Alt lyset vi ikke ser

I «ALT LYSET VI IKKE SER» av Anthony Doerr følger vi franske Marie-Laure og tyske Werner under andre verdenskrig. Boken innledes med et sitat av Joseph Goebbels: «Vi ville ikke klart å ta makten eller bruke den slik vi gjør, uten radio». Det går som en rød tråd gjennom historien; hva et massekommunikasjonsverktøy har evnen til å gjøre! 

En annen bok, «Seksti kilo solskinn» av Hallgrimur Helgason, følger Gestur i bygda Segulfjordur nord på Island i årene da nordmennene oppdager sildefisket og samfunnet der endres totalt. En periode som varte fra ca. 1880 til silda kollapset i 1960-årene, og som la selve grunnlaget for Islands økonomiske vekst og velstand, og selvstendighet i 1944. Å lese Inge Halstensens hjørne i denne utgaven er sånn sett et strålende eksempel på hvordan nåtid inngår i en lang og kontinuerlig historiefortelling.

Samtidig vekkes en påminnelse. Korte og lange bølger har et enormt potensial. Gjennom nåtidens radio og sosiale medier blir vi hver dag foret med nyheter, meninger og analyser som gjennom algoritmer sikrer at vi blir foret med de samme budskapene og følelsene om og om igjen, uavhengig av sendebud, så lenge og så subtilt at vi til slutt opplever at alt er som «normalt». Mennesker er som kjent utrolig tilpasningsdyktige!  

Selv om PST i sine trusselvurderinger ikke går særlig inn på stille, kognitiv påvirkning er det velkjent at selv små bevegelser over tid kan bli en flodbølge. Følelser av at noe er galt kan forsterkes og systemene svikter om noe ikke gjøres. Vi kan bli mer mottakelige for ekstreme holdninger og endringer, og blir passive tilskuere til grep som tidligere ville vært helt utenkelige.   

EN AV DEM SOM VI FORTSATT ikke klarer å begripe, men som vi likevel lar passere med skuldertrekk er Donald J. Trump. Påskeaften gikk han til tastaturet med trusler om å åpne et levende helvete i Iran: «Tuesday will be Power Plant Day, and Brigde Day, all wrapped up in one, in Iran. There will be nothing like it!!! Open the Fuckin’ strait, you crazy bastards, or you’ll be living in Hell — JUST WATCH! Praise be to Allah».

Natt til onsdag 8. april norsk tid holdt verden pusten. Så gikk det heldigvis ikke slik Trump hadde varslet. I tolvte time ble det enighet om en avtale, som blant annet innebærer åpningen av Hormuzstredet for trafikk. Men hva gjør det med oss at verdens mektigste kan snakke slik? True med det ene og andre?  

Vi lærer nå at makt- og handelsbalansen slik vi kjenner den settes til side. Institusjoner som NATO og FN, bygget for å skape stabilitet og ro, vakler. Legg til Epstein-filene som har skapt en tillitskrise til styringssystemer og institusjoner verden over. Nå tilhører ikke konspirasjonsteorier bare de mest paranoide av oss. Nye og frem til nå «hemmelige» innrømmelser fra «innsiden» gir inntrykk av at vi bare har sett toppen av isfjellet.

Da er det viktig å huske, at dette har vært en bevegelse som har pågått i mange år, forsterket av covid, det grønne skiftet, krig og ekstreme skiller der det veldig lett blir «oss mot dem», men hvem som er venner og fiender er ikke like soleklart lengre. Her hjemme blir det hvert år gjennomført undersøkelser som måler hvor stor tillit vi har til styringssystemer og hverandre. Den siste målingen fra 2024 konkluderer med at tilliten fortsatt er høy (81%), men fallende — og mer i Norge enn i andre OECD-land. Vi undres om dette bare er begynnelsen?

Vi registrer noe som ligner en bevegelse der konklusjonen gjerne er at Norge svekker seg selv. Om det er snakk om kraft, fisk, skatt, miljø eller forvaltning, er det ikke mange som taler om en lys og sikker fremtid, i alle fall ikke «om vi fortsetter som nå». Mulig har de også rett, men løsningen synes alltid å lande på det samme: myndighetene har skylden i at «ting» ikke fungerer lengre, som om alt var så mye bedre før! Det var det jo ikke. Det eneste som det synes å være enighet om er at landet skal bygges gjennom krig og beredskap. Skulle tro at enden er nær. At vi har fått et fragmentert Storting er etter vår mening et tegn på at vi polariseres ytterligere. At våre stortingspolitikere viser villighet til å snu på flisa for å smøre sine landsmenn er kanskje heller ikke så bra i et lengre løp.

Nåja. Vi kunne ha skrevet om at Måsøval og AKVA group vurderes solgt, spekulert i hva som ligger bak og hvem som er potensielle kjøpere. Videre om hvordan dette vil kunne påvirke industrien og sjømatsektoren på og utenfor børsen. Vi kunne også skrevet om hvordan roller og posisjoner går på kryss og tvers i næringen, om hvordan konkurransen har tilspisset seg mellom konferanser og messer — såpass at nye «leire» kommer til syne, hvordan avgiftskutt både i Sjømatrådet og på Stortinget vil få betydning for næringen, eller hvordan tilbakefallet av strukturkvoter nå skal forstås etter at Fiskeridirektoratet rett før påske la frem sine anbefalinger. Vi kunne også ha skrevet om hvordan kraftunderskuddet vil hindre norsk næringsliv i å vokse og utvikle seg i tiden som kommer. Om sirkulære løsninger eller grønt skifte i bevegelse — eller burde vi her skrevet begravelse? Det vil vi også, i neste utgave. I dette «sideblikket» valgte vi i stedet noe vi mener gjennomsyrer alt vi gjør og mener.

Vi har alle et ansvar å være bevisst «alle farger vi ikke ser» — lyse og mørke. Stoppe opp og fundere på hvordan de påvirker oss — som mennesker og samfunn. Puste med magen og tenke SMART, dvs. spesifikt, målbart, oppnåelig, relevant og tids-bestemt i en tid der «strategisk gjennomgang» synes å være i tiden.