Bent Dreyer
Tar ordet
Jakta på ressursrenten
Høstjakta er i gang. På den fiskeripolitiske arenaen er det først og fremst ressursrenten det jaktes på. Både næringsaktører og myndigheter deltar. Ryktene sier at ressursrenten er stor og lett tilgjengelig. Her skal vi se litt nærmere på hvordan ressursrenten oppstår, hvor den høstes i dag og hvordan myndighetene kan få tak i deler av den.
Ressursrente er definert som ekstraordinære økonomisk overskudd, også kalt superprofitt, som privilegerte næringsaktører kan oppnå når de får lov til høste av en fellesressurs. I litteraturen vektlegges særlig to forhold som må være til stede for å skape ressursrente. Ressursen det høstes av må være av stor kommersiell verdi, og godt forvaltet. Eksempler på slike fellesressurser er olje og gass (begrenset og ikke fornybar) og fisk (begrenset, men fornybar). Den andre viktige dimensjonen for høsting av ressursrente, er at retten til å unytte slike ressurser er eksklusiv for et begrenset antall aktører som er skjermet mot at nye aktører blir gitt tilgang — såkalt regulatorisk rente.
I de norske fiskeriene har ressursrentebeskatning ikke vært aktuelt tidligere fordi politikerne har prioritert å la et stort antall fartøy og fiskere få lov til å fiske. Ressursrenten har altså ikke vært realisert i form av superprofitt i rederiene, men overskuddet har snarere vært fordelt på mange aktører. I lange perioder var faktisk lønnsomheten så lav at det ble brukt store offentlige midler for å sikre lønnsomhet for fartøyene og anstendige lotter til fiskerne.
At ressursrentebeskatningen nå får stor oppmerksomhet, er på mange måter et resultat av en langsiktig og vellykket fiskeripolitikk. Teknologiutvikling og overfiske førte til knuste bestander og svak lønnsomhet. I et forsøk på å få fiskeriene lønnsomme igjen ble den miljømessige dimensjonen av bærekraft vektlagt sterkt. Bestandene ble kartlagt, totalkvoter ble fastsatt og overholdt.
