På tampen fra Provence:
Politikk fra drømmeland
På tampen fra Provence er skrevet av en sentral “insider” i norsk sjømatnæring som foretrekker å holde sin identitet skjult.
Artikkelserien har til hensikt å gi et skarpt skråblikk på sjømatnæringen.
Jeg har allerede fortalt om mine studier av kvotesystemet og fiskerireguleringene i annerledeslandet. Det var i fjor sommer, og kostet meg en solbrent rygg og et forvirret hode. Man bør ikke sitte ute i solen med slikt arbeid. Faren for heteslag er overhengende. Hodet blir overbelastet.
Jeg er ikke kjent for å gi meg så lett. Nå har jeg foretatt en ny runde med studier, og har besøkt alle nettsider der kvoter og reguleringer er omtalt. For å si det slik: jeg har skaffet meg mye saklig kunnskap for egne meninger, og kan nå ytre meg med en viss selvsikkerhet.
De små sjarkene vil ha mer kvoter, og hevder med tyngde at det er nettopp dem som fisker bærekraftig og holder liv i alle lokalsamfunn langs kysten. De som skal svi og avgi kvoter er de store trålerne. Disse eies av kapitalister som gir blaffen i bosettingen i annerledeslandet. De sender dessuten fisken ubearbeidet ut av landet, og skaper ingen arbeidsplasser langs norskekysten. Slik blir det fremstilt. Hadde jeg ikke studert saken, ville jeg sannsynligvis ha trodd at sjarkfiskerne har rett.
Dersom man skal gå inn i dette kompliserte temaet, bør man stille seg følgende hovedspørsmål: Hvorfor har vi både små og store fiskebåter i annerledeslandet? Er det fordi politikerne har bestemt det skal være slik, eller er den andre grunner? Svaret er like enkelt som det er banalt; Skal vi få på land all den fisken Norge har kvoter på, må noen også fiske langt til havs. Sjarkflåten kan ikke ta totalkvotene alene. Enkelte hevder riktignok at kystflåten har rikelig tilgang på fisk langs kysten hele året. Men det er bare tull. Også nær land er fisket sesongpreget.