Lurer du på om flåteleddet har strukturert nok eller om oppdrettsnæringen må legge om fra åpen til lukket produksjon, bør du lese videre. I forrige nummer var det partienes fiskeripolitiske talspersoner som måtte svare. Her er turen kommet til styrelederne i sjømatnæringens interesseorganisasjoner. Spørsmålene er de samme. Det er ikke svarene.
I dag er det fortsatt grunnrenteskatt på oppdrett som stjeler det meste av oppmerksomheten. Og det med rette. Tilsvarende bakholdsangrep har norsk sjømatnæring aldri opplevd. Men selv om det meste i det offentlige ordskiftet dreier seg om grunnrenteskatt og i og for seg også formuesskatt, er det mange andre viktige tema som står på dagsorden. Disse vil få økt oppmerksomhet når vi har snakket og kranglet oss ferdig om skatteleggingen av havbruk. I forrige nummer tok vi for oss to problemstillinger som etter vår mening vil få økt aktualitet i tiden som kommer, og som det kan være greit å finne ut hva politikere og næring mener om.
Sist var vi i kontakt med partienes fiskeripolitiske talspersoner, og fikk svar fra de fleste. Her skal Norges Fiskarlag, Fiskebåt, Pelagisk Forening, Norges Kystfiskarlag, Sjømat Norge og Sjømatbedriftene få komme med sitt syn. Alle har svart, unntatt Norges Kystfiskarlag. Forklaringen, som fremkommer i en mail til oss fra Kystfiskarlaget, er som følger:
«Styreleder Tom Vegar Kiil ønsket ikke å besvare denne henvendelsen på bakgrunn av tidligere dårlige erfaringer med «Norsk Fiskerinæring». Han mangler tillit til at redaksjonen vil opptre på en ryddig måte. Det er heller ingen i arbeidsutvalget som ønsker å besvare disse spørsmålene på bakgrunn av overnevnte. Dette er selvfølgelig beklagelig og vi håper det foretas tiltak slik at det for fremtiden blir mulig å samarbeide.»
Det håper vi også.
Den første problemstillingen dreier seg om hvilken strukturpolitikk vi bør føre i fiskeriene i årene som kommer. Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran har gitt klart uttrykk for at regjeringen ikke ønsker at det samles flere kvoterettigheter på færre hender. Det har vært strukturert nok, noe også Riksrevisjonen var inne på i sin rapport i 2020. Strukturering har som alle vet en distriktspolitisk «kostnad» — færre fartøyer og færre fiskere. Siden de første strukturordningene kom for over 30 år siden har antall fiskere i Norge gått ned fra 27.000 til litt over 9.000. Antall fiskebåter i Merkeregisteret er redusert fra over 17.000 til ca. 5.000.
Problemet for regjeringen er at dagens kvotetak slett ikke er nådd. Det er fortsatt rom for betydelig strukturering i de fleste fartøygruppene. Regjeringen er kort sagt handlingslammet. Man kan ønske det og ville det, men ikke gjøre noe som helst for å hindre det. Fiskebåtredere og fiskebåteiere kan strukturere fritt frem innenfor dagens kvotetak, og uten at myndighetene kan løfte en finger for å stoppe dem. Vi har stilt de samme fem spørsmålene rundt dette temaet som i forrige nummer og fått følgende svar fra styrelederne i de seks organisasjonene. Som sist nøyer vi oss med å gjengi svarene, ikke kommentere dem.
Spørsmål 1
Er fiskeflåten i Norge nå blitt så lønnsom at det ikke lenger er behov for ytterligere konsentrasjon av kvoterettigheter?
