Vi har skrevet om oppdrettslaksen, torsken, regnbue-ørreten, silda og makrellen. Det er «de fem store». Til sammen sto disse artene i fjor for ca. 90 prosent at den totale førstehåndsverdien av fisk og skalldyr i Norge. Det fremgår av tabell 1 som viser fangstkvantum og fangstverdi av de 50 viktigste fisk- og skalldyrsartene i Norge i 2018. Laksen alene sto for over 72 prosent. Det sier alt om hvor avhengige vi er blitt av «salmo salar».
Nå er vi ferdige med «topp fem». Her, i den sjette artikkelen om viktige norske fiskearter, er vi kommet til seien — en fisk i torskefamilien. Det latinske navnet er «pollachius virens», og denne arten finnes bare i Nord-Atlanteren. I den vestlige delen er det en liten seibestand på grensen mellom Canada og USA. I Nordøst-Atlanteren finnes seks bestander — vest av Irland, vest av Skottland, ved Færøyene, ved Island, i Nordsjøen og langs norskekysten nord for 62. N. Merkeforsøk viser at det er en viss vandring mellom de ulike bestandskomponentene.
Seien har en kraftig og muskuløs kropp, og er en utmerket svømmer og spretten sprinter. Den er lett å kjenne på sitt underbitt og rette sidelinje. Det perlegrå kjøttet er magert, og har en mer karakteristisk smak en annen hvitfisk. Seien lever både pelagisk og nede ved bunnen. Den foretrekker mer saltholdig vann enn andre arter i torskefamilien, og er derfor lite vanlig f.eks. i Østersjøen. Den opptrer ofte i stimer, og står gjerne pelagisk der havstrømmene konsentrerer raudåte, krill og andre pelagiske krepsdyr. Eldre sei beiter også på sild, brisling, kolmule, øyepål og hyseyngel. Seien er en utpreget vandrer, evig på jakt etter føde. Storseien kan gjerne følge norsk-vårgytende sild langt ut i Norskehavet og av og til helt til Island og Færøyene.
