Et hav av kriser

Denne gangen skulle sideblikket hvile på bruken av kobber på nøter i oppdrettsnæringen, og om mangelen på data om bruken og konsekvensene for miljøet rundt. Det vi vet, er at kobber i for høye konsentrasjoner er skadelig. Vi vet også at bruken av kobber i oppdrett er økende, de siste årene med ca. 9 prosent årlig. Det betyr at oppdrettsnæringen i år vil slippe ut rundt 2.000 tonn med kobber i norske fjorder uten at vi kjenner til alle effektene verken den ene eller andre veien. Det virker oppsiktsvekkende uforsvarlig. HI risikovurderer kobber-situasjonen samlet sett som «moderat», men vurderer sin egen kunnskapsmangel samt situasjonen i op­pdrettsregionene 3 og 4 til «rødt». Det burde næringen leve svært dårlig med!

Om vi løfter blikket er likevel kobber-bruken i norsk oppdret­tsnæring en dråpe i havet. Kobber er et av de første metallene mennesker tok i bruk for rundt ca. 10.000 år siden. Siden anven­delsen er stor, for ikke å glemme sentral i det «grønne skiftet», er også bruken økende, selv med en sterkt økt resirkuleringsgrad. Årlig utvinnes rundt 15 millioner tonn kobber på verdensbasis av et reservoar som anslås å være et sted mellom 350 og 800 million­er tonn. Norsk oppdrettsnæring er slik sett en relativt ubetyde­lig bruker — og synder.

I det februar ble til mars i 2022 var det særlig tre saker som preget overskriftene, og som gjorde det krevende å holde side­blikket på «kobber-i-oppdrett-dråpen». Først og fremst er covid-pandemien blitt hverdag, munnbindene er for det meste kastet og reise- og møtevirksomheten tar seg opp igjen. Tiden for å vurdere — og ta innover seg ettervirkningene — har begynt. En av dem er de rekordhøye lakseprisene, som i slutten av februar bikker 90 kroner per kilo! Videre varsler FNs klimapanel at klimakrisen blir stadig vanskeligere å håndtere for hvert år som går, og at det haster med tiltak. Tiden er kort sagt i ferd med å renne ut. Konsekvensene av de begynnende miljøtiltakene merkes særlig på høye energipriser, og EUs taksonomi vil endre en rekke spillere­gler i årene som kommer.

Men i skrivende stund — mandag 28. februar — handler nesten alt om at Russland har gått til angrep på Ukraina. Verden holder pusten. På begge sider varsles det en potensiell tredje verdensk­rig. La oss håpe at det aldri kommer så langt.

Det har blitt skrevet mye om covid-pandemi og miljøkrisens påvirkning på norsk næringsliv. Ikke fullt så mye om hvilke konsekvenser krigen i Øst-Europa vil ha å si for norsk sjømatnæring. Kanskje er det også litt tidlig å avgi en dom.
I første omgang har vesten innført økonomiske sanksjoner som stenger Russland ute av verdenshandelen. I det store bildet vil betalingsviljen for sjømat både her hjemme og ute antagelig bli mindre; Olje- og energiprisene vil øke — noe som er positivt for Norge som land, men negativt for norsk industri og flåte. Hva gjelder sjømatsalget vil det antagelig ikke bli så store endring­er. Produksjonen av oppdrettslaks pågår ganske som normalt, og vi fisker de kvotene havforskerne har anbefalt. Tilbudet av sjømat fra Norge vil ikke bli påvirket av krigshandlingene i Ukraina, i alle fall ikke på lenge.

I 2021 importerte vi mer sjømat enn vi solgte til Russland. Den norske sjømateksport til dette enorme nabolandet i øst var 248 millioner kroner, eller ca. 2 promille av den samlende eksport­verdien. Motsatt importerte vi sjømat for 345 millioner fra Russland, noe som utgjorde ca. 3 prosent av den totale norske importverdien. Til Hviterussland eksporterte vi sjømat for ca. 1,1 milliarder kroner i 2021, eller rundt 1 prosent av totalen, mens det til Ukraina ble solgt sjømat for 2,2 milliarder, dvs. i underkant av to prosent av totaleksporten.

Hva så med fiskerisamarbeidsklimaet i nord? Også her vil man strekke seg langt, tror vi. Ingen av partene har noen interesse av at samar­beidet — som har tålt mange tidligere kriser — skal havarere.

Når vi drukner i kriser som endrer verden slik vi kjenner den, blir det meste annet ubetydelig. Men kanskje er det nettopp det vi skal vokte oss vel for. Kanskje burde vi fokusere på de små dråpene for å holde oss flytende? Sette oss mål som tidligere, holde på rutiner og struktur, møte andre mennesker slik vi ønsker å bli møtt selv; med respekt og omsorg – og troen på at alt blir bra – til slutt!