Denne artikkelen er ikke oppløftende for motstanderne av skatt på ressursrenten. Dersom politikerne tillater fortsatt strukturering i flåteleddet og videre vekst i oppdrettsnæringen, er begrunnelsen utelukkende at sjømatnæringen i fremtiden skal finansiere stadig mer av det norske velferdssamfunnet.
Ressursrenten skal ikke tilfalle næringens aktører, men finansiere flere sykehjem, bedre veier, mer skole og styrkede velferdsordninger. Når olje- og gassinntektene gradvis fases ut, vil sjømatnæringen bli en av finansministerens viktigste melkekuer!
Ingen liker å betale mer skatt enn nødvendig, og i hvert fall ikke mer enn naboen. La det være utgangspunktet.
At fiskere og oppdrettere er negative til å betale skatt på ressursrenten, kan ikke forundre noen. Om de likevel bør gjøre — og hvorfor, skal vi komme tilbake til. Her gjelder det nemlig å holde tunga rett i munnen.
Vi tar det punktvis:
Punkt 1: Eksisterer det en ressursrente i fiskeri og havbruk?
Litt enkelt forklart er ressursrenten i en næring definert som den avkastningen man kan oppnå ut over det som er normalt i andre næringer, fordi man utnytter en gratis naturressurs. Denne avkastningen blir gjerne kalt en superprofitt.
Fisken i havet er defintivt en naturressurs, og den har ingen prislapp når den svømmer under vann. Følgelig er det ressursrente i fiskeriene.
Fisker vi kvotene så effektivt som overhode mulig, vil inntjeningen bli formidabel og resultatgraden som overskudd før skatt i prosent av omsetningen langt, langt høyere enn i andre næringer.
Statistisk Sentralbyrå har gjort beregninger som tyder på at ressursrenten i de norske fiskeriene minst utgjør fem milliarder kroner per år, kanskje nærmere ti.
Dette betyr at om vi bare bruker de mest effektive fangstmetodene og båtene, og ingen flere fiskere enn strengt nødvendig for å høste kvotene, vil fiskeriene hvert år gi et overskudd som er mellom 5 og 10 milliarder kroner høyere enn om vi hadde brukt den samme arbeidskraften og kapitalen i andre næringer.
Ressursrenten blir altså verdien av at fisken i havet i utgangspunktet er gratis.
Spørsmålet er litt mer komplisert når det gjelder oppdrett.
Oppdrettslaksen svømmer jo slett ikke gratis i havet. Den er ingen felles naturressurs som oppdretterne bare kan hove opp. Det koster mye penger å produsere en kilo laks — i dag et sted mellom 35 og 40 kroner.
Derimot kan man argumentere for at arealene langs norskekysten og tilgangen på rent, kaldt vann er en felles naturressurs som oppdretterne har fått eksklusiv og gratis tilgang på.
Også i oppdrett vil nok de fleste derfor mene at det eksisterer en ressursrente. Svaret på det innledende spørsmålet er altså to ganger ja.
Å beregne ressursrenten i oppdrett er derimot ikke like enkelt som i fiskeriene. Hva er nemlig verdien av arealene i kystsonen og tilgangen på rent, kaldt vann?
