Makt i utredning

I FJOR KUNNE INSTITUSJONEN NOU — Norges Offentlige Utredninger — markere 50 års jubileum. Den aller første NOU-en handlet om noe så grunnleggende som bruken av Norges ressurser, og kom i 1972. Siden er det utarbeidet og levert over 16.350 NOU-er; 180.000 sider fra utvalg med mer enn 14.600 medlemmer og over 3.800 sekretærer. Antall utvalg utnevnt over tid har falt i løpet av 50-årsperioden. I toppåret 1975 kom det 68 NOU-er, i senere tid overleveres det rundt 15-25 NOU-er på årsbasis.  

Hvor mye disse rapportene har betydd for utformingen av det norske samfunnet har nok variert, men det som er sikkert er at NOU-ene er helt sentrale i den norske måten å drive politikkutforming på. Opprettelsen av et utvalg med en påfølgende NOU er gjerne det første som skjer i veien mot et lovforslag til Stortinget. Prosessen er dessuten relativt transparent. 

I 1972 var utvalgene dominert av interessegrupper og embetsfolk, med i snitt åtte medlemmer, hvorav 10 prosent var kvinner. Det var som regel bare én sekretær. NOU-ene hadde i gjennomsnitt 80 sider, utvalgene jobbet i tre år og ofte over flere regjeringsperioder. Hopper vi frem til i dag er sammensetningen av utvalgene ofte forskertunge — særlig med samfunnsøkonomer og jurister, og med langt færre interessegrupper eller næringsaktører. I snitt er det 11 medlemmer, hvorav halvparten er kvinner, og det er sjeldent departementsansatte direkte med i utvalgene. Derimot er det i snitt seks sekretærer. De store sekretariatene er som hovedregel forankret i departementene, og vet følgelig svært godt hva som skal til for å få legitimitet til å gjennomføre det som foreslås. Gjennomsnittlig sidetall har økt til 250, selv om arbeidstiden er halvert til i snitt 1,5 år. Videre blir samtlige NOU-er oppnevnt av Kongen i statsråd, i motsetning til frem til midten av 1980-tallet da flere ble oppnevnt direkte av departementet.

SÅ ER DET ENDA NOEN FORHOLD med NOU-er som det kan være greit å nevne. De dytter gjerne på vanskelige politiske beslutninger. Det er påfallende mange NOU-er som settes ned på tampen av en regjeringsperiode, ofte i et forsøk på å legge noen føringer på den politikken som skal føres når man selv ikke lenger sitter i regjering. Ved å fastsette mandatet og ikke minst sammensetningen av et utvalg, kan avtroppende regjeringer fortsette å utøve makt — om enn indirekte.  

NOU-ene er følgelig ikke uavhengige ekspertutvalg. Det er politisk bestemt hvem som skal sitte i utvalgene, og selv om uavhengig forskning og kunnskap preger utredningene, gjør ikke anbefalingene nødvendigvis det. Utvalgslederen har dessuten som oppgave å samle de ulike perspektivene og meningene så det blir så få dissenser som mulig. NOU-er med mange dissenser er nemlig dømt til å dø. En annen «fiffighet» rundt NOU-ene er at de ofte tar opp politiske spørsmål som blir alt for store til at den daglige politikken kan håndtere dem. Noe både NOU-ene «Sjømatindustrien», «Et Fremtidsrettet kvotesystem» og «Framtidens fiskerikontroll» er eksempler på. Det uheldige med disse utredningsarbeidene er at man fortsatt — mange år etter — baler med de samme problemstillingene.   

Et utvalg som ikke ser så langt fremover er Havbruksutvalget, som torsdag 28. september overleverte NOU 2023:23 «Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping» til Nærings- og fiskeridepartementet. Det var den 41. NOU-en overlevert Fiskeridepartementet siden man begynte med Norges Offentlige Utredninger, og en rapport helt uten dissenser. Her har utvalget — i motsetning til en del tidligere utvalg, og klokelig nok — ikke forsøkt å snu verden på hodet. «Evolusjon, ikke revolusjon», var mantraet som gikk igjen etter fremleggelsen. Nøstbakken-utvalget kan si seg svært godt fornøyd. Stort sett kom utvalget med nøkterne, gode og vel gjennomtenkte forslag. Rapporten havner ikke i en skuff. Noen hadde kanskje håpet på mer, men ofte skal det jo bare en liten snøball til.