Sandøys kommentar
Noen teorier om «haill» og «sjøklart»
Ja, akkurat! Begrepene «haill» og «å gjøre sjøklart» involverer så absolutt en aktivitet som foregår under dynen....
I disse dager er det igjen blitt moro å være Manchester United-supporter. Spesielt for oss nordmenn. Som lyn fra klar himmel, og nærmest ut av intet, kom meldingen om at 20LEgend Ole Gunnar Solskjær var ansatt som midlertidig manager i verdens største fotballklubb. Surpompen Jose Mourinho ble satt på porten, og inn kom en blid, hyggelig og sympatisk elev av selveste Sir Alex Ferguson. Over natten snudde han en negativ trend, og tauet klubben inn på et spor som brakte tankene hen til storhetstiden under Sir Alex. Det offensive spillet, og ikke minst spillegleden kom igjen i fokus, og kampene ble vunnet på løpende bånd. Visnede stjerner blomstret, og skalpene til Tottenham, Arsenal og Chelsea ble mot alle odds tatt. Så fikk man en nedtur i Champions League, der stjernelaget Paris Saint-Germain ble en litt for stor munnfull, men det kan skje i de beste familier.
Familier, ja! Hva i all verden har undertegnedes begeistring for Manchester United med norsk fiskerinæring å gjøre? Disse artiklene skal handle om næringen vår, og ikke utarte i lovsang om engelske fotballklubber. Men jeg kan ikke dy meg for å peke på en slags sammenheng, om den er aldri så «far fetched». Ole Gunnar Solskjær kommer fra klippfiskbyen Kristiansund, og det skulle undre meg meget om han ikke gjennom hele oppveksten fant klippfisk og bacalao i alle varianter på middagstallerkenen sin. Sunnmøringen Åge Hareide er født og oppvokst i et fiskerimiljø, og hans far Fridtjof drev selfangst i yngre år. Likeledes Arne Larsen Økland fra Bømlo, hvis far Peder var stuert på linebåten «Hordagutt» i alle år. Jeg kan også nevne lokale helter som Isak Arne Refvik, tidvis mannskap på ringnotbåten «Gambler» av Måløy, og Atle Torvanger som spilte for Sogndal og Brann. Hans to brødre Jan og Terje eier og driver «Vestfart» av Bremanger. Jeg liker å tro at alle disse fremragende fotballspillerne fikk med seg verdier og holdninger som kom dem til nytte i karrierene deres. Så får heller leserne dra på smilebåndet og riste på hodet av teorien om at fiskerbakgrunn fremmer store karrierer innen fotballen.
Damene i pappas blader
Ja, jeg vet det, kjære lesere! Dette ble til de grader en digresjon, unnfanget i begeistringen over at favorittlaget mitt igjen gjør det godt med en nordmann i sjefsstolen. Men ymse begreper og teorier innenfor familien, eller nærmere bestemt mellom mann og kone, er i disse dager i fokus i fiskeripressen på en måte som kan kalle på både smil, latter, hoderisting og en liten dose bluferdighet. Jeg snakker da selvsagt om begrepet «haill». Dette er et nordnorsk uttrykk, som på mine kanter kalles «å gjøre sjøklart».
Jeg vet ikke hvor langt jeg skal gå i å utdype begrepet nærmere. Jeg er også tilbøyelig til å tro at en nærmere forklaring til mine yrkesbrødre er fullstendig unødvendig. Jeg kan nevne at her om dagen ble et utvalg fiskere, og vår nye daglige leder i Sogn og Fjordane Fiskarlag, Henriette Skaar, intervjuet på radio om akkurat dette. Det må nok sies at mennene uttalte seg noe mer bramfritt enn vår dyktige og sympatiske daglige leder. Man kunne høre en viss kvinnelig forsiktighet. Videre har jeg liten lyst til å bli holdt ansvarlig for at det seriøse og ordentlige tidsskriftet «Norsk Fiskerinæring» blir satt i samme bås som ethvert lurvete mannfolkblad. Jamfør den lille gutten som ba aftenbønn: Kjære Gud. Kan du ikke sende noen gode, varme klær til alle de stakkars damene i pappas blader?
Ja, akkurat! Begrepene «haill» og «å gjøre sjøklart» involverer så absolutt en aktivitet som foregår under dynen, eller for den del alle andre steder også, avhengig av omstendigheter og fantasi. Fortinnsvis med kona eller kjæresten. Jeg vet ikke om man ville få full effekt hvis det hele hadde preg av forbuden frukt. Effekten er selvsagt godt fiske, fint vær og alt til faget tilhørende når man reiser på sjøen i trygg forvissing om at man har gjort sin gledelige plikt på hjemmebane. At mannen blir vinket av gårde av en glad og fornøyd kone, vel vitende om at skulle turen gå skeis, kan man ikke skylde på henne.
Og hva hvis turen skulle gå skeis? Vel, vel! Jeg ser ikke bort fra at skipperen blant et mannskap på 10-15 mann ville finne en synder som ikke hadde gjort, eller ikke var i stand til å utføre, sine plikter i ektesengen.
Psykiske faktorer bak
Overtro? Ja, sikkert. Men bak mye av det som avfeies som overtro ligger det et snev av sunn fornuft, og kanskje til og med en liten bit sannhet. La meg nevne at da min far og onklene mine overtok forrige «Sjøvær» i 1977, klaffet det slik til at vi var klare til å gå på sjøen på en fredag. Far var utålmodig, og trippet etter å komme av gårde. Men onkel Oddmund gjorde seg ett eller annet ærend inn til Askvoll, slik at avgangen måtte utsettes til over midnatt. Han syntes det var i overkant dristig å starte med ny båt på en beryktet ulykkesdag. Han fikk for så vidt rett, da den da nybygde «Sjøvær» ble aldeles til en lykkebåt for dem.
Hva gjelder «å gjøre sjøklart» er jeg nesten overbevist om at det ligger psykiske faktorer bak, og med bindinger langt tilbake i tid. Fiskeryrket var hardt, krevende og i mange tilfeller direkte farlig. Man satte både liv og helse på spill for sitt utkomme, og natten før avreise kunne det ligge en tanke eller frykt i bakhodet om at dette kunne bli siste gang for seg selv og sitt hjertes utkårede. Nå er jeg rimelig sikker på at i våre dager stikker man ikke til havs i redsel for ikke å komme hjem igjen, men opp gjennom tidene har kosestunden før avreise innarbeidet seg som en slags tradisjon, og en ytterst behagelig sådan. Jeg kan aldri tenke meg at mannen nærmest må tvinges under dynen, og jeg vil i det aller, aller lengste håpe og tro at det samme gjelder konemor.
Alle og enhver får ha sin tro og sine meninger om hvorvidt det virker inn på fiskeriet. At det som Sylfest Strutle, i Harald Heide Steen jr sin uforglemmelige skikkelse kalte «å hakka heve samkveme» gjør at muligheten for en bomtur er effektivt eliminert. Men igjen: Jeg er sikker på at det ligger en sunn, psykologisk faktor i det å forlate et hjem som er i den skjønneste orden på alle tenkelige — og unevnelige? — måter. Optimisme og forventning står i høysetet, og man er fullt og helt konsentrert om oppgavene til havs. Man drømmer om godt fiske som gjør at man er desto tidligere hjemme igjen, og kanskje medbringende den lille gaven som setter en ekstra spiss på både det ene og det andre.
Aldri tatt risikoen!
Nå vil overlege Torunn Christiansen forske på dette, og prøve å finne svar på hvorvidt fenomenet er reelt, eller bare lugubert mannfolkprat. Hun etterlyser frivillige, både fiskere og skippere, menn og kvinner som kan tenke seg å bidra med opplysninger. Jeg vil tro sannferdige sådanne. Torunn Christiansen har en teori om at seksuell aktivitet bidrar til bedre kognitiv funksjon. Det skal avstedkomme klokere avgjørelser, og bedre hukommelse og konsentrasjon. Dette mener hun kan avleses i gode fangsttall.
Likeledes spør hun om noen kan tenke seg å være med på å finansiere prosjektet. Jeg innrømmer glatt at jeg blir ganske så skeptisk når noen underbygger påstander med ordene «forskning viser at», og jeg er også litt avventende til om noen entydig konklusjon vil kunne trekkes. Men jeg ønsker Torunn Christiansen og hennes eventuelle medhjelpere all lykke til, og vil gi henne ros for å sette fingeren på noe som i min verden er atskillig mer interessant enn forskning på nordmenns forhold til urinprøveflasker. Og skulle det komme en forskningsrapport om dette en vakker dag, kan jeg forsikre henne om at jeg vil lese den med aller største interesse. Med min bakgrunn og oppvekst i et vestlandspietistisk miljø er jeg dessverre nokså uaktuell som forsøksperson, og jeg er redd for at fruen også ville vegre seg i det lengste mot å utlevere såkalte sensitive opplysninger. Og skulle Torunn Christiansen stille meg spørsmålet om hvorvidt det å ikke «gjøre sjøklart» resulterte i dårligere fiskeri, måtte jeg bare svare følgende: Det vet jeg ikke. Madammen og jeg har aldri utsatt oss for den risikoen.
