Leder
Sideblikk
Slutt på teknologinøytralitet
Mye tyder på at landbasert fra nå av betyr RAS.
«RAS-anlegg har vært det nye vannet i ti år og er meislet inn i vekstplanene til alle de store lakseselskapene. Gamle, gode vannkilder får gjerne strømme for seg selv, mens produksjonsvannet — både ferskt og salt — kjøres i sirkulasjon. Styring og industrialisering lyder godt for en bransje med planer om å vokse videre. Men er så komplekse systemer og vann i runddans det beste for fisken? Flere trøbbeltilfeller gir i hvert fall grunn til å stille spørsmålet: Er RAS svaret og går det for fort?»
I 2018 var matfiskoppdrett på land fortsatt i støpeskjeen, mens det på settefisksiden for lengst var åpnet for produksjon av «postsmolt» eller «storsmolt», dvs. smolt opp til 1 kilo. Verken Fiskeridirektoratet, vanninstituttet NIVA eller Mattilsynet hadde oversikt over teknologien. Myndighetene skal som kjent være «teknologinøytrale», og så lenge man etterlevde regelverket med tanke på utslipp og miljø, var det unødvendig å følge med på om teknologivalget var RAS eller gjennomstrømming.
Selv om RAS var i vinden, var det altså de som fortsatt mente at gjennomstrømming var nødvendig og den beste løsningen. «Utstyret vi har tatt i bruk de siste årene har vist at vi sparer vann og får bedre kvalitet og bedre drift. Det har skjedd fremskritt i teknologien for gjennomstrømming også», kunne Aino Ellingsen fortelle om det nye gjennomstrømningsanlegget for smolt til Ellingsen Seafood, som da var under oppføring og som nå for lengst er satt i drift.
SIDEN HAR DET VÆRT BYGGET EN rekke postsmoltanlegg og matfiskanlegg for laks og ørret på land, og flere planer ligger på bordet eller er i støpeskjeen. Mange som RAS, mange som rene gjennomstrømningsanlegg og en hel rekke i kombinasjon. Andfjord Salmon AS er blant dem som har kommet i drift og kunne vise til gode resultater under vår konferanse «Seafood Talks: Skjebneår for norsk lakseoppdrett» 31. mai i år. Under tittelen «Landbasert matfiskoppdrett, men med sjøbaserte fordeler» kunne adm. direktør Martin Rasmussen fortelle at det landbaserte anlegget på Andøya, som altså baserer seg på gjennomstrømming og er prisgitt tidevannet og golfstrømmen, verken har lus, alger eller rømming, og henter ut slammet. Laksen vokser 40 prosent fortere enn i tradisjonell merdbasert matfiskoppdrett, fiskedødeligheten ligger på 2 prosent og energikostnadene per kilo fisk er 0,42 kroner. Det er som musikk i ørene til alle som kjenner til utfordringene i norsk fiskeoppdrett. Selskapet har i likhet med flere andre planer om videre vekst på land.
Dette er selskaper og teknologier som kun eksisterer fordi tillatelsene til å drive matfiskproduksjon av laks på land er blitt tildelt fortløpende, vederlagsfritt og uten begrensninger i produksjonskapasiteten. De har dertil vært unntatt trafikklyssystemet. Og ikke minst; regelverket har vært teknologinøytralt.
Det vil det nå høyst sannsynlig bli slutt på.
20. desember i fjor innførte Nærings- og fiskeridepartementet en midlertidig stans i tildelingen av tillatelser for produksjon av settefisk, stamfisk og matfisk på land. «Det har skjedd en betydelig teknologisk utvikling innen konsepter som søker tillatelse til akvakulturproduksjon på land. Det tyder på at næringen er innovativ og i rask vekst. Vi ser imidlertid at det er behov for tydeligere rammer for hva som skal anses som akvakultur på land, i motsetning til akvakultur i sjø», uttalte fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran den gangen. Bakgrunnen var, ifølge departementet, at skillet mellom sjø og land er visket ut og at det har vært en teknologisk utvikling som ikke var forutsatt da regelverket ble innført. Av hensyn til «omkringliggende miljø» vil myndighetene gjøre dette skillet tydeligere.
HVA KAN VI SÅ VENTE OSS?
Fredag 26. mai kom mye av svaret. Nærings- og fiskeridepartementet foreslår i et høringsbrev en vesentlig endring av laksetildelingsforskriftens kapittel 7 om akvakulturtillatelse på land. Heretter skal det kun gis tillatelse til slik produksjon dersom anlegget ligger på fast grunn eller i utfylte masser på områder som ikke dekkes av vann. Det må også dokumenteres at akvakulturanlegget tilfredsstiller konkrete funksjonskrav av hensyn til omkringliggende sjø/vann med tanke på utveksling av smittestoff. I høringsbrevet kommer det også frem at tanken bak «laks på land»-tildelingene var bruk av RAS. Ordningen var aldri tenkt som «landbaserte anlegg, med sjøbaserte fordeler».
Høringsfristen er 30. august og Skjæran tar sikte på å ha et nytt regelverk på plass til 20. september. Men mye tyder på at landbasert fra nå av betyr RAS. Mens vi venter åpnes det nemlig for å gi tillatelser til produksjon av settefisk og stamfisk på land, men kun om minst 95 prosent av vannet i anlegget resirkuleres. For all annen produksjon av matfisk samt av settefisk og stamfisk på land som ikke er i RAS-anlegg med minst 95 prosent resirkuleringsgrad, videreføres stansen frem til et nytt regelverk er fastsatt.
Det er dypt beklagelig. Det er mange gode konsepter der ute som myndighetene nå setter kjeppene i hjulet for. Vi forventer en strøm av høringssvar.