdretter som ønsker dødelighet; det ligger i næringens egeninteresse å holde den så lav som mulig.

Michael Niesar: Nei! Ei fast politisk dødelegheitsgrense framstår meir som symbolpolitikk enn som eit treffsikkert velferdstiltak. Fiskevelferd er ikkje ett fremmedord for oss i oppdrettsnæringa. Sjølv om dyrevernsorganisasjoner og enkelte politikarar gjerne vil framstille eit slikt bilde. Ein død laks er ett direkte tap, økonomisk, biologisk og menneskeleg. For røktarane som står ved merdkanten er handtering av dødfisk både fysisk krevjande og psykisk belastande. Å antyde at næringa ikkje har sterke insentiv for å halde dødelegheita låg, blir feil.  

Dødeligheit av oppdrettslaks er ofte ei sammensatt problemstilling og kan ikkje styrast lineært gjennom økonomisk straff. Økt dødeligheit kan skuldast algeoppblomstring, maneter, høg temperatur, sjukdom eller andre biologiske forhold som ikkje alltid er fullt ut kontrollerbare. Ei rigid prosentgrense vil ikkje ta omsyn til årsakene bak tala. At ein oppdretter skulle bli sett i det kriminelle hjørne i ein situasjon der han eller ho har gjort alt fagleg riktig, vil vere urettmessig. Dette styrkjer ikkje fiskevelferda!

Næringa har dei siste åra vist evne til forbetring. Etter mekaniske behandlingar har dødlegeheita gått ned igjennom innovasjon innan brønnbåt, betre biosikkerheit og tett samarbeid med fiskehelsetenester. Det har vore ei bratt, men imponerande læringskurve. I dag ser vi mindre mekaniske skader og sterkt  redusert smitterisiko etter avlusing, noko som har resultert direkte i lågare dødelighet.

Eg meiner at dødelighet i seg sjølv er nok straff i ein ellers svært travel oppdrettskvardag. Skal vi betre fiskevelferda ytterlegare, treng vi godt integrerte internkontrollsystem med realistiske mål, kompetente fiskehelsetenester, eit fagleg sterk Mattilsyn og ikkje minst konstruktivt samarbeid — ikkje ei politisk fastsett prosentgrense som reduserer eit komplekst biologisk spørsmål til eit enkelt tal.