«Omkom paa Søen og gjenfandtes ei»

Det nye året kom med sørgebånd til fiskerne. 9. januar mottok vi meldingen om to savnede fiskere; to bortkomne og sannsynligvis omkomne. Dette ble registrert med et hjertesukk, det vanlige «nå-igjen»-sukket. Men dagen etter ble det stille i stuene til fis­kerne langs vår lange strand. For de to var Reidar Nilsen og sønnen Remi Andre.

Han Reidar, vår Reidar; mannen som samlet fiskerne gjennom 12 år som styreleder i Norges Fiskarlag, som talte når vi andre tidde, som våget når vi andre krøp i skjul under presenningen. Han utfordret regulerings- og kontrollregimet uten å bli useriøs, han opplevde oljevirksomheten som et tilbud til kysten, mer enn en trussel. Han innså at fiskerne, også kystfiskerne, måtte struk­turere flåten av hensyn til kravet fra et moderne norsk samfunn om lønnsomhet og sikkerhet. Han var genuint engstelig for at de norske kystsamfunnene og hans egen fiskerinæring skulle bli liggende stille med flaue segl, mens fedrelandet seilte videre med foss om baugen. Selvfølgelig fikk han sine antagonister. Men i dag skriver disse dypfølte nekrologer som røper at Reidar har nådd frem også til dem.

Også fiskerhøvdingen Oddmund Bye — styreleder i Fiskarlaget fra 1984 til 2001 — møtte døden alene i sjarken, med en kniv i en blodåre. I tillegg falt broren Arne over bord og druknet, også han alene i sjarken. Det er en skjebnens ironiske tilskikkelse at fiskernes fremste talsmenn sender en siste hilsen til sine yrkesbrødre gjennom sin død — en påminnelse om at sikkerheten i fiskebåten ikke er god nok.

Rev håret av seg

Tragediene har rammet oss gjennom historien, uten at vi har tatt tilstrekkelig lærdom. Et kjapt dykk i fiskersamfunnet Austevolls historie røper at over 300 menn og kvinner omkom i fiskebåten fra 1770 til i dag, altså i løpet av 250 år. I Austevoll bodde det gjennomsnittlig 1400 mennesker i samme periode.