Aktuelle kommentarer med spark til alle sider
Noen tanker om å bli 70!
Det er dessverre ikke til å underslå. Redaktøren fyller i disse dager 70 år. I den anledning har han gjort seg noen personlige betraktninger, som han tillater seg å dele med de mange trofaste leserne av denne spalten.
70 år gir nemlig grunn til ettertanke. Det er lenge. Det er f.eks. nesten 26.000 dager, over 600.000 timer og sånn sirkus 2,5 milliarder hjerteslag. Det er også godt forbi det stadiet da påfyll av ny kunnskap matcher det som hver dag forsvinner inn i tåkeheimen. Og når jeg ser hvordan barnebarna våre i dag blir dullet og stelt med, tatt vare på og beskyttet med klær og hjelmer fra de sitter på trehjulssyklene, barnestoler, bilbelter, airbags og leker i materiell og design som ikke skal påføre dem en minste liten skramme, er det egentlig et mirakel at jeg har overlevd og blitt så gammel som jeg er! Det gjelder forresten ganske mange av dere som nå leser dette.
Hva er så status for en mann som nærmer seg overgangen til det å være gammel. Aller først; jeg har vært en ubetinget suksess. Så kategorisk tillater jeg meg å være. Jeg er født i Norge, jeg er mann — hvilket absolutt ikke bør forties, jeg har solid utdannelse, en intelligens helt åpenbart godt over normalt og svært god selvinnsikt. Jeg har vært mer eller mindre lykkelig gift — mest mer — i snart 45 år, og har to flotte jenter og fem like flotte barnebarn — alle gutter. Jeg har hus med ti mål gressplen, hytte, to biler, gullbil, skokjeller, klokkesamling og har aldri vært utvist fra skolen eller sittet i kakebu. Jeg har fast jobb, stabil inntekt og gode venner, og er Norgesmester i bridge — riktignok for veteraner, men bridge er jo i alle høyeste grad en veteransport. Mens nesten ingen av Norges hundre beste sjakkspillere er over 30 år, er knapt noen av de 100 beste bridgespillerne under 30. Å bli veteranmester i bridge er ikke noe å kimse av.
Jeg har aldri vært alvorlig syk, aldri brukket noe bein, aldri slått ut tenner, aldri vært anholdt av politiet, aldri sittet i fengsel, aldri besvimt, aldri hatt mensen og aldri vært operert. Jeg har kun ligget én natt på sykehus og har aldri mistet lappen eller hatt kjønnssykdommer. Jeg har to ganger scoret mål direkte fra cornerflagget, har løpt 60-meter på 9,2 og hoppet 1,15 i høyde. Ingen atlet, med andre ord. Jeg er ganske sikkert Norges dårligste tennisspiller med tanke på hvor mye jeg har spilt, og kanskje Norges beste golfspiller i forhold til hvor lite jeg har spilt. Jeg har alltid betalt min skatt med glede, skjønt 40 års møysommelig skatteplanlegging lar seg lese i de månedlige og tragisk mikroskopiske utbetalingene fra NAV. Det kunne like gjerne vært jeg som felte en tåre på Debatten over høye strømpriser, dyr mat og knapt en krone på konto. Så skal det sies at det er Kristin, min alltid trofaste og oppofrende kone, som styrer økonomien hjemme hos oss. Og det med stålkontroll. Kristin gir ikke ved dørene, for å si det på den måten — selv om det bare skulle dreie seg om et par nye og fargerike sko til noen usle tusenlapper.
Så altså; jeg har vært en suksess!
Betyr så det at livet bare har vært en dans på roser. Å nei; jeg har hatt mitt å slite med. Jeg har nerveproblemer. Spør meg ikke hvorfor, men jeg tør ikke ta fly, jeg liker meg ikke i båt, jeg plages av klaustrofobi og trives særdeles dårlig i blikkboksheiser, og jeg har papir med et stempel som forteller at jeg er hypokonder — endog underskrevet av Norges «hypokonderlege», Ingvard Wilhelmsen. Han drev lenge Norges eneste klinikk for hypokondere, naturlig nok kalt «Hypokonderklinikken». Jeg fikk audiens en torsdag formiddag i Bergen, og allerede etter ti minutter kunne Wilhelmsen konstatere følgende: «Ja, Tande. De er nok hypokonder. Men det finnes verre tilfeller». Det siste var en trøst. Så lenge det finnes noe verre, er det jo alltid håp. Og bare så det er sagt; jeg trenger ikke papiret. Alle som kjenner meg vet at diagnosen er korrekt.
Nå er det for øvrig to typer hypokondere; den ene som løper til legen i et sett for å sjekke alt som ikke er eller føles akkurat som det burde. Den andre som aldri gjør det, av frykt for at noe faktisk kan være galt. Jeg tilhører den siste kategorien, og som i løpet av et langt liv har hatt stort sett alt som finnes av livstruende sykdommer. Tro meg.
Jeg har hatt meslinger, røde hunder, skarlagensfeber og kusma. Jeg sliter med kardialgi, altså sure oppstøt, kronisk prostatitt, som ikke akkurat stimulerer kjønnsdriften, et lite snev av brokk — som egentlig bare er en fordel da jeg høflig kan si nei til alle forespørsler om å hjelpe til med å flytte eller foreta andre typer av tunge løft. Jeg fikk nylig fastslått podagra, hvilket manifesterte seg i form av helt hysteriske smerter i venstre stortå, jeg sliter med øyemigrene og av og til tunnelsyn på høyre øye, har fortsatt vondt i ryggen etter en prolaps som holdt meg ute av drift i åtte måneder, har nylig fått bekreftet «dermititis artefacta», hvilket på godt norsk betyr «selvpåførte skader i huden» — i mitt tilfelle på grunn av en lei tendens til alltid å pille på sår. Jeg har hatt rosen, plages mye med tinnitus, blir lett veldig svimmel når jeg reiser meg brått og har fryktelig høydeskrekk. Det begynner å svimle etter bare et par-tre trinn opp en stige. Jesus lidelseshistorie er som der skjønner «a walk in the park».
Så svetter jeg mye, hvilket sikkert henger sammen med at jeg spiser og drikker alt for mye — særlig alkohol. Alkoholen er nok også årsaken til at jeg av og til sover dårlig, og til at korttidshukommelsen er nærmest fraværende. Hvor mange ganger har jeg ikke gått ned fra kontoret for å pisse, i trappen funnet ut at jeg også er tørst, gått ut på kjøkkenet for å hente en cola-boks, gått opp på kontoret igjen, begynt å drikke og så kommet på at jeg skulle jo pisse! Videre har jeg slatters, dvs. vonde kuler under knærne, samt allergi mot metallet kobolt og en del planter. Men dette har også hatt sin positive sider. Takket være slatters slapp jeg unna all åling og lav kryping i myrene og sølevannet på Jæren da jeg i sin tid tok rekruttskolen i Vatneleiren, og jeg slapp å bruke hjelm fordi spennen under haka innehold kobolt. Allergien mot planter — som jeg bestemt mener er gress — har reddet meg fra utallige timer bak eller oppå en gressklipper. Med 10 mål plen rundt huset sier det seg selv hvor nyttig denne allergien har vært — og er.
Og så helt til slutt. Jeg må åpenbart ha endel narsissistiske personlighetstrekk, så opptatt som jeg er av å snakke og skrive om meg selv.
Men altså kort oppsummert etter de første 70: En stor suksess, men ingen dans på roser!
Hva venter så fremover?
Vel, man må ikke være rakettforsker for å skjønne at alt bare vil bli verre. Etter 70 starter forfallet for alvor. Samtlige av mine mange plager kommer etter all sannsynlighet til å forverre seg. Dertil vil helt sikkert nye komme til. Jeg har allerede lagt meg til den vanen å tenke at neste gang er det meg som ligger i kisten, hver gang jeg er i en begravelse, som det dessverre bare ser ut til å bli flere og flere av. Jeg er for lengst eldst i vår del av familien, og som alt nevnt overhodet ikke dum. Jeg vet hva som venter. Det kan bli veldig ille, men det kan jo også gå relativt smertefritt for seg, f.eks. med en takstein i hodet.
Og så er det jo ikke slik at lyset går med det samme. Skal vi tro Statistisk Sentralbyrå — og jeg ser ingen grunn til noe annet — vil en mann på 70 år i Norge kunne forvente å leve til han blir 86. Og blir jeg først 86, sier statistikken at jeg ligger veldig godt an til å bli 91. Umiddelbart ser jeg ingen av mine plager som direkte livstruende, og i og med at jeg ikke røyker høres både 86 og 91 ganske rimelig ut for meg. Min far ble 94, og i den grad arvelige egenskaper teller, er jo også det et positivt element.
Jeg har feiret 30-årsdag, 40-årsdag, 50-årsdag og 60-årsdag. Nå har jeg nettopp markert 70-årsdagen med gode venner. Det blir nok den siste. Om jeg skulle være så heldig å bli 80, for ikke å snakke om 90, skal de jubiléene feires i stillhet.
Dett var dett, som Rolf Wesenlund likte å si det.