Sandøys kommentar
Kvinnelig autoritet og hoppende gale fiskere
De er dyktige, flittige og netthendte, og har ofte en tålmodighet i arbeidet som man sjeldnere finner hos menn.
DET ER FOR LENGST OPPLEST OG vedtatt: Den norske sjømatnæringen — og spesielt flåteleddet — er til de grader mannsdominert. Det stemmer nok! Fortsatt er kvinner som mannskap og ansvarshavende i fiskeflåten et tilnærmet særsyn, muligens med et prisverdig unntak i fabrikktrålerflåten. Denne flåtegruppen er utvilsomt flinkeste gutten (sic) i klassen, og rederne skamroser sine kvinnelige besetningsmedlemmer. De er dyktige, flittige og netthendte, og har ofte en tålmodighet i arbeidet som man sjeldnere finner hos menn.
Det verserer en masse teorier om hvorfor det er blitt slik. At fiskeflåten og for den del sjømatnæringen totalt sett er mannsdominert, på samme måte som det kan sies at de typiske omsorgsyrkene er kvinnedominert. Alle kan være like gode, eller like dårlige. En teori som er fremsatt, er at fiskeryrket av ulike grunner synes mer attraktivt for menn enn for kvinner. I tillegg kommer selvsagt lange fravær fra hjemmet, barnefødsler etc. Så får man diskutere hvorvidt det er genetisk eller kulturelt betinget, eller om andre faktorer er inne i bildet. Marie Simonsen & Co. vil sikkert hevde at det hele bunner i et foreldet kvinnesyn, og at den norske fisker — eller enhver mann for den del — er en utemmet grobian med én eneste tanke i hodet: Å få den stakkars kvinnen inn på lugaren, låse døren og starte gyteprosessen.
