Landbasert matfiskoppdrett:
Kan snu opp ned på det meste!
Denne artikkelen er basert på et foredrag vår redaktør holdt i Trondheim under Aqua Nor. Oppgaven var å beskrive ståa i norsk sjømatnæring anno 2019, og gjerne si noe om utviklingen videre, helst med hovedvekt på norsk fiskeoppdrett. Her følger en litt redigert utgave av foredraget.
Norsk sjømatnæring går så det griner. For alle som har fulgt litt med på fisk og havbruk de siste 40-50 årene, er det som har skjedd de siste 6-7 årene nesten ikke til å tro. For å si det rett ut; i deler av næringen strømmer pengene inn i et slikt tempo at man knapt kan andast. Alt tyder på at verdien av norsk sjømateksport for første gang vil passere 100 milliarder kroner i år. Dette er penger som skal deles på vesentlig færre aktører enn bare for ti år siden.
Nå er det lett å generalisere for mye når man skal beskrive situasjonen i en så mangesidig bransje som sjømatnæringen. Bak totaltallene vil det alltid skjule seg variasjoner. Uansett hvor dårlig næringen går, vil det være de som lykkes. Og uansett hvor mange penger som strømmer inn, vil det være de som sliter. Også i år er det sjømatbedrifter som har måttet ta den tunge veien til skifteretten, og som legger frem regnskaper med røde tall på nederste linje mens de aller fleste av konkurrentene jubler over rekordresultater. Men i det store bildet — det som skal tegnes for å beskrive den økonomiske statusen i næringen per august 2019, må det enda en gang brukes skarpe og lyse farger. Den som ikke tjener penger i år, og da tenker jeg kanskje spesielt i fiskeflåten og oppdrettsnæringen, bør begynne å tenke på noe annet å gjøre.
Etterspørselen etter norsk sjømat er fortsatt knallsterk. En hel verden vil gjerne ha våre marine proteiner, og er villige til å betale svært godt for dem. Ja, sjansen for en hard Brexit har rykket oss nærmere inn på livet de siste månedene, og Donald Trump har ikke blitt lettere å forholde seg til siden i fjor. Han skal fortsatt reforhandle stort sett alt som finnes av handelsavtaler der USA er involvert. Men samtidig har Norge fått på plass en handelsavtale med britene i tilfellet «no deal-Brexit» som sjømatæringen kan leve godt med inntil en permanent avtale er på plass, og EU har jobbet frem en handelsavtale med Mercosur — altså Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay, som sannsynligvis også Norge kan profittere på. Uansett kan det bli aktuelt med en egen avtale mellom Mercosur og EFTA. Norske myndigheter jobber i det hele tatt på bred front for å sikre norsk sjømat best mulig markedsadgang, og selv om viljen til å gi på «landbrukssiden» ikke har økt, er det mitt inntrykk at markedsadgangen i alle fall ikke er blitt dårligere det siste året. Nylig kom f.eks. meldingen om halvert toll på importen av tørkede fiskehoder til Nigeria.
Enn så lenge er de store hovedtrendene — eller driverne som det henter på fint — på vår side. Verdens befolkning fortsetter å øke. Sjømat oppfattes fremdeles som svært sunn mat, og som myndighetene i de fleste land anbefaler befolkningen å spise mer av. Gapet mellom tilbud og etterspørsel vil høyst sannsynlig bare øke de neste 30 til 50 årene. Det tilsier at prisene vil holde seg oppe, ja endog øke. Rentenivået er også på sjømatnæringens side. For oss som lånte penger på 80-tallet er dagens rentesatser nærmest science-fiction. Og kronekurs er fremdeles gunstig for alle som skal ut i den store verden for å selge norske produkter.
