Primærnæringene som ble sekunda!

En gang gikk vi fremst i vårt nasjonale 17.mai-tog. Bøndene og fiskerne. En god, beleilig gård som kunne avle rikelig med kjøtt, korn og poteter fremsto som et lite kongerike. Hadde man i tillegg tilgang til fisk kunne fiskerbonden smile seg i søvn hver eneste aften i trygg forvissning om at Herrens velsignelse hvilte over hans eksistens. 

Inntil 1950. For da den verste av alle kriger var over, skapte den store freden en ny tid for jordkulens vestlige del. Europa og Amerika sluttet et hellig brorskap i NATO — aldri mer krig. Nå skulle vi sammen utvikle et demokratisk lykkesamfunn som ingen hadde sett maken til gjennom menneskehetens historie. Og det greide amerika-europeerne på mange måter. Amerikanerne kom det nødstedte Europa til unnsetning da utenriksminister George Marshall sendte rikelige mengder startkapital til sine allierte venner, som hadde seiret og ble frigjort i 1945 — The European Recovery Program (ERP). Produksjonen steg, lønningene steg, kostnadene steg. Ikke alle klarte å følge med på galeien. 

I 1950 måtte bøndene innse at utviklingen hadde innhentet dem. De var kollektivt konkurs. 10 år senere kom turen til fiskerne. De måtte også tigge om overlevelse. Den nye tid hadde forvandlet eksistensvilkårene for to flere tusenårgamle primærnæringer, en betegnelse som betyr «en næring som var opprinnelig, grunnleggende, som kommer i første rekke», av latin primus = først.  

Men nå satt de fast i en økonomisk hengemyr, fordi produktivitetsutviklingen i landbruket og fiskeriet ikke hadde maktet å slå følge når resten av samfunnet marsjerte av gårde. Frafallet blant bøndene begynte allerede nå. Min gode, gamle bestefar Andreas Halstensen var blant de første. Driftsbygningen ble tømt i 1952; 12 kyr, hest, griser, sauer og et par katter forsvant. Vi barna stod tilbake med gråten i halsen.

Tre små gutter

De havarerte næringene hadde likevel argumenter som kunne forhindre tilintetgjørelsen og forlenge eksistensen. Landbruket argumenterte med norsk matsikkerhet og bevaring av kulturlandskapet. Fiskerne kunne på sin side vise til vår lange kyst med rike fiskeressurser, som burde kunne gi oss komparative fortrinn og overlevelse under et fornuftig forvaltningsregime. Dessuten kunne de sammen argumentere for sysselsetting og bosetting i grisne distriktssamfunn.  

Staten famlet etter gode løsninger og etablerte etter hvert midlertidige ordninger som sikret næringenes overlevelse mens man tenkte og forhandlet. I 1950 kom Hovedavtalen for landbruket og i 1964 Hovedavtalen for fiskeriene. Historiebøkene er fulle av detaljer, mange utvalg og motstridende teorier om løsninger. Men grunntanken i disse to hovedavtalene ligger fast. Næringene skulle innen fem år utvikle lønnsomheten, slik at Statens subsidieordninger kunne avvikles. Norsk landbruk og norsk fiskeri skulle greie seg selv på sikt. 

Redaktør Thorvald Tande senior, fiskeridirektør Halstein Rasmussen og departementsråd Gunnar Gundersen i Fiskeridepartementet vokste alle opp i det vesle fiskerisamfunnet Bjørnsund ytterst i Romsdalen. De skulle hver for seg bli sentrale aktører i det dramaet primærnæringene måtte gjennomleve gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Ikke minst kan arkivet til vårt nærværende fiskeritidsskrift gjenspeile de politiske tumultene. Tre små gutter fikk oppleve og måtte innse, i voksen alder, at deres barndoms lykkeland hadde mistet bærekraften og fedrelandets velvilje. Bjørnsund ble forlatt.   

For en stat som befant seg blant de mest ubemidlede i den vest-europeiske rikmannsklubben, var ordet effektivisering (=strukturering) løsningen på de fleste problemer. Både bøndene og fiskerne tok utfordringen på strak arm. De siste hundre år har sett en effektivisering av landbruket som er imponerende, særlig de siste femti. I 1969 fantes det 155.000 gardsbruk i Norge, i 2020 teller man 38.600 gjenværende i fortsatt drift. Dette har bøndene greid uten å redusere det aktive jordbruksarealet: 9,55 millioner dekar i 1969 mot 9,86 millioner i 2020!  Gjennomsnittsarealet pr. bruk har steget fra  62 dekar i 1969 til 255 dekar i 2020. Bøndene har altså solgt eller leiet ut gårdene sine til nabogården, som driver videre. I 1969 var 15 prosent av jordbruksarealet leiejord, i 2019 46 prosent. I perioden 1973-2016 er det ingen næring i Norge  med høyere vekst i arbeidsproduktivitet enn jord- og skogbruket bortsett fra fiskeri og fiskeoppdrett. 

I tillegg til denne gjennomgripende omstruktureringen ser vi i dag et nytt landbruk med nye driftsbygninger, melkeroboter, datastyring, mekanisert gjødsling og høsting samt rundballeproduksjon. Hundrevis av meierier er lagt ned. I 2021 finner vi 10.000 gårdsbruk basert på kornproduksjon, primært på Østlandet og i Trøndelag), og 27.000 bruk basert på husdyrproduksjon, primært på Vestlandet. To av tre bønder er deltidsjordbrukere, til sammen 45.700 årsverk, dvs. 1,7 prosent av den totale arbeidsstyrken i Norge. Like mange arbeider i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, faktisk den største fastlandsindustrien i Norge.

Imponerende effektivisering

Snur vi oss til fiskerne, den andre av de  to gamle primærnæringene, ser vi en enda mer radikal omveltning. I 1950 talte vi 100.000 fiskere i Norge, i dag er det under 11.000. Antall fartøyer i havfiskeflåten har sunket fra ca. 700 i 1970 til ca. 160 i dag. I den pelagiske flåten finner vi f.eks. 75 ringnot-fartøyer med en gjennomsnittlig lastekapasitet på 1.800-2.000 tonn, mot 1.000 tonn i år 2000 — alle med RSW-anlegg som kan levere nedkjølt fangst til menneskemat. Motorkraften har økt fra et gjennomsnitt på 4.000 HK til 7.000 HK.  

Etter hvert har også kystfiskeflåten gjennomgått en omfattende omstrukturering. Denne revolusjonen innen de gamle primærnæringene har vært uunngåelig, den generelle samfunnsutviklingen tatt i betraktning. Noen mener at den politiske åpningen for strukturering av kystflåten har vært uheldig og har rammet Nord-Norge unødig. Disse, blant dem Riksrevisjonen, må tåle at det stilles spørsmål ved deres vurderingsevne. Fraflyttingen fra distriktene, i særdeleshet fra Nord-Norge, har pågått i mange ti-år. Man måler faktisk større fraflytting i de to ti-årene før struktureringen av kystflåten ble etablert i 2005 sammenholdt med de to ti-årene etterpå, ifølge tidligere ekspedisjonssjef Johán H. Williams i Fiskeridepartementet.

Fiskeindustrien har gjennomgått en lignende metamorfose. 65 fiskemelfabrikker i 1980 har skrumpet inn til sju i 2023, hvorav en i Nord-Norge. I 1970 ble all pelagisk fisk levert til produksjon av fiskemel og -olje. I dag leveres brorparten av det pelagiske råstoffet direkte til menneskeføde. Den pelagiske konsumindustrien i Norge  kan tilby en av verdens største mottaks- og innfrysingskapasiteter for pelagisk fisk. De er konkurransedyktige og tiltrekker seg leveranser fra andre lands fiskere, i tillegg til norske.

Vi ser med andre ord en felles utvikling for de to historiske hovednæringene i Norge. I løpet av første halvdelen av 1900-tallet rakner det. Ved midten av forrige hundreår er de redusert til problemnæringer, uten lønnsomhet og med et betydelig behov for kunstig åndedrett fra staten. Staten inngår hovedavtaler om effektivisering. Næringene responderer positivt og adekvat. Norske bønder og fiskere har så absolutt levert i forhold til myndighetenes forventninger overfor bøndene i 1950 og fiskerne i 1964, årene da man inngikk hovedavtalene om å effektivisere næringene. 

Det store spørsmålet i dag, 73 og  59 år senere, er om man samtidig har oppnådd det egentlige målet med alt dette strevet — lønnsomheten.  

Nye subsidierekorder

I 1991 ble ordningen med årlige støtteavtaler for fiskeriene avviklet, etter krav fra EU ved inngåelsen av EØS-avtalen året før. Fra nå av skulle fiskerne klare seg selv. Det har de greid; de er subsidiefrie og betaler et rimelig godt proveny til Staten. Særlig gjelder det for oppdrettsnæringen. 

Men bøndene er ikke med oss lenger. De hoppet av kjerra da farten ble for stor. Selv om de har effektivisert og strukturert landbruksnæringen til det ugjenkjennelige, vokser kravet om mer  støtte fra fellesskapet  over alle rimelige grenser. Ufattelig. For inneværende år er den egentlige støttepakken formidabel. Hele  25 milliarder kroner i direkte statsstøtte, pluss 8 milliarder i såkalt skjermingsstøtte, f.eks. for å hindre import av billig ost (277 prosent toll) eller lam (429 prosent toll) — dette ifølge amanuensis Ivar Gaasland ved BI. I det åpne landskap har bøndene og Staten kranglet årlig om økningen av statstilskuddet. De fleste av oss tror at denne økningen er det egentlige støttebeløpet, mens det viser seg at de tallene som diskuteres i jordbruksforhandlingene, kun er økningen av statsstøtten! Denne økningen har ligget på 1-2 milliarder kroner, inntil den spratt opp i 7,4 milliarder for inneværende år. Bøndene forbereder seg på forhandlinger for 2024, og deres egen minister, mat- og landbruksminister Sandra Borch, har nettopp forberedt oss på nye subsidierekorder for landbruket. Hun synes å være bøndenes forhandlingsleder. Det er uforståelig at denne invitasjonen til å akseptere nye milliardrekorder for landbruket, kommer fra en regjering som mer enn noen har bedyret nødvendigheten av nedskjæringer for å bremse inflasjonen. Hvis Staten hadde hatt mot til en viss omfordeling, kunne vi effektivt ha stanset lærer- og sykepleierflukten. 

Vi har altså en landbruksnæring som i mangel av evne til å oppnå lønnsom drift, går til den andre ytterlighet — slår neven i bordet og forlanger mer enn noen gang. De er en stat i Staten, med eget politisk parti, egen minister og egen avis. I skrivende stund registreres en frenetisk aktivitet fra disse landbruksinstansene — nye og mange milliarder skal på bordet. Dessuten har Småbrukerlaget og Bondelaget skilt lag. Her snakkes om smådrift og stordrift; det er vanskelig å dele den statlige grisen. 

Mens 50 prosent av beboelig areal på jordkloden er benyttet til jordbruksproduksjon, er jordbruksarealet i fjelllandet Norge 3,5 prosent av landarealet. Vi er farlig nær en forsiktig konklusjon om at Norge i grunnen ikke er særlig egnet for landbruk.  

Fisk er faktisk mat

Dette innser nok bøndene også. Derfor argumenterer de med at bosettingen i distriktene må bevares. Men her er det mange næringer, uten subsidier, som kan hjelpe. De hevder videre at kulturlandskapet må vernes. Men dette kunne vel være en akseptabel oppgave for primærkommunene og fylkene? Eller en pisk/gulrot-ordning som påla jordeierene et visst vedlikehold mot et tilskudd? I det siste har matministeren Sandra Borch (Sp) på nytt og på nytt vist til krigen i Europa for å påminne oss om hvor sårbare vi er hvis krigen kommer. Uten landbrukets bidrag til krigsberedskapen (45 prosent) er vi ille ute.  

Men her blir bøndene litt for ivrige. De glemmer at Jesus mettet de fem tusen i ødemarken med brød og fisk. Har ikke matministeren lest sin bibel? Vet hun ikke at hun er matminister for en næring som gjør Norge til verdens største nettoeksportør av fisk? Fisk er faktisk mat. Hver dag eksporterer hun 35 millioner middager til en sulten verden. Men denne kjensgjerningen blir daglig underkommunisert. Forklaringen er enkel. Om folk i Norge blir minnet om vårt fabelaktige beredskapspotensiale når fisken blir regnet med, svinner jo kraften i ministerens monomane påstand om nordmennenes avhengighet av landbruket i en krigssituasjon. 

Den verste trusselen som bøndene står overfor, er likevel signalene fra helsemyndighetene. Rødt kjøtt er usunt, bidrar til overvekt og begrenser livslengden for menneskene i dette landet. En gruppe eksperter jobber i disse dager med å oppdatere rådene som skal ligge til grunn for de norske kostholdsrådene. De anbefaler drastiske kutt i nordmenns forbruk av rødt kjøtt. Dette får stortingsrepresentant Jenny Klinge fra Sp til å se rødt. Fisken derimot blir heiet frem av kostholdsekspertene, sammen med salaten og gulrøttene, som det sunne alternativ. 

Og som om dette ikke er nok, blir man stadig vekk minnet om at husdyrproduksjonen er en av hovedårsakene til verdens truende CO2-produksjon. Det kreves 15 CO2-ekvivalenter for produksjon av 1 kg biff, 1,5 ekvivalenter for produksjon av 1 kg torsk eller sild. Alt dette er så hårreisende negativt for landbruket at man gjerne skulle ønske å bli gravd ned i åkeren. 

Men det skal våre usaklige yrkesbrødre ha: De gir seg ikke. De nekter å godta facts: «En middag uten kjøtt er ingen middag», hevder matminister Sandra Borch, sitert slik i mediene. Reaksjonene til stortingsrepresentant Jenny Klinge (Sp) og matminister Sandra Borch er typisk for norske bondeledere som nekter å innse at jorden er rund og ikke flat. Det samme gjelder for bondehæren også; de forlanger å få økt sine støttemilliarder og beholde sin egen matminister, sitt eget parti, sin egen avis osv.; de argumenterer som om fiskerne ikke eksisterer. De holder på uavlatelig, med høye rop og hysterisk mot. Beundringsverdig! 

Måtte de snarest besinne seg. Måtte de snarest gjenfinne lønnsomheten. Måtte de skjønne at de har vært på riktig veg, men har stanset opp. De må ikke la seg lede av Sandra og Jenny! For det er bare en veg ut av subsidiemyra og inn i lønnsomheten; fortsatt strukturering. Men for en fest det vil bli, hvis bonden med rak rygg en dag kan takke Staten for hjelpen, som herrer i eget hus. I stedet for å brumme nedover Karl Johan med traktorene hvert bidige år.

Sik transit gloria mund

Hvis bøndene er i tvil om medisinen, kan de bare spørre fiskerne. Alle som kjenner norsk fiskerinæring vet at det bare er ett tiltak som har reddet fiskerinæringen fra den kollektive konkurstragedien: Struktureringen av driftsenhetene, dvs. fartøyene og fiskeindustribedriftene. Alle, bortsett fra Riksrevisjonen, som fortsatt tror på mirakler. Gud signe dem. 

Men fiskerne, som har karret seg i land på den lønnsomme strand, skal vokte seg for det minste snev av hybris overfor sine næringsbrødre. Mens bøndene i tidenes morgen bar bort stein og røtter for å rydde seg en liten åker mellom haugene slik at de kunne så kornet når tælen endelig gikk, kunne fiskerne padle ut på det vide hav til verdens største fiskeressurser. Det kan virke som det har vært Vårherres mening at den primære oppgaven for nordmennene skulle være å  hente opp fisken og forsyne verden. Fiskerinæringen er faktisk nettopp det — en primærnæring for overlevelse av klodens befolkning. 

Vi fikk en av verdens lengste kystlinjer, nær 2.500 km i luftlinje fra Halden til Grense Jakobselv og en strandlinje som måler det mangedobbelte; som grenser mot flere grunnhav med noen av verdens største fiskebestander. De kan boltre seg i vannmasser fulle av næringssalter og føde, og gyte sine barn på ideelle havgrunner. Til slutt ga han oss Golfstrømmen, som han lot fosse inn fra Sargassohavet full av riktige temperaturer, vinter som sommer. Deretter hvilte Vårherre, og syntes alt var såre godt. 

Dette paradiset har norske fiskere ved sin fiskeriaktivitet på havet skaffet sitt fedreland, slik at Norge kunne legalisere kravet om eiendomsrett til ufattelige ressurser over og under havbunnen. I sannhet, de forvalter guddommelige, komparative fordeler. Det skulle bare mangle at de ikke fant igjen lønnsomheten!

Dog må vi medgi at fiskernes lønnsomhet alltid er truet, så lenge de tilhører og driver i verdens rikeste og dyreste land. Fiskerne burde kanskje bli mer forståelsesfulle — og bøndene litt mer ydmyke. Så kan de kanskje rusle videre — sammen. Ikke lenger nasjonaløkonomisk primære, men sekunda, dessverre. De må lære og erkjenne sin stand og sin stilling i Norge anno 2023. 

Sik transit gloria mund (Slik forgår verdens herlighet).