Mannen som kom inn fra Ville Vesten!

Han er bøllete, uforskammet og selvskrytende. Han er barnslig og uintelligent. Han lyver og er upålitelig. Han elsker penger, mange penger. Milliarder. Han vender ryggen til sine venner og setter seg ned sammen med sine venners fiender. Han er en maktovergriper, som åpent vedgår at han har rett til å herske over de små og de svake.

Likevel har de valgt han til sin fremste velgjører og talsmann, Amerikas president. Hvordan kunne de finne på å gjøre noe slikt?

Verdenshistorien er dessverre full av analoge eksempler. Det er en gjenganger at livsvilkårene til et folk gradvis kan forringes; de frykter og opplever arbeidsløshet, sviktende helse og omsorg, utenforskap. Noen i flokken blir rikere, mange blir fattigere og marginaliserte. Samfunnet blir polarisert. Det kan føre til protester, oppstand, endog revolusjon i verste fall. Alternativt kan man lete etter den sterke lederen, som gir inntrykk av at han eller hun skal makte å gjenreise dem økonomisk, sosialt og kulturelt, og fornye respekten for dem i omverdenens verditaksering.

For bare 100 år siden opplevde tyskerne og italienerne et slikt nedfall av livsvilkårene i mellomkrigsperioden mellom de to store verdenskrigene. Da satset de på Hitler og Mussolini, et demokratisk valg av et desillusjonert folk som skulle medføre uhyggelige konsekvenser for Europa.

Amerikanernes samfunnsutvikling gjennom de siste 50 år, etter gullalderen under krigshelten og presidenten Dwight D. Eisenhower på 1950-tallet, har pekt oppover for atommakten, månelanderne og et mindretall av fryktelig rike børshaier i USA, men nedover for middelklassen, arbeiderklassen og nye lovlige/ulovlige innvandrere med forskjellig hudfarge.

Vi var mange på 1960- og 1970-tallet som fikk oppleve et opphold på skole eller universitet i USA, et demokratisk samfunn med jevn, god velstand og tilfredse borgere som var stolte av å være amerikanere. Mange av disse utenlandsstudentene har i seinere tid besøkt sine amerikanske venner og vertsfolk fra ungdomstiden. De forundres over en merkbar nedgang i vanlige folks livskår. Man skal vokte seg for en slik polariserende samfunnsutvikling. Den kan berede grunnen for farlige «frelsere» — en Hitler, en Mussolini eller en Donald Trump, som lover å gjøre «America great again».  

Stakkars, arrogante Donald Trump, som forakter Europa og mobber Danmark. Han vil «ha» Grønland, og han vitser om at danskene skal bruke hundesleder for å forsvare Grønland, et Grønland som den  forfengelige mannen ønsker å knytte til USA som den 51. staten, for derved å sikre seg en solid plass i Amerikas historie. Eller han klager over Norge, som ikke maktet å gi han Nobels fredspris. Derfor er han ikke lenger interessert i fredsarbeid.

I den politiske realismens hellige navn blir han en maktovergriper overfor små og svake stater som ikke tør å ta tilstrekkelig til motmæle i frykt for irrelevante represalier, f.eks. skyhøye tollmurer. Hemningsløst anklager han norske og danske soldater for unnfallenhet i kampene i Afghanistan, mens amerikanske soldater måtte ta støyten. 10 norske soldater falt under disse kampene, mens den amerikanske presidenten hevder vi var feige. Samtidig ryktes det odiøst i USA at Donald Trump selv var kalt til tjeneste under den amerikanske innblandingen i Vietnam på 1960- og 1970-tallet hele fem ganger, men slapp unna hver gang. 

Not democracy in heart

Men det tristeste avsnittet i historien om president Donald Trump, finner vi i kapittelet om russiske Putins angrep på Ukraina og redningsaksjonen fra de demokratiske naboene i Europa. De lever i et hellig europeisk brorskap kalt NATO, der amerikanerne ikke bare er medlem, men selveste garantisten for å beskytte det demokratiske Europa hvis andre ideologier skulle angripe. Slik var stoda i 1949 og i ti-årene frem til 1990-tallet, da russernes Mikhail Gorbatsjov åpnet Stalins jerngrep og fristilte randstatene rundt Russland. 

Men innerst i det russiske Kreml har det alltid sittet marxistiske ideologer som passer på. De vil ikke godta at Russland blir et demokratisk samfunn. De vil heller at Vest-Europa blir marxistisk. Gorbatsjov blir avsatt, fratatt all makt, men heldigvis ikke livet. I hans sted kommer Boris Jeltsin. Russland og demokrati-bevegelsen halter videre under en leder som strever med alkoholisme og må gi fra seg makten. Like før han går av i 1999 kommer USAs president Jimmy Carter på besøk. Han får hilse på den kommende russiske statslederen Putin. De samtalte en kort stund like før Carters avskjed. Da han sa farvel til Jeltsin, hadde han allerede en kjapp konklusjon etter møtet med Putin : «Mr. Jeltsin, your man does not have democracy in his heart.» 

Så var Russland likevel ikke klart for demokratiet.

Putin strammet etter hvert hardt til; hans plan var og er åpenbart å reetablere Stalins sovjetsamvelde. I februar 2022 angrep han Ukraina. De har forsvart seg heltemodig til denne dag, men trenger desperat militær hjelp fra det frie Europa og USA, dvs. NATO, som ikke hadde åpnet for ukrainsk medlemskap i  forsvarsalliansen. Man har villet unngå å provosere Putin. Likevel engasjerte NATO seg i konflikten, både fra amerikansk og europeisk side.

Da Donald Trump ble amerikansk president, fokuserte han straks på det lave finansielle bidraget til NATO fra de europeiske landene. Dette skal nå løftes fra 2 til 5 prosent av hvert lands BNP. Dette blir forstått og akseptert av Europa-NATO, som har sovet altfor trygt under en innbilt amerikansk beskyttelse.

So far so good. Men fortsettelsen ble sjokkartet.

Den amerikanske presidenten åpenbarte straks forståelse for den russiske aggressoren Putins behov. Han inviterte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til Det hvite hus i Washington. Der, ved peisen i representasjonslokalet til presidenten, foran verdenspressen, direktesendt til fjernsynsskjermene over hele kloden, blir Ukrainas folkevalgte leder ydmyket av en opphisset president Donald Trump, cowboyen fra det ville vesten. Han har kjempet som en løve for å forsvare sitt folk, men nå beskyldes han for å forårsake en tredje verdenskrig hvis han ikke vil vise forståelse for råtassen, aggressoren Vladimir Putins behov! 

Denne tildragelsen vil bli stående som det historiske øyeblikket da sannheten gikk opp for europeerne: I den første presidentperioden til Donald Trump, 2016-2000, opplevde verden en noe eksentrisk og uberegnelig leder, men som greide å snakke seg unna ansvaret (lyve) når han ble utfordret av restene av den frie pressen i USA. Fremdeles går han f.eks. ustraffet rundt etter at mobben hans angrep Kongressen 6. januar 2021, der flere politimenn omkom.

Ledende demokratiske politikere i Østen og Vesten, ikke minst statsministrene i de europeiske venne-landene og særlig den norske (Stoltenberg) og hollandske (Rutte) lederen av NATO, hadde så langt valgt diplomatiet og kameraderiet for å sikre den skjøre verdensorden vi klamret oss til. Vi registrerte dem til stadighet med armene rundt hverandre. Men nå var det nok for mange og etter hvert for de fleste. Utenrikspolitisk har USA gått fra krise til krise siden åpenbaringsøyeblikket i Det hvite hus.

Soloraid fra cowboyen

Trump har enda ikke klart å annamme NATOs krav til Russland om fred i Ukraina; umiddelbar stans i krigshandlingene og russisk tilbaketrekning fra alle ukrainske områder. Slutt å terror-bombe hovedstaden Kyiv i vinterkulden, minus 30 grader, hvor russerne i disse dager forsøker å drepe innbyggerne ved å ødelegge vann- og strømforsyningene deres. I stedet lefler amerikanernes president, vår sikkerhetsgarantist, til stadighet med forslag om at Ukraina skal måtte oppgi landarealer i Øst-Ukraina.

Det forhandles, og nylig refereres et krav fra amerikanerne om at Dombas-regionen må overgis til russerne før Trump vi gi Ukraina en absolutt nødvendig sikkerhetsgaranti. USA er medlem av NATO, men dette er ikke Vest-Europa sitt forslag. Det er fullt og helt et soloraid fra cowboyen.

Ja, cowboy var han og cowboy er han, som da han sendte spesialtrente soldater til Venezuela og kidnappet president Madura mens han og kona lå og sov midt på natten. Trump, visepresident Vance, forsvarsminister Hegseth og noen utvalgte fra klanen underholdt seg selv ved å følge kidnappingen direkte; aksjonen ble filmet. Det var et overtramp i henhold til Folkeretten, men det lå nok i luften at han ville bli tilgitt hvis Venezuela fikk en ny, demokratisk ledelse. Det skjedde absolutt ikke.

Når røyken etter hvert legger seg, sitter Trump med kontroll over noen av verdens rikeste oljeforekomster, et samarbeid med det korrupte Maduro-regimet og en Nobel-medalje som han har fått av den venezuelanske nobelprisvinneren Marie Machado, i et fortvilet forsøk fra henne på å få den forventede assistanse til å fjerne et korrupt og illegalt styre i Venezuela. Men Trump hjelper ikke til tross for medaljen. Han har fått kontroll over den venezuelanske oljen, han er tilfreds. Verden rister på hodet.

Kanskje klarte han å skape så mye utenrikspolitisk røre at han ledet verdens oppmerksomhet vekk fra Gaza. Etter hvert som tragedien i Midt-Østen bare eskalerte, og de israelske bombene haglet over uskyldige kvinner og barn, forventet man at Amerikas president med full kontroll over Israels statsminister Netanyahu, skulle stanse overgrepet. Men nei. Israelerne fikk fullføre jobben.

Han rir altså fra kaos og uløste kriser i de fleste av verdensdelene, cowboyen. Hjemme i USA sitter det noen hundre millioner amerikanere og venter på at sjefen skal komme tilbake og gjøre Amerika great again.

Men her venter etter hvert store utfordringer. For det første må han gjennom en rettsavgjørelse vedrørende hans befatning med det nevnte angrepet på Kongressen i januar 2021. For det andre må han finne seg i at pressen med stigende utålmodighet venter på en frigivelse av de beslaglagte Epstein-dokumentene.

Epstein-saken er som en veps som surrer rundt hodet på stakkars Donald Trump. Han prøver å klaske til og ta livet av plagånden, men mislykkes hver gang. Imens dukker det opp fotos og vitneutsagn som er kompromitterende og røper en tett forbindelse mellom presidenten og en seksualforbryter som begikk selvmord eller ble drept i fengselet. Fremdeles vet ingen hva som skjuler seg i de tilbakeholdte Epstein-dokumentene. 

Den amerikanske «ytre høyre»-bevegelsen har lenge forlangt stans i den ulovlige innvandringen og en utrensking av immigranter som oppholder seg ulovlig i USA. Derfor har Trump bygget et 6-meter høyt gjerde i mange kilometers lengde mot Mexico.

Fortsettelsen kom for få uker siden, da Trump beordret en nyopprettet kommandohær, ICE, som skulle opprette ro og orden i blant annet den svært demokratiske staten Minnesota, hvor man ofte registrerte skepsis og protester mot den føderale makten i Washington. Papirløse og mistenkelige skulle sendes hodestups ut av landet. Minneapolis-ordføreren Jacob Frey ønsket ikke disse føderale ordensvaktene; han hadde sine politiressurser under delstatsmyndighetenes kontroll, dessuten var de føderale ryddekrigerne kun trent gjennom et 47 dagers kurs, i all hast. Demokraten Frey var skeptisk.

Det skulle gå aldeles hakkende galt. 7. januar i år ble tre-barnsmoren Renee Nicole Good (37) skutt og drept av en ICE-agent. Like før hun dør, hører vi henne rope til agenten: «Hva er det du gjør? Har du skutt meg?». 24. januar fulgte drapet på intensivsykepleieren Alex Jeffrey Pretti (37), som også ble skutt av ICE-folk. Begge drapene ble behørig filmet av tilskuere; det synes åpenbart at begge tilfellene er et maktovergrep av inkompetente myndigheter. Like fullt fastholder de føderale lederne av ICE, og myndighetene i Washington, at de drepte var enten bevæpnet, prøvde å kjøre i hjel ICEs soldater eller var en trussel for offentlig ro og orden. 

Et samfunn som er bygget av frihetshungrende mennesker, rømlinger fra forfølgelse og fornedrelse gjennom 500 år, vil måtte reise seg mot forsøk på å frata dem deres soleklare menneskeretter og føre dem tilbake til middelalderen eller et gjenoppstått autoritært samfunn.

Derfor reagerer endelig folk flest i Amerika. Derfor reagerer endelig tidligere presidenter som Jimmy Carter, Barack Obama, Jo Biden, alle demokratiske. Samtidig venter man i spenning på protester også fra republikanske ledere, i første omgang tidligere president George Bush jr.

Men tør han? Kanskje ikke, men det ulmer blant republikanerne i Kongressen. 

Eat or be eaten!

Store demonstrasjoner og protestmarsjer er i bevegelse. Sterke krefter rører seg i et polarisert Amerika. Den amerikanske opinionen tilkjennegir økende skepsis til en tidligere tiljublet president. Mellomvalget til Kongressen i november i år kan bli dramatisk. I verste fall kan det føre til at Trump kan bli stilt for krigsrett, i følge han selv; det fremstilles som en trussel. 

Samtidig svekkes respekten for Trump internasjonalt. Vi så det tydelig under World Economic Forum konferansen i Davos, der han pratet usammenhengende og til hoderystelser om sine egne prestasjoner i over en time.

Like etterpå stiger en ny stjerne av en lederskikkelse på podiet når Canadas statsminister Mark Carney avleverer en glitrende tale som forsamlingen knapt hadde hørt maken til. Han mante til vestlig samhold: «La det være klart; i dag sitter vi enten ved bordet eller vi står på menyen!» I løpet av den siste helgen i januar kom det, heldigvis, forsiktige formuleringer fra presidenten som tyder på at han kan ha snudd båten, og at han nå ror mot land.

Måtte det være så vel. Måtte han bli en Europa-venn, han også, som så mange presidenter i Amerika, europeernes nye hjemland og tilfluktssted, gjennom historien. Det var dette Europa som til tross for kriger og maktovergrep, ble selve arnestedet for den europeiske/amerikanske kulturen, samfunnsstrukturen og sivilisasjonen frem til i dag. 

De gamle europeiske grekerne tenkte tanker og skrev tragedier med stor dypsindighet, der hovedtemaet ofte var menneskelig dårskap, f.eks. narsissisme, altså sykelig selvopptatthet og hybris, les hovmod.

Allerede for 2000 år siden grunnla de demokratiet som Donald Trump tilsidesetter. Allerede da dikter og spiller grekerne teater der Donald Trump passer glimrende inn i den tragiske hovedrollen, hvor temaet gjerne er selvopptatthet og hovmod. I følge grekerne vil mennesker som er besatt av slike karaktertrekk oppleve en tragisk ende. Selvgodhet og hovmod vil aldri lønne seg og alltid straffe seg.

Det er det gamle Europas hilsen til en verdensleder som synes å ha glemt de gamle idealene som europeerne ga verden. Spør Adolf Hitler og Benito Mussolini som gikk linen til ende. Måtte Donald Trump og hans MAGA-bevegelse bli stanset i tide.