Varsel fra en fiskehandler

Under årsmøtet i Fiskehav AS i Kristiansand torsdag 23. april i år var fiskehandler André Berggren fra Brødrene Berggren AS i Sandefjord en av innlederne. Her følger hans innlegg om utfordringene knyttet til de strenge fiskeritiltakene som nå er kommet i Oslofjorden og hvilke konsekvenser det har for fiskeindustrien på land. Vi gjengir innlegget i sin helhet.

Jeg er femte generasjon i familiebedriften Brødr. Berggren AS i Sandefjord. Den er et av landets eldste fiskeforretninger og har holdt til på brygga i Sandefjord siden 1911. Vi er en håndverksprodusent som har opprettholdt produksjonen av alt det en klassisk fiskehandler gjør.

Vi produserer fiskemat med ferskt råstoff av topp kvalitet og uten kunstige tilsetningsstoffer. Vi driver eget røkeri som salter og røker på tradisjonelt vis, og skjærer håndskåren filet av ypperste kvalitet. Vi er også en aktiv grossist som leverer varer til flere fiskeforretninger, dagligvarebutikker, restauranter, hoteller, sykehjem og institusjoner.

Vårt primære område er Vestfold og Telemark, men vi leverer også varer til andre grossister i hele Norge. Bedriften har ca. 40 fulltids ansatte og en god del ekstra i sommerperioden. Totalt ligger årsomsetningen på rundt 120 millioner kroner, og vi betjener tre fiskemottak; i Sandefjord siden 1989, på Hvasser siden 1994 og i Stavern siden 2012.

Fiskeflåten i vårt område består av 15 rekebåter, hvorav 14 er en-mannsbåter, samt 5 teinebåter. Alle båtene leverer fangst hver fiskedag. Fangstene svinger etter fiske og kvoter, og varierer på årsbasis mellom 250-600 tonn til sammen.

Tøft for teinefiskerne

La med innledningsvis slå fast at rekefisket i Oslofjorden er bærekraftig. Det utføres av mindre fiskebåter, som er miljøvennlige med lite drivstoffbruk per kg fangst. Fisket er skånsomt. Trålposene er laget for å sveve over havbunnen med kun små kuler som ruller på bunn for å holde dem stabile. Det er god selektering med høyt fokus på maskevidde, sorteringsrist osv. Etter min mening er det best for rekefisket at dette utføres med mindre fartøy, som kommer inn daglig. Det gir både den beste kvaliteten på rekene, og naturlige fredningsdager når det er dårlig vær.

Rekebåtene fra Sandefjord er ikke direkte rammet av «nullfiskområdene» i Oslofjorden, men de øvrige kravene om type rist, oppsamlingspose og krepseåpning gjelder også her. Samtidig er det forflytninger av fiske som skaper mer konkurranse om de feltene som er igjen. Teinebåtene fra Sandefjord er langt mer utsatte. Rundt 80 prosent av plasseringene for hummerteiner er borte. Det samme er ca. 40 prosent av plasseringene for krepseteiner.

Rekebåtene fra Hvasser har mistet fangstområder i de delene av året rekene trekker inn på grunnere vann. Teinebåtene har fått plasseringene sine nær utradert. I tillegg er det et stort «nullfiskeområde» lenger inn i Oslofjorden — fra Horten og nordover — som gir veldig negativt utslag. I Holmestrand har en teinefisker som har holdt på i mange, mange år mistet 100 prosent av sitt fangstområde. Han benyttet store og solide havteiner som holder seg godt på bunnen. De drev ikke bort i dårlig vær. Men bruken av slike teiner er blitt ulovlig, så det nytter ikke bare for fiskeren å flytte på seg. Han har alltid levert varer av meget høy kvalitet, og det er et veldig stort savn for oss at han dessverre nå har gitt seg.

Halvert kvantum

Sammenlignet med første kvartal i 2025 er fangstkvantumet i vårt område halvert. Dette har også med den lave rekekvoten å gjøre. Denne har som alle vet svingt i alle år, gjerne med 5-7 år mellom hvert toppår. Men det er nærmest utraderingen av teinefisket som er mest bekymringsfullt. Vi må også anta at tiden foran oss blir mer krevende for rekefisket etter hvert som reka beveger seg oppover i fjorden.

Innskjerpelsene i regelverker de siste 10-15 årene har vært enorme, både for fiskere og fiskemottak. Jeg vil derfor tro at de grepene som nå kreves av næringen langt på vei er oppnådd.

Driften av et fiskemottak er i bunn og grunn enkel økonomi. Når volumet faller, må marginene opp. Rekene som fanges blir levert på to måter: kokt eller rå. De store blir kokt om bord, de rå går til pillefabrikk. Det er altså ikke anledning for fiskemottakene å tilvirke produktet for å øke verdien og dermed marginen. De kokte rekene selges dessuten i et marked med hard konkurranse. Det presser marginene, og å etablere egen rekepillefabrikk på sviktende volum er selvsagt helt urealistisk. Der mulighetene alltid har ligget, er i fisken. Her er det langt større muligheter for verdiøkning enn for rekene.

Forsvinner rekefiskeren, forsvinner alt

Fiskemottak med tilhørende butikk og utsalg, er svært viktig. Ikke bare for næringen selv, men for innbyggerne. Muligheten til å kjøpe ønskede råvarer på en godkjent og kontrollert måte, er også avgjørende for ressurskontrollen. Alle som driver med fiske og fiskemottak bør heies frem av myndighetene, i stedet for å bli uglesett.

Det brukes nå et begrep som pause for Oslofjorden. Det er bare en floskel. Det høres kanskje fornuftig ut for alle som skal stemme, og som ikke har noe som helst begrep om hvordan næringen fungerer.

Vi frykter at levegrunnlaget for fiskerne forsvinner, og dermed fiskemottakene.

Den dagen fisket skal starte opp igjen, vil det ikke lenger være selvstendige næringsdrivende fiskere med 1 manns-båter — som går ut hver natt og kommer inn hver kveld med rykende ferske reker — som står klare til å overta. Allerede i dag er rekrutteringen lav, og selv om yngre mennesker ønsker å forsøke yrket er det krevende å få finansiering. Kvotene blir snappet opp av store havgående fartøy, eid av rederier. Disse båtene går ikke til land for å levere det som ønskes av nykokte reker i hver havn. Ønsket fra befolkningen om å kjøpe reker, sjøkreps, hummer osv. er like stort.

Rekefisket er bærebjelken i fiskeriet i Oslofjorden. Om det forsvinner er det ikke noen mottak igjen til øvrig fiske. Da har man også stilt seg laglig til hogg for en svart næring.

Komplett ubegripelig

Lovverket til fiskeriet springer ut fra Havressursloven. Formålet med denne loven er som kjent å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet, og dertil medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Brundtland-regjeringen innførte på 1990-tallet et ideal om å utrede alle offentlige vedtak, noe som senere ble formalisert gjennom den såkalte «utredningsinstruksen». Den sier at nye tiltak skal utredes, inkludert økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

I forbindelse med vedtaket om å stenge Oslofjorden for fiske, er det ikke utført noen samlet beregning av de økonomiske konsekvensene. Det er kun beskrevet at det vil finnes kostnader ved dette. Nytte og miljøeffekter er i liten grad målt, kun ved en generell beskrivelse av at tiltakene KAN bidra til gjenoppbygging av bestandene i fjorden. Ingen tallfestet effekt, ingen sannsynlighetsvurdering i kroner eller nytte. Alternative tiltak er svakt utredet. Her skulle man f.eks. ha utredet konsekvensene av strengere kloakk- og nitrogenkutt i stedet for fiskeforbud. Tidsbegrensede tiltak i stedet for permanente. Det er derfor ingen tvil om at fiskeforbudet var en forhåndsvalgt løsning.

Det er dessverre ikke første gang vi ser hvor galt det kan gå når noen sitter alene i et rom for å bestemme. Man er nødt til å samarbeide. Det er det minste vi må kunne forvente av myndighetene. Godt lederskap skal se hele bildet, treffe med tiltak som kan løse isolerte problemstillinger, men også å få det beste resultatet ut ifra helheten. Gode ledere må kunne se fremover og forstå konsekvensene av forskjellige beslutninger. Hva gjelder stengingen av Oslofjorden er det feilet stort.

Det er veldig enkelt å si at «det er lite fisk, så nå må vi slutte helt å fiske». Men hva skjer når man innskrenker så hardt at fiskere og mottaksstruktur faller?

Rekene, sjøkrepsen, hummeren og fisken er der ute fortsatt. Bristepunktet for drift både av fartøy og mottak inntreffer lenge før det er helt tomt i fjorden. Kan man da finne noe grunnlag i havressursloven om at man sikrer en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning? Nei! Å avgjøre om fisket er bærekraftig uten statistikk for hva som tas på land, blir ren gjetning.

For oss er fiskeforbudet i Oslofjorden ubegripelig av to hovedgrunner: For det første fordi fisket etter skalldyr er så selektivt. Bestemmelsene for fiske med trål og teiner er utformet på en slik måte at bifangsten av fisk er minimal. Det er også helt tydelig at skalldyrene ikke står overfor de samme problemstillingene som villfisken. Det ser man enkelt på bestandene.

For det andre, fordi man ikke gjør noe tilstrekkelig med den reelle problemstillingen. De 118 kommunene som holder til i nedbørsfeltet til Oslofjorden overlates til seg selv når det kommer til nitrogenrensning. Rikspolitikerne slang noen millioner kroner på et 100 milliarders problem og klappet seg på ryggen gjennom hele valgkampen.

Det er ikke bare nitrogenrensning av vann og avløp fra innbyggerne som skal til. Det må også føres en ekstrem kontroll med jordbruket om Oslofjord-prosjektet skal komme i mål. Fiskerne har Fiskeridirektoratet på nakken og blir hundset både på sjø og brygge. Bøndene får betalt for å gjøre selv minimale endringer. Overgjødsling får heller ingen konsekvenser. Selv om alle målene nås både for jordbruk og avrenning, må det sannsynligvis fortsatt kuttes voldsomt i landbruksproduksjonen om fjorden skal bli ren.

Selv om all informasjon om hvor lite sannsynlig det er å løse utslippsproblemet fra landbruket er godt kjent, valgte myndighetene likevel å kutte fisket etter skalldyr for å få mer villfisk. De aller fleste har vel hatt et akvarium hjemme. Når det blir fylt av guffete grønske, blir fisken syk og dør. Da hjelper det ikke putte oppi mer fisk. Den dør den og!