Innsjekkingsskjermen på gateplan i Dronning Eufemias gate 30 får først opp en hel remse med Kristin-navn når vi begynner å taste inn hvem vi skal møte. Men det er selvfølgelig bare én Kristin Helene Holth, og noen minutter etter tastejobben er hun der og tar oss med opp i DNBs 17. himmel.
På veien gjennom den finslepne kantina og opp på møterommet helt øverst er det nok å sanse av velformede spisehjørner, matchende stoler, lyst tre, lyst grått og raus romfølelse. Men de store vinduene vil lett trekke oppmerksomheten utover. Utover Oslo.
Her ser man det meste. De himmelropende kranene som skal reise Munch-museet og resten av den siste puslespillbrikken i Bjørvika og vårt nye Oslo. Vi ser også en betydelig del av byen der Kristin Holth bor og av Nordmarka der hun ofte legger morgentrim og helgetur. Vi er også så høyt oppe at vi får overblikk over en betydelig del av innenlandsmarkedet for norsk sjømat.
Men fremfor alt ser vi blått hav!
Sommeren 2017, vel et års tid før dette intervjuet, bestemte DNB seg for å samle «sitt hav» under DNB Ocean Industries og én ledelse. Det innebærer at aktiviteten innen havnæringene — shipping, alt oljerelatert og sjømat — siden september samme år har vært ledet av kvinnen som har tatt plass ved den andre siden av møtebordet. Hun virker komfortabel med både ansvaret og situasjonen.
— Hvor stor er porteføljen i DNB Ocean?
— 160 milliarder kroner. Sjømatporteføljen er ca. 40, og da snakker vi om hele DNB med bedriftsmarkedet, slår DNB-direktøren fast. Summen er nesten enda mer svimlende enn utsikten, samtidig som den er med på å dokumentere aktivitetsnivået langs Norges og DNBs kyster og hav.
I de odalske skoger
Navnet på månedens intervjuobjekt gir samtidig et hint om at hun ikke er vokst opp mellom tang og båer. Ordet holt har med skog og trevirke å gjøre, og skal vi nærme oss Kristin Holths barndomstrakter, må vi bevege oss til vinduene på nordsiden av bygget og se over jernbanelinjene, øst for Grefsenkollen og myse mot noen blågrønne felt øst for sørenden av Mjøsa som vi tenker oss må være Odal. — Nord-Odal, presiserer Holth. Mer innlandsk blir det ikke. Kommunen blir selvfølgelig en del av det nye storfylket Innlandet. En av bygdas store sønner er smeden, tømmerhoggeren og musikeren Nell Gravlie, oppfinneren av tømmersaksa, som også pryder kommunevåpenet.
Kristin fra Odal vokste opp på gård og har plantet sine poteter, plukket bær, plantet skog og hjulpet faren med regnskapet. Selv om vi på et vis kan si det bar til havs, tror hun bakgrunnen har gitt mye.
— Man er jo i næringskjeden, selv om det er en annen type næringskjede. Middagsbord-diskusjonene våre gikk på skog og trevirke, korn og innhøsting og i det hele tatt det kommersielle i å drive en virksomhet. Da får man det inn. I tillegg drev far entreprenørvirksomhet; hadde maskiner og bygget veier. På den tiden var det også mennesker som ble sysselsatt av alt dette, sier gårdbrukerdatteren.
— Hva med sjø, hav, fisk og slikt?
Det kom ikke før jeg begynte å seile. Jeg var på seilskole i Asker i sommerferien. Vi hadde en seilbåt på sjøen hjemme, svarer Holth. Det var aller mest gjennom utdannelse og jobb hun skulle komme tettere på blått og salt. Først ble det videregående på Eidsvoll og så BI og siviløkonomstudium i Oslo — spesialisering innen internasjonal finans.
— Deretter begynte jeg som trainee i Bergen Bank, innen shipping, helt tilfeldig, slår hun fast. Det var rundt 1984, og Holth ble, som vi kan skjønne, med videre da Bergen Bank fusjonerte med DnC og ble Den norske Bank. Oslo fortsatte å være basen, avbrutt av noen opphold i London.
First we take Manhattan
I 2007 var tiden inne for New York. Seks år i kjernen av det store eplet og med ansvaret for DNB i Amerika, herhunder både shipping, energi og endatil fisk gjennom DNBs nye kontor i Chile.
— Det var veldig spennende tider. Jeg var i USA midt under finanskrisen, som jeg opplevde på svært nært hold, forteller bankkvinnen, som både bodde og jobbet midt på Manhattan, like ved Wall Street. Det var i samme perioden Obama ble president.
— Det var en fantastisk periode å være i Amerika. I det hele tatt er det veldig lærerikt å komme ut av Norge og jobbe eller studere i utlandet. Jeg anbefaler alle unge på et aller annet tidspunkt og få med seg den dimensjonen — se Norge fra utsiden og bli kjent med andre land og kulturer, svarer 62-åringen, som altså hadde ansvaret for opprettelsen av DNBs kontor i Chile i den samme perioden — i 2008.
— På den tiden slet de med ILA i Chile. Da satte vi oss selv litt på siden og kunne gå inn etter at stormen hadde lagt seg. I tillegg begynte vi innen vannkraft, som sammen med fisk var vår aktivitet i Chile og Peru. Vi åpnet også kontor i Rio de Janeiro. Vi har jo en del selskaper innen olje og gass og som også er i Brasil. Olje og gass var bakgrunnen for kontoret i Houston, forteller kvinnen som utvilsomt også ser ut til å trives i det mest Manhattan-aktige strøket i Norge.
Så har livet selvfølgelig ikke bare vært bank. Alt før hun begynte å studere, giftet hun seg og fikk ett barn før studiet, ett under og ett etter: To økonomer og en jurist, om vi skrur klokken frem til i dag.
Klatring og krabber
Skrur vi tilbake til 1984 igjen, flyttet Holth faktisk tilbake til Eidsvoll. Mannen var lege og startet praksis der, mens småbarnsmor Holth pendlet til Oslo. Nå er ekteskapet historie, og adressen er igjen Oslo.
Månedens kjolekledde hovedintervju er trygg på DNBs polerte parkettgulv, men på andre tider av døgnet tar hun seg like gjerne ut til storbyens barnåldryssende ytterkanter i form av et skiklyv i Bærumsmarka eller en jogg i Nordmarka. Eller annen trening. Håndball, friidrett, skihopping, judo og styrke, blir også med på oppramsingen når vi prøver å finne ut hva Kristin H. har utsatt kroppen og seg selv for gjennom årene. Sist høst måtte høydeskrekken til pers.
— Jeg begynte å klatre på Oslo klatresenter — oppover klatreveggen og redd som en hare. Det har jeg godt av! slår hun fast. Om sommeren er adressen like gjerne Okserødkilen, nord for Hvaler, på landstedet Kristin har overtok. Garantert rette plassen å være når julitermometeret går i spinn og badevannet holder Rhodos-nivå. Vi er selvfølgelig mest spent på fiskeriaktiviteten.
— Vi har masse fiskeutstyr, men får ikke fisk. Den aller yngste garden fisker krabber. Det er de samme krabbene hver dag. På den annen side er jeg veldig god til å handle fisk. Det er mer fisk enn kjøtt som grilles der, forteller hytteeier Holth overbevisende.
Kvinnene må opp
Vi hadde lagt inn et spørsmål om en bankkvinne med Oslo-adresse og lufta full av urbane myter om oppdrettslaksens manglende fortreffelighet selv spiser laks. Men i og med at vi ble påspandert en laksegodbit før han hadde satt seg, var det et helt unødvendig spørsmål.
— Jeg elsker laks! Kritikerne sammenligner epler og pærer, og denne næringen kan stå trygt opp mot andre matnæringer. Sunnhetsgehalten i fisk står seg!
— Fordelingen av makt og posisjoner mellom kvinner og menn i næringslivet er jevnlig oppe til debatt. Hvordan oppleves dette fra ditt ståsted. Er glasstaket der fremdeles?
— Det er helt klart at vi ikke er kommet dit vi skal om man ser på fordelingen av kvinner og menn i ledende stillinger. Når det gjelder adm. direktør og styreleder i børsnoterte selskaper, er det en veldig underrepresentasjon av kvinner. Ser vi på Kapitals kåring av viktige mennesker i næringslivet, er første kvinne på 25. plass. Vi er ikke der vi skal være i det hele tatt, og det synes jeg er veldig synd. Dette må vi jobbe systematisk med og i alle dimensjoner fra skole og oppover i bedriftene. Vi har en vei å gå. I DNB har vi fått til mye. Men dette må det likevel jobbes med i det daglige.
— Har det vært viktig for deg med uformelle nettverk i din karriere?
— Det er i hvert fall viktig at vi bygger relasjoner. For å forstå det som skjer, må det bygges relasjoner til det offentlige, til akademia og selvfølgelig til kundene, men også til andre som kan være viktige for å forstå industriene. Ja, det er nettverk, men det dreier seg like mye om å bygge kompetanse og relasjoner. Derfor må man hele tiden utvide horisonten, se hva som ligger foran og betyr noe for din virksomhet.
Dersom man gjør et tilfeldig nettsøk på Kristin Holth, dukker det fort opp oppslag fra desember 2014 etter at Lloyds hadde kåret henne til verdens mest innflytelsesrike innen skipsfinans. For under et år siden ble det bestemt at hun skulle utvide ansvarsområdet betydelig. Og absolutt få stilt appetitten på fisk.
DNBs nye hav
Øverst i DNBs hovedbygg ser man det meste av hovedstaden, og man kan vinke til Barcode-naboene i PWC-bygget og Deloitte-huset. Men bortsett fra den digre logoen helt øverst ser man egentlig lite av DNB. Og egentlig holder det ikke å fortelle at samtlige etasjer under vår 17. er befolket av Kristins kolleger, og at samtlige Kristin-navn på innsjekkingsskjermen nede også er det. Også nabobyggene er DNB, samt kantina helt nederst — «Oslos største restaurant» — som knytter byggene og de rundt 4200 som jobber i hovedkontoret, sammen. Og dette er «bare» DNB Bjørvika.
Vi snakker om Norges største finanskonsern, på plass i Svolvær og Mumbai, med røtter tilbake til 1822, selv om fusjoner og oppkjøp på 1990- og 2000-tallet var avgjørende for at DNB ruver slik i dag. 2017 går inn i historien som året DNB begynte å tenke hav.
— Hvorfor sa du ja til å lede den nye havdivisjonen?
— Jeg syntes det var et privilegium å få lov til å starte opp noe nytt, og å jobbe så nært med alle disse industriene som er så interessant ut fra et norsk perspektiv. Dette er store næringer i Norge og på felt der Norge har et stort fotavtrykk i verden. Å jobbe med disse er utrolig spennende. Og å lære mer om nye industrier ved å få ansvar for dem i DNB er utrolig morsomt, samt å forvalte og bygge DNBs solide posisjon videre, svarer kvinnen som siden første september 2017 har ledet DNB Ocean Industries med sine fem næringer: Shipping, offshore, oljeservice, olje og gass, og sjømat. Hver av disse har sine globalt ansvarlige.
Anne Hvistendahl, som sikkert er kjent for mange av våre lesere, har ansvaret for sjømat. Selv rapporterer Holth til leder for Storkunder og internasjonal, i konsernledelsen.
— Det er snart gått ett år siden havdivisjonen ble etablert. Hvordan fungerer det?
— Det ligger interessante synergier i å forstå verdikjedene. Alle de energirelaterte bransjene og shipping har mye felles i verdikjeden. Sjømat er annerledes, men vi ser synergier på teknologileveranser, eierskap, kapital og behov for kapital og hvordan vi lager strukturer for kapitaltilførsel. Der har vi en god del å lære av hverandre. Dertil har vi ressursallokering internt; at folk går fra det ene til det andre og har med seg kompetanse om en industri til en annen. Dette er med på å gjøre skillet mindre og er en fin måte å lære og å overføre kunnskap på.
— Hva er det som samler, og hva skiller disse havnæringene?
— Dette er de store norske internasjonale industriene, og 70-80 prosent av det vi gjør fra de internasjonale hub-ene våre, har med dem å gjøre. I DNB legger vi stor vekt på industrikompetanse. Kapital- og industrikompetanse er hovedløpene der vi har fokus, og innsatsen for å forstå disse industriene er grunnlaget for vår posisjon. Særlig innen shipping og sjømat har vi en global ledende posisjon. Det skyldes ikke bare at vi driver utlån, men at vi har jobbet på bred basis med disse industriene fra tidlige tider. Vi finansierer næringer i Norge fra de er små til de bli større, og er også med på å følge dem internasjonalt. Skal vi være gode med de store norske selskapene, må vi også ha internasjonale kunder og den internasjonale dimensjonen. Man blir ikke god nok av å være Norgesmester, konstaterer Holth.
Sjømat under modning
Ett eksempel er hvordan DNB fulgte norske sjømatselskap inn i Chile, og i dag er en vesentlig finansiell aktør for den chilenske og peruanske sjømatnæringen. Det mest aktuelle eksempelet er chilenske Camanchaca, som med DNB som tilrettelegger fikk notert datteren Salmones Camanchaca på Oslo Børs i år. 441 millioner kroner måtte først hentes inn. Holth understreker at porteføljemilliardene som ble nevnt innledningsvis og DNBs långiverrolle på ingen måte er fulldekkende for hva man utretter i de ulike etasjene.
— Vi låner ikke bare ut egne penger. Vi kanaliserer ressursene inn mot selskapene fra de kildene i kapitalmarkedet som er tilgjengelige for dem. Der har vi vår styrke, både gjennom kunnskapene og markedstilgangen til investorene.
— Er det noen vesentlige forskjeller på de ulike havnæringene?
— Alle er kapitalintensive, men på litt forskjellige måter. For shipping og offshore er kapitalen veldig lang. Vi snakker om aktiva som skal leve i 20 år og gjerne lenger. Investerer man i sjømat, kan det være like kapitalintensivt, men med kortere sykler. Det gir litt andre kapitalbehov.
— Blir det også en annen kultur?
— Det har nok mer å gjøre med industriens modenhet. Sjømatsektoren er fremdeles i stor grad privat eid og med få børsnoterte selskaper. Det siste kommer når de bli større og har mer behov for kapital enn de enkelte bankene kan tilby og familien komme opp med. Shipping, offshore og energi har enda større tilgang til kapital. Så eierstrukturen blir forskjellig. Olje og gass er nesten bare børsnoterte, shipping mye børsnotert, men likevel i stor grad basert på privat eierskap og gjerne redere med negativ eller positiv kontroll. De ulike gradene finner vi i sjømatnæringen også, men det er ikke så stor andel børsnoterte. Der forventer vi imidlertid en endring, svarer Holth, som også tar med at de nevnte 40 milliardene i dagens sjømatportefølje innebærer vekst de siste årene.
— Vi er den største sjømatfinans-institusjonen globalt. Vi er også den med bredest produktspekter, både lån, egenkapital og endatil eksportkreditt, fastslår DNBs havansvarlige uten at vi har muligheter til eller grunnlag for å imøtegå. Felles for de norske oljenæringene, shipping og sjømat er også at de alle har hatt sine kriser, selv om man etter hvert må trimme minnet litt for å huske sist gang det virkelige var ille fatt i sjømatnæringen under ett. Mest nærliggende er årene 2002-2003 da Pan Fish gikk på en smell som også kan ha bidratt til at DNB-konkurrent Nordea hadde mindre lyst på fisk i årene som kom siden. Oljenæringene skrapte i bunn ganske nylig, og også shipping har hatt sine kriseår.
— Forrige shippingnedtur fra rundt 2008 til 2013 var virkelig tung, en del av finanskrisen og hele pakken. Men norsk shipping kom veldig bra ut til slutt. Det har vært viktig for oss at disse næringene har klart å beholde posisjonen sin, sier Holth, som også byr på en forklaring på at det er slik.
Det norske triangelet
— Felles for disse tre hovednæringene — sjømat, shipping og energirelatert, er at vi i Norge har et triangel av samarbeid mellom myndigheter, akademia og næringsliv. Det samarbeidet er helt unikt, fortsetter Holth. — Man kan f.eks. studere hvordan SINTEF jobber med både fisk, shipping, offshore og energi, eller hvordan NTNU, BI, Handelshøyskolen og de regionale høyskolene spesialiserer seg eller samarbeider mot enkelte næringer. Det er enormt viktig, enten man ser på teknologi eller forretningsvirksomhet.
Dertil har man myndigheter som forstår industriene, har respekt for hva de står for og som gir rammevilkår som er forutsigbare, forståelige og gode for næringenes vekst. Selv om det alltid vil være ting som kan bli bedre. Og så har vi næringene selv, som har klart å holde seg gjennom disse syklene. At vi har klart å bevare dette triangelet, er noe av det viktigste for Norges posisjon innen disse industriene. Vi har land som prøver å seile opp — som Singapore innen shipping eller Chile innen fisk, men de har ikke hele triangelet og heller ikke underskogen av selskaper på teknologi- og servicesiden. Det er det som gjør at man kan vokse, sier en engasjert Holth før hun foregriper spørsmålet vi hadde tenkt å stille om teknologioverføring mellom olje og fisk.
— Se på den nye havriggen til SalMar; tegnet med engineering- og designkapasitet fra offshorebransjen, bygget på verft i Kina og kjørt til Norge. Nordlaks-båten er litt av det samme; designet av maritime ekspertise og nå på testnivå for å utvikles videre. Dette er bare noen eksempler på kompetanse som har gått fra én industri til en annen. Det at offshore har vært nede de siste årene, har gjort det mulig å få ressurser over til andre bransjer. Det gikk for varmt, og lønninger og alt var så høye. Man fikk ikke én ingeniør ut av oljebransjen. Når dette gikk ned, hadde de andre næringene plutselig tilgang på nye ressurser. I tillegg måtte underleverandørene finne nye områder. Den enes død, den annens brød.
Trump og Brexit
Mange frykter at Trumps handelspolitikk vil medføre større handelsbarrierer. Vi spurte Kristin Holth hva dette kan bety for havnæringene.
— Verdenshandelen betyr mye for alle næringer. Norge har alltid forholdt seg til store handelsorganisasjoner som WTO, mer enn til bilaterale avtaler med enkeltland. At man nå beveger seg bort fra de store handelsavtalene, gjør det mer krevende å gjøre disse gode og å inngå avtaler med enkeltland. Globale handelsavtaler gir ofte et bedre vern. Men det er alt for tidlig å si konsekvensene av handelskrigen som utspiller seg nå. For noen næringer vil det være veldig negativt. For andre kan det være positivt. Innen shipping kan man oppleve nedgang i handelen, samtidig som det også kan bli lengre seilingsmønstre. Det vi kan si, er at det gir større usikkerhet. I et lengre perspektiv er ikke det positivt.
— Hva slags effekt ser du av Brexit på noen års sikt?
— Det vil svekke Europa.
— Du leder hele havområdet i DNB. Trenger du egentlig vite noe om fisk?
— Å ja! Det er min holdning at det blir vanskelig å lede en virksomhet om man ikke forstår den. Jeg kan ikke lede DNBs aktiviteter innen finansielle tjenester til en industri om jeg ikke forstår de underliggende driverne, risikoen og mulighetene i industrien. Vi skal allokere både kapitalressurser og menneskelige ressurser, og styre fokus og prioriteringer dit det er viktig for oss å være for å bygge en posisjon og finne gode forretningsmuligheter. Da må man forstå det man driver med.
— Hva slags kompetanse har du rundt deg?
— Det er mange økonomer, men også ingeniører. Det å være analytisk, er en viktig premiss. Samtidig gjelder det å sette sammen teamene på en bred basis. For tiden bruker vi mye tid på CSR — Corporate Social Responsibility — eller samfunnsansvar. Vi må sikre at kundene har fokus på det temaet, vi må vurdere risikoen innen disse temaene og finne ut hvordan vi kan engasjere oss som en stemme innen dette. Da er det kanskje en annen type kompetanse vi skal ha, svarer økonom Holth, som kan legge til at DNB og divisjonen hennes nå har inngått partnerskap med FNs Global Compact Ocean.
—Det er en næringslivsdrevet organisasjon innen FN med fokus på havet. Det er ett av engasjementene jeg involverer meg i for å bidra til å styre utviklingen i riktig retning. Det er mange utfordringer som vedrører havet, og de må vi ta del i.
— Når kommer du på banen når beslutningene tas i DNB Ocean Industries da?
— Jeg kjenner de fleste kundene. Når transaksjoner kommer inn, går de via meg når de har en viss størrelse. Vi har et kollegium som vurderer hvordan vi skal allokere kapitalen vår, og transaksjonene kommer dit. Og så ser jeg på kredittsakene. Jeg er en del av beslutningsprosessen og vet om det som skjer i en veldig tidlig fase.
— I hvilken grad samarbeider dere med andre banker og finansaktører?
— Vi konkurrerer og samarbeider. En rekke av våre kunder har mange banker og kapitalkilder. Man kan konkurrere seg frem til å få mandat for tilretteleggelse av kapitalen, og så henter man inn andre banker for å levere, svarer Holth og nevner sparebankene, islandske banker, Rabobank og ulike chilenske banker som samarbeidspartnere innen fiskerelaterte transaksjoner. I mindre grad andre nordiske.
Langs merd og om bord
Underveis i intervjuet har arbeidsdagen utvilsomt gått over i en sen fase. Selv trafikk-kaoset 17 etasjer under begynner å løse seg opp, og de ellers hardtarbeidende BarCode-heisene har hvilepuls. Det gjelder også kvinnen som har satt av tid til å parere spørsmål fra «Norsk Fiskerinæring», selv om hun heller ikke vil bruke unødig tid. Svarene kommer raskt og klart, smilene gjerne, og ellers kan vi vel si at DNBs havsjef virker mer New York enn Nord-Odal, kledt for enhver urban anledning. Det betyr slett ikke at hun holder seg ved kontorpulten, på asfalten eller for den saks skyld på land.
— Det er viktig å komme seg ut. Ut til kundene og der det skjer. Hente impulser fra det som skjer utenfor Bjørvika. Lytte og lære av de beste.
— Denne læresetningen har du etterlevd?
— Ja, det har vært mye reising. Til laksemerd, fiskebåter og andre båter og rigger. Alt for å få en følelse av næringen.
— Hva annet har du gjort for å sette deg mer inn i fiskerinæringen etter at ansvarsområdet ble utvidet?
— Man lærer, møter mennesker og selskaper, går på konferanser, holder foredrag og leser analyser. Jeg jobber med teamet for å se hvor jeg bør bruke tiden, hva jeg bør lære og hvem jeg bør møte. Dette gjelder både for sjømat og de andre næringene som er nyere for meg. Man er privilegert ved å jobbe i DNB som har så utrolige mange dyktige medarbeidere, masse kompetanse, mange fagområder og tilgang på så mye informasjon.
Selskap og konsesjoner
DNB Ocean Industries er en del av Storkunde Området. Mindre selskaper er organisert under Bedriftsmarkedet.
— Vi jobber selvsagt tett sammen. I Nord-Norge er det snakk om mange mindre aktører, men våre folk der jobber også tett sammen med oss. Nærhet til kundene er helt sentralt. Med samarbeid blir alle bedre, sier Holth.
— Hva skal til for å bli regnet som storkunde?
— Det går gjerne på omsetning, men også på kompleksitet, svarer Holth, som ikke lar seg lokke til å oppgi et omsetningstall som indikerer grensen.
— Det varier også mellom bransjene. Men det skal ikke bety noe for kunden hvem som betjener. Det er DNB. Styrken vår er uansett kombinasjonen av nettverket ute, den internasjonale dimensjonen og kapitalmarkedsdimensjonen. Når vi klarer å få alt dette til å fungere, blir det bra!
— Har det noe å si for dere om kunden er norsk eller utenlandsk?
— Vi er opptatt av å gjøre forretninger med bredden i en næringen. Dermed vil vi også ha med utenlandske som vi kan levere relevant produkter til og som gjør det bra. Så kan dette helt klart være utfordrende, men det har vi alle godt av. Da blir vi også bedre for de som er hjemme.
— Hvor stort er engasjementet i utlandet?
— Vi er størst i Norge, men veksten er ute. Alle internasjonale sjømatselskap av en viss størrelse ser til Norge. Det gir oss en kjempespennende posisjon å være i.
— Er hele verden en arena?
— Vi har gjort veldig lite i Asia. Det har å gjøre med kritisk masse. Med én kunde i et land blir det for tynt. Sjømatnasjonene rundt Nordsjøen er viktigst, dernest Latin-Amerika — fortrinnsvis Chile og Peru, og Nord-Amerika. Vi satser der vi kan bygge en god base, svarer den verdensvante kvinnen i møterommet som i dette tilfellet har navn etter DNB-byen Santiago. Lenger inne i gangen finner vi Houston.
— Hvordan deler dere inn sjømatsegmentet i DNB Ocean?
— Veldig klare inndelinger har vi ikke, men vi opererer med oppdrett og havfiske. I tillegg har vi kjeder: food processing og underleverandørsiden. Oppdrett er klart størst. For oss er det viktig å være inne i hele kjeden. Da forstår vi også industrien bedre, og blir bedre til å ta risiko og være rådgiver for kundene.
— Hvilke deler av landet er dere tyngst inne i?
— Kysten, er det første, lakoniske og lett smilende delsvaret før hun spanderer litt til.
— De fleste av de større og børsnoterte selskapene er på Vestlandet. I antall kunder er Nord-Norge større.
— Hvilke krav vil DNB sette for å kunne finansiere sjømatprosjekter?
— Vi fokuserer på industrier og selskaper. Selskapene vurderes i forhold til den forretningen de driver, i forhold til posisjonen i markedet, inntjeningen de har vist og hva vi tror den kan bli fremover og at vi er en god match. Vi finansierer ikke båt eller konsesjoner. Vi finansierer selskaper. Om de kjøper båter eller konsesjoner, er det fortsatt selskapet som er kunde. Og så strukturerer vi det rundt det de kjøper.
— Hva med historien og personene?
— Å forstå hvem man gjør forretninger med, er helt sentralt! Både ledelse, eiere og organiseringsstruktur; vi gjør jo forretninger med mennesker. Relasjoner er viktig, og for denne banken har det alltid stått sentralt å bygge relasjoner til menneskene vi skal gjøre forretninger med. I tillegg legger vi vekt på å være langsiktige og forutsigbare. Alt dette høres kanskje ut som fine ord, men det betyr blant annet at vi i nedturer har prøvd å stå i stormen og finne konstruktive løsninger med kundene.
— Hva synes du om at mye av egenkapitalen ligger i immaterielle verdier som konsesjonspapirer?
— Vi ser først på balansen, prisingen og verdsettingen. Vi gjør våre egne vurderinger av konsesjonsverdiene og hva de betyr for inntjeningen. Og så er jo konsesjonene ikke bare immaterielle. De gir rett til å fiske eller oppdrette fisk. Slike papirer kan være lettere å verdsette og omsette enn en spesialbygd fiskebåt.
Slutt på oppturen?
Vi spurte månedens intervjuobjekt om hvordan hun ser på utviklingen i sjømatnæringen:
— Det har jeg delvis vært inne på. Det er i hvert fall en næring med et enormt potensial for å dekke verdens behov for god og proteinrik mat i årene som kommer. Kanskje kunne man gjøre en større innsats for å styrke posisjon blant konsumentene og ikke bare i det politiske miljøet, svarer en engasjert havbankkvinne og oversender i samme åndedrag e-post-lenker med sammenligninger mellom medisinbruk innen sjømat og andre næringer og med sprøytemiddelbruk på grønnsaker.
— Med tanke på sjømatens kvalitet, kan man godt snakke med en sterkere stemme. Vi har et så interessant mulighetsrom foran oss, og med disse kvalitetene, kystlinjen og clusteret vårt kan vi gjøre dette rommet enda større.
— Det har vært en jevn opptur i sjømatnæringen i mange år. Vil dette fortsette?
— Ingenting vokser inn i himmelen. Det vet vi. Sjømat er en volatil bransje. Så har man klart å holde et høyt prisnivå, ikke minst på laksen. Samtidig har det vært en kostnadsøkning, selv om den ser ut til å ha stabilisert seg. Nå blir det spennende å se på de neste kvartalsresultatene: Fortsetter kostnadene å stige eller klarer næringen å holde dem nede. Driftsmarginen blir utslagsgivende for videre investeringer og for utbytte. Avgjørende er en sunnhet i den finansielle strategien slik at man kan håndtere nedturer, svarer hun og deler også en tommelfingerregel de opererer med på huset.
— Dersom kostnadene ligger på 35-37 kroner per kilo, må man ha en laksepris på rundt 45 kroner per kilo for å oppnå en avkastning på åtte prosent over tid. Dersom man oppnår slike priser er det en åpenbar risiko for at det tiltrekkes så mye kapital til oppdrettsnæringen at veksten blir høyere enn det som er bærekraftig. For oppdrett ligger ikke lenger vekstbeskrankningen i tilgangen på kapital, men i tilgang på lisenskapasitet. Det reduserer denne risikoen på kort sikt, men høy lønnsomhet tiltrekker mye kapital til innovasjon og nye løsninger. En dag får vi teknologiske gjennombrudd som gjør at produksjon igjen kan øke, og med risiko for at den øker mer enn markedet kan bære. Vi liker ikke bratte kurver, fastslår Holth.
— Med normal produksjonsvekst, kan risikoen absorberes på en bedre måte. Uansett blir alfa og omega å holde kostnadene nede så man kan takle den nedturen som man vet vil komme, enten det skyldes fiskesykdom, endringer i handelsmønsteret, sanksjoner eller endringer i markedsadgangen. Samtidig er det sunt at ikke selve veksten i produksjon har vært så stor.
— Har dere hatt tap i sjømatnæringen den siste perioden?
— Nei. Ikke i noen betydelig grad siden begynnelsen av 2000-tallet og Pan Fish.
Landbaserte muligheter
Norske myndigheter legger i dag til rette for landbasert oppdrett. Det bekymrer ikke DNBs havsjef.
— Man kan ikke stoppe en utvikling. Ingen kunne hindre at rederne gikk fra å bygge skip i Norge til å bygge i Kina og Korea. Men vi fulgte etter med å levere pumpene, lage utstyret og levere borepakken på riggene. Vi hadde service og bygde opp Veritas — i dag DNV GL, som klasseselskap og den tilstøtende finans- og meglersektoren. Vi bygde opp hele sektoren rundt. Det samme har vi gjort på offshore. Også i sjømatnæringen må vi tro på det vi har bygd opp av kompetanse og kunnskap. Dermed kan vi ta eierskapet; utviklingsansvaret, underleverandøransvaret og teknologiansvaret. Vi kan være med på å bygge det som skjer utenfor Norge og på land. Vi trenger ikke slippe det som ikke skjer i Norge. Over tid er det naturlig med mer produksjon nærmere der de fleste konsumentene bor. Det bør vi se som en mulighet og ikke en trussel.
— Vil landbasert akvakultur komme inn under DNB Ocean?
— Ja, svarer Kristin Holth.
Taus om fiskeripolitikk
Så er det på tide at vi beveger oss litt lenger ut fra kysten igjen. Skjønt de hardeste stridseplene i den fangstbaserte delen av norsk fiskerinæring vil ikke Holth og DNB mene så mye om. I denne delen av intervjuet har hun også alliert seg med sekundant Dag Sletmo. De to er imidlertid rørende enige om at de mest spissede fiskeripolitiske spørsmålene på blokken besvares best med å spørre om neste. Følgelig er det klart at DNB ikke har noen hevede faner om struktureringen av fiskeflåten, om råfiskloven, fiskeindustriens grumme skjebne eller organisert førstehåndsomsetning.
På spørsmålet om det er superprofitt i flåteleddet, kan likevel ikke tallknusende bankmennesker dy seg. Et snitt på 12 prosent i avkastning for dette leddet har Sletmo kommet frem til.
— Det er en god avkastning og absolutt en god gjennomsnittsavkastning. Men det er ikke nødvendigvis en superprofitt, konstaterer Holth.
— Hva så med skatt på ressursrenten i flåteleddet. Bør det komme, og har du noen tanker om størrelse og på hvordan det kan slå ut på lønnsomheten?
— Nå skal dette utredes. Det har vært mye argumenter i begge retninger, og det er et veldig komplekst tema. Vi vil avvente og forstå bedre hva det innebærer før vi kan ha noe syn.
— Hva så med den såkalte lakseskatten?
— Svaret er det samme. Denne skal evalueres, og det mener vi er bra før det blir en valgkampsak. Da kan vi bedre forstå hva man vil oppnå.
— Hva synes du om prisingen av oppdrettskonsesjoner i det siste? Er DNB med på å finansiere selskap som skal handle oppdrettskonsesjoner til 150 millioner kroner?
— Det har faktisk vist seg at det er mulig å tjene inn en slik pris. Det blir også et regnestykke på hvor lang horisont man har på inntjeningen. Prisingen reflekterer et inntjeningspotensial over en viss periode. Det er høyere priser enn staten har forlangt historisk, men fortsatt under det som er den implisitte prisen på en lisens på børsen.
— Innen hvilken del av sjømatnæringen har du mest lyst til å vokse?
— Vi tenker ikke slik. Vi ønsker å være med i hele kjeden og der vi ser at vi kan vokse, svarer lederen for DNB Ocean Industries. For vår del har det ikke blitt tid til lakserundstykket ennå. Vi tar det med på vei ut, overbevist om at DNB og lederen for DNBs hav er sultne på mer fisk.
Kristin Holth oppriktig talt:
— Dine beste venner får beskrive deg. Hva ville de si?
— At jeg er energisk. Så håper jeg de ville sagt at hun er i veldig godt humør!
— Hva er din beste egenskap?
— At jeg ikke gir meg så lett og er nysgjerrig. Jeg vil lære og forstå ting; gå under huden. Dette ligger også til grunn for viljen til å ta denne jobben og lede noe annet. Jeg føler meg nok litt uredd og har ikke noe imot å gå utenfor komfortsonen.
— Og din dårligste?
— Jeg er utålmodig, skjønt det er nok både en styrke og en svakhet. Jeg kan sette ned tempoet litt av og til. Og så sier barna mine at jeg godt kan lytte litt mer!
— Hva gjør deg skikkelig forbannet?
— Urettferdighet.
— Hva liker du å gjøre i fritiden?
— Jeg er veldig sosial og glad i å trene.
— Hva ser du helst på TV?
— Lite, men nyheter og vel så mye engelske og amerikanske: BBC , CNN og CBNC. Så blir det alltid noen serier man blar seg gjennom.
— Hvilken bok leste du sist?
— «Homo Sapiens», om utviklingen av mennesket gjennom millioner av år. Setter ting i perspektiv. Og forresten: «Fire and fury». Den bør alle lese for å få innblikk i det som skjer i Det Hvite Hus i disse tider. Liker å lese bøker om sentrale beslutningstagere.
— Favorittmusikk?
— Egentlig ikke noe. Musikk som passer situasjonen, og sommerhits slår vel aldri feil i disse tider.
— Har du et livsmotto?
— Ha det moro.
— Hvem var ditt ungdoms ideal?
— Det var selvsagt enkelte innen sport og musikk jeg så opp til, men jeg kan snakke om noe ungdoms ideal.
— Hva er det smarteste du har gjort?
— Etter å ha fått tre flotte barn, vil jeg si det å dra til USA. Det ga meg mer enn luft under vingene.
— Hva er din største tabbe?
— Kanskje jeg skulle ha reist ut tidligere og studert i utlandet. Men jeg bruker ikke mye tid på å se meg tilbake.
— Har du vaner du ikke klarer deg uten?
— Å begynne dagen — i hvert fall de fleste — med å trene. Det er bra for dagsrytmen, gir egentid og gjør godt for både det fysiske og det mentale.
— Hva mener du om fiskeripressen?
— Jeg vil si den er god, både det som er norsk og det som går på det globale. Da regner jeg også med analysene fra meglerhus. De gir tung og god fagkunnskap om industrien.
— Hva får du mest kjeft for hjemme?
— Som jeg var inne på, at jeg godt kan høre bedre etter.
— Hva kan du gå i demonstrasjonstog imot?
— Ytringsfriheten.
— Hva hadde du først gjort om du var fiskeriminister med uinnskrenket makt?
— Fremsnakket fisken!
— Og hva ville du gjøre hvis vi ga deg 100 millioner kroner som du kunne investere i norsk fiskeri- og havbruksnæring?
— Det hadde jeg overlatt til andre. Jeg er en dårlig investor.
