«Bort lodde med ald din forgiftige stank; du est os et riis og en svøbe»

Årets loddefiske er nettopp avsluttet. Debatten om loddereguleringene er nettopp påbegynt, og hører så absolutt hjemme i spaltene til Norsk Fiskerinæring. Denne debatten er nemlig gammel! Salige sogneprest og væreier Petter Dass hatet lodda. Dagens overskrift er hentet fra hans hovedverk «Nordlands Trompet». Når lodda invaderte torskefeltene ble torsken mett; agnet på fiskernes juksasnøre fristet ikke lenger, og torskefangstene skrumpet inn til fiskernes og væreiernes store fortvilelse. Lite ante den gode sognepresten til Alstadhaug at havforskerne 300 år senere ville spare de velsmakende loddene til mat for glupske, sultne torskebeist på gytevandring mot Vesterålen og Lofothavet.

I 1970 kollapset bestanden av norsk vårgytende sild, den ene av de to hovedbestandene som bar norsk fiskerinæring. Forskerne, med Finn Devold i spissen, hadde en rådgivende innflytelse og nøt forvaltningens tillit. Denne forduftet sammen med sildemengdene.

Myndighetene innså at forskerne måtte flyttes opp på et atskillig høyere kompetansenivå. Menn som forskningssjef og professor Olav Dragesund, forskningssjef Ole Johan Østvedt, forskningssjef Johannes Hamre og direktør for Havforskningsinstituttet Odd Nakken, fikk ansvaret for en mindre fiskervennlig og mer ressursvennlig rådgivning. En slik forvaltning ville også tjene næringen på sikt. 

Dette var tvingende nødvendig da de økonomiske sonene ble etablert i 1977. Kyststatene fikk forvaltningsregimer som skulle utveksle vurderinger om bestandenes størrelse, felles uttak av felles ressurser og skape grunnlag for bilaterale og multilaterale kvotebytter mellom de nordeuropeiske fiskerinasjonene. Fiskerne, som hadde levd det glade, uansvarlige liv på havet, ble nå lempet inn i en lukket allmenning med tildeling av rasjoner med fisk. Kloke, velformulerende mennesker med en urban fremtreden skulle bestemme hvor mye fisk fiskerne fikk lov å ta ut av havet — og forklare hvorfor. De gamle indianerhøvdingene i de pelagiske fiskeriene — Håkon Hatløy, Harald Johansen, Lars Olai Møgster og Hans O. Vindenes for å nevne noen, hadde selvfølgelig store problemer med å underordne seg akademikerne.

Det måtte bli bråk. I en periode på over 30 år raste ordkrigen mellom basene, rederne og forskerne. Særlig heftig ble årene da Johannes Hamre var ansvarlig for Havforskningsinstituttets kvoteanbefalinger for makrell, silde og lodde. «No hadde me da so kjekt,» sa høvdingen Mikkel Østervold fra Austevoll, «me fiska å koste oss. Men so kjeme denne Hamre!» Han pekte ned på Johannes fra talerstolen, med betydelig forakt.

Johannes Hamre var en eminent retoriker. Han elsket talerstolen og den selvsikre replikken «fiskerne tror, men vi vet!» Likevel gikk det seg til. Hamre hadde tross alt et stort pedagogisk talent; han lærte oss at lodda og silda var konkurrenter i økosystemet. Dersom gode årsklasser med ungsild sto i Barentshavet i beiteperiodene om vår og sommer, ville den spise opp gode yngelårsklasser av lodde. Men når silda var borte, ble det loddas tur. «Den er en typisk opportunist. Så snart den finner en økning i økosystemet, slår den til og overrasker», sa Hamre. 

Jeg savner Johannes Hamres utfordrende og underholdende retorikk, hans gode pedagogikk og begeistring når han fikk komme med det glade budskap om gode loddeutsikter. Og ikke minst da han til sin store overraskelse registrerte den største sildeårsklassen etter de feite 1950-årene, født av en liten sildelevning som gytte i Ingøydjupet i 1983. Dog må det innrømmes at dagens forvaltningsproblemer med makrellen kanskje må tilskrives Johannes Hamres halsstarrige tro på at det var to bestander, en vestlig og en østlig nordsjømakrell.  

Som et kuriosum i min lille fiskerihistorie kan nevnes at det fremdeles, fra uventet hold, serveres forbannelser over forskernes beslutninger. Tidligere fiskeriminister og nestleder i AP, nå ordfører i Vestre Tana, gikk nylig i strupen på eget parti som vil stenge Tana-elven for laksefiske, slik forskerne har anbefalt. Lakseressursen er nedfisket, men den tidligere fiskeriministeren gjør som de gamle fiskerhøvdingene på loddefeltet utenfor Tana; hun protesterer vilt og heftig. Helga Pedersen og gammelgutta fra de hete 70-årene i skjønn forening — du slette tid!

Som et månelandingsfartøy

Men Helga Pedersen er nok bare en liten unntagelse. I dag kan vi konstatere at konflikten og debatten mellom fiskerne og forskerne er blitt atskillig dempet. Dagens fiskere er oppvokst med TAC-er og kvoter. De har lært at det ikke lønner seg med usaklig bjeffing. Skipperne har i dag seks års utdannelse, pluss lang fartstid. Våre fedre nøyde seg med et tre måneders kveldskurs i en folkeskolestue. De har fast ansettelse med avspasering; de går ikke lenger utslitt i land ved fylte 50, men holder ut til 65+. Da går de i land og hjem til barnebarna. De fremstår med lang og grundig utdannelse, lang og grundig erfaring og lang og grundig oppsamling av godt, gammelt vett. Samlet representerer de i høyeste grad en fryktinngytende kompetanse. 

I tillegg opererer de i et rorhus som minner mest om et månelandingsfartøy. Særlig imponerer en 6-8 meter lang skjermpult med elektronisk fiskeletingsutstyr, f.eks. en lavfrekvenssonar som overvåker havet rundt fartøyet i en radius på 10.000 meter!  Deres erfaring og datautstyr forteller dem hvor mye fisk de registrerer, etter hvert også art og størrelse. Skipperen har faktisk en dårlig unnskyldning hvis han blir for grådig, slik at nota eller trålsekken sprenges og han mister fangsten. 

I dag er fiskeskipperen løftet opp av elektronikk og praktisk erfaring. Han står nå på siden av havforskeren, ja kanskje over. Når forskeren skal beregne mengde overtar datamaskinen. Skipperens datamaskin er et skipperhode med flere 10-års trening i å tolke informasjon fra elektronikken i styrehuset. 

I tillegg kommer den statistiske tyngden fra 100 skippere som vurderer fiskemengdene samtidig i samme sesong. 100 skippere på 100 fartøyer har kanskje større samlet oversikt enn et fåtall forskere på et forskningsfartøy på et begrenset tokt. 

Men disse realitetene hadde hatt liten tyngde viss skipperne var monomant opptatt av størst mulig kvote og profitt i inneværende sesong. Kanskje var det sånn før, men ikke nå lenger. Dagens skippere er velkjente med begrepet bærekraft, innpodet gjennom den lange utdannelsen. Til og med på søndagsskolen i fiskerbygdene lærer smårollingene om fiskene, Guds skaperverk, som skal høstes med ansvar. For sikkerhets skyld er det tatt med i kirkebønnen. Samfunnet minner skipperne om, seint og tidlig, at de er kapable til å tømme havet «before you can say Jack Robinson». De vet selvfølgelig at forskerne vil redusere kvotene eller endog stanse fisket hvis bærekraften svikter. 

Skipperen er faktisk et eksempel på arten homo sapiens, dvs. et vesen som kan beregne konsekvensene av sine handlinger. Det gjelder å sikre eksistensen gjennom dette tilmålte livet og i tillegg barn og barnebarns eksistens.

1 million tonn lodde

I det siste har jeg faktisk registrert en god del eksempler på at fiskerne stiller spørsmål ved forskernes vurderinger — med motsatt fortegn: Er anbefalingene for optimistiske? For vel ett  år siden fastsatte ICES en stor økning i kvotene på nordsjøsild. Mange norske ringnotskippere var skeptiske til dette store kvotehoppet. Så viste det seg at forskerne fikk rett, heldigvis. I torskesektoren merker jeg meg enkelte redere som er bekymret for den arktiske torskeressursen. Tilgjengeligheten avtar så raskt at man spør om reduksjonen av torskekvotene burde vært større. Man stiller også spørsmål når 70 russiske stortrålere invaderer nord-norske torskebanker med gytetorsk.

Jeg tør nevne disse eksemplene fordi jeg samtidig vil spørre om denne større ansvarsbevisstheten også kan vektlegges når fiskerne hevder at enkelte arter er underbeskattet. Innen torskefiskeriene var det i mange år kun tillatt med svært små kvoter av snabeluer og blåkveite, stort sett fisket som uunngåelig bifangst. Endelig oppdaget man at den rødlistede snabelueren faktisk var en livskraftig bestand. Kvotene steg fra noen titalls tonn til flere tusen tonn per fartøy. Tilgjengeligheten er fortsatt god, men blåkveitekvotene er fremdeles minimale. Trålfiskerne er livredde for at bifangstkvoten av blåkveite skal bli oppfisket lenge før torske- og hysekvotene er tatt. For da kan de ikke fiske torsk eller hyse lenger. Sannsynligvis er det med blåkveita som med snabelueren; ressursen er betydelig sterkere enn forskerne tror.

Men den arten fiskerne tror er desidert mest underbeskattet, er lodda i Barentshavet. Da bestanden av ungsild i Barentshavet var nedfisket rundt 1970, så vi tydelig potensialet i loddebestanden. Den var formidabel, med et norsk totalfiske vinter og sommer på over 10 million hektoliter, dvs. 1 million tonn. Dette fiskeriet, som berget den pelagiske flåten i Norge, ble betydelig redusert fra midten av 1980-tallet, Da kom nemlig silda tilbake. Siden har vi sett sporadiske oppblomstringer av loddebestanden — og loddekvotene. Det går opp og ned, som med de fleste bestander. Det er naturens orden som vi må leve med.

Underbeskatning av lodda 

Det som gjør fiskerne urolige er de siste års observasjoner av store loddemengder uten at forskernes tilrådinger gjenspeiler det fiskerne mener er biologiske realiteter. Det normale ved alle fiskebestander er perioder med oppgang og nedgang, selv om de er forsvarlig regulert. Dette synes ikke å være tilfellet med loddebestanden. Den forblir en ressursparentes til tross for forsiktig forvaltning gjennom en årrekke, og til tross for bestandens kolossale potensiale. Hvorfor? spør fiskerne. Det kan jo ikke være beiting fra sterke sildeårsklasser, for silderessursen er også nedadgående, ifølge forskerne. Det samme gjelder for torsken, som er en minst like heftig loddepredator som ungsilda. Jeg tenker på sitatet fra Johannes Hamres foredrag om opportunisten lodda og økosystemet. Alle tegn tyder nemlig på at beitepresset på den vesle laksefisken nå er kraftig redusert. Nå er det lodda sin tur igjen! Ikke rart at fiskerne som spør hvorfor uten å få svar, begynner å gjøre seg konspiratoriske tanker om loddereguleringene.  

Har vi gode indikasjoner på at loddebestanden er stor? Svaret er ja, og begrunnelsen som følger:

1) Gjennom 50 års loddefiske har vi lært at størrelsen på loddeindividene kan være en god indikator. Tilgangen på mat per individ er avgjørende. Mange individer gir mindre individvekst. Størrelsen på den norske lodda i år er vesentlig mindre enn i et normalår, 55 stk/kg mot 45 stk/kg.

2) Trålfiskerne rapporterer om så store mengder lodde i Storfjorden og Hopendjupet under reke- og torskefisket om sommeren, at de har måttet forlate enkelte rekefelter. Situasjonen beskrives som ekstraordinær i enkelte posisjoner.

3) Ringnotfiskerne, som beskatter lodda under gyteinnsiget mot Finnmark, rapporterer om gode registreringer både på de vestlige og østlige feltene, dvs. langs hele Finnmarkskysten. Man må utvise stor forsiktighet slik at man unngår for store kast med fare for sprenging av nøtene.

Her er både objektive og subjektive indikasjoner. Men jeg tør minne om det jeg alt har understreket vedrørende fiskernes kompetanse og ansvarsbevissthet i våre dager. 

Hva er så forskernes svar på fiskernes tiltagende bekymringsmeldinger om en vedvarende underbeskatning av lodda? Næringen og media kan fortsatt, heldigvis, henvende seg til leder for loddeforskningen ved Havforskningsinstituttet, Georg Skaret. Fiskeribladets Einar Lindbæk har intervjuet Skaret. Et vesentlig spørsmål er fiskernes gjentatte påstander om at Island har et betydelig bedre og mer effektivt forvaltningssystem med en måling om høsten som korrigeres til dels kraftig under loddeinnsiget om vinteren. Havfiskeflåtens egen organisasjon Fiskebåt har gjennom en årrekke bedt forskerne vurdere den islandske forvaltningsmodellen som benyttes for den islandske loddebestanden, og som også Grønland og Norge har eierskap til. Selv om vi er medeiere, aksepteres det at islendingene alene forvalter bestanden.  

Lederen for loddeforskningen svarer, at spørsmålet fra fiskerne om å regulere fisket ved Finnmark slik islendingene gjør det, altså under innsiget, er blitt møtt med «genuin uenighet blant forskerne». Videre sier han at «interaksjoner og diskusjoner på tvers av instituttene har vært hemmet av at man ikke har kunnet møtes fysisk». Han sier videre at det ikke er tvil om at «et forvaltningssystem med fleksibel overvåkning og en hurtig rådgivningsprosess er enklere å innføre dersom det kan håndteres av et enkelt land slik tilfellet er for tobis i norsk sone og i praksis for islandslodde». Han tilføyer at vårt forvaltningssamarbeid med Russland er godt og «må betraktes i sin helhet og ikke bare ut fra et loddeforvaltningsperspektiv». Til slutt innrømmer Skaret at «i fjor var første gang vi opplevde at manglende dekning med sikkerhet hadde betydelig konsekvens for rådet».

En samarbeidspartner som svikter

Dette er ærlige ord for pengene. Vi opplever en forskningsleder som er oppriktig lei seg for situasjonen vi er kommet i når det gjelder forvaltningen av Barentshavlodda. Likevel er han lojal mot systemet med et forskningssamarbeid med Russland. Aner vi en viss frustrasjon over at vi må holde ut med en sviktende partner i fellesforvaltningen, når vi kunne klart dette bedre selv etter islandsk mønster? Kunne vi anmodet russerne om å overlate forvaltningen av lodda til Norge, slik islendingene forvalter en islandsknorsk fellesbestand? Og vi har en god begrunnelse: Russerne har sviktet. De har ikke bidratt. I disse dager har vi dessuten et temmelig frynsete forhold til vår gamle fiskeripartner; sanksjonene er mange og burde være flere. 

Men det er nok skrevet i stein at vi alltid må ta hensyn til den store bjørnen der øst. Jeg kan tenke meg at både statsministeren og utenriksministeren fnyser av fiskernes hjertesukk for finnmarkslodda hvis det berører storpolitikken. Likevel; vi kan bare ikke gå mot en ny sesong uten å rydde i reiret. Styreleder for Pelagisk forening, fiskeskipper Kristian Sandtorv, har tatt bladet fra munnen. Han representerer dagens fiskeskippere med utdannelse, erfaring, kompetanse og ansvar for bærekraft i fiskeriet sitt. I tillegg til å være en av de dyktigste skipperne og rederne i ringnotflåten, er han valgt tillitsmann. Han har deltatt i loddefisket i Barentshavet i en mannsalder, også i 2023. Han mener at kvoten kunne ha vært 10 ganger større. I så fall, snakker vi om en førstehåndsverdi på 2,5-3 milliarder kroner. For industrien ville det betydd en eksportverdi på  nærmere 5 milliarder. 

Her innvender Skaret at tillitsmannens tall er altfor høyt. Mon det. Jeg velger faktisk å feste lit til tillitsmannen, i alle fall til et tall som ligger nærmere hans estimat enn forskerens. Uansett, vi snakker om et enormt tap for norsk fiskerinæring. Avslutningsvis må jeg bare beklage. Skaret er ærlig om problemene og lojal mot systemet. Men det blir bare så puslete når Norge og norske fiskere og norske produsenter og eksportører skal tape så inn i granskauen mye fordi vi har en samarbeidspartner som svikter sine forpliktelser overfor Norge, og som vi ikke tør ta et oppgjør med! Jeg ønsker derfor å gjenta så sterkt jeg kan Fiskebåts ønske om kvotekorreksjon under gyteinnsiget. 

For Guds skyld — kom med islandsmodellen!