Verden var aldri helt forlatt

Vi rydder skog i Bekkjarvik. Her trengs plass for nytt byggefelt. Etter jul skal små, fine hjem etableres. Det skaper fremtidstro. Derfor selger vi tomtene billig, gjerne med rabatt for småbarnsfamilier, også om fruen er såpass gravid at det synes. 

Jeg  brøyter meg innover gjennom mørke, tette sitkagraner. Plutselig står jeg utenfor et gammelt, håndmurt gråsteinsfjøs eller uteflor, bygget ute på stølen hvor to-tre kyr ble holdt på sommerbeite. Jaha, her har altså bestefar plantet skog på en saftig gressbakke da han avviklet gården tidlig på 1950-tallet. Inne i dette steinfjøset ligger en liten rusten melkeholk. I den samlet budeiene som gjette i utmarken dyrebare melkedråper til 8-10 småbarn. 

Jeg faller i tanker. Min barndoms første minner fra årene etter krigen trenger på. En tid fullstendig annerledes enn i dag, 70 år senere. En tid da folket på Hevrøy slet en ku ned i færingen før daggry og rodde i fem timer til Bekkjarvik for at den skulle få stevnemøte med stuten til bestemor. En tid da man strikket og sydde i alle hus og slaktet grisen til jul. Vi badet i sinkstamper hver lørdag, og mor vasket oss med billig Sunlight Sæbe. Vi hadde ikke strøm og heller ikke ved, men tørket myrtorv og fyrte i ovnen, peisen eller komfyren på kjøkkenet. Fra vi var 10 år fikk vi jobbe i bestefars tønnefabrikk eller på sildesalteriet. Det var stort; lønningspose hver lørdag sammen med de voksne. 

De fleste mannfolkene var lenge borte, på sildefiske ved Island, på selfangst i Vestisen ved Grønland, på hvalfangst i Sørishavet eller som sjømenn i utenriksfart. Noen var kommet hjem etter krigsseilas; de var tause. Enkelte valgte å være hjemme. De bidrog til et kreativt mangesysleri. Den ene var slakter, den andre kokk, den tredje snekker. Snart kom det en som kunne kjøre bil og fikk status deretter. Alle var selvlærte. Disse hjemmeværende fisket sei og fangstet hummer og krabbe i tillegg til den tynne gårdsdriften. Noen kvinner syklet til nabobygden. Der det var en hermetikkfabrikk som produserte brislingsardiner for Bjelland i Stavanger. 

Men det var silden som berget vestlandsbygden. Hver vinter seg den gyteklar mot våre strender i ufattelige mengder, tung av rogn og melke. Inntil den forsvant i 1959. Da var småbrukene allerede nedlagt, og nå sviktet silden. Hvalfangsten ble avviklet samtidig, handelsflåten flagget ut eller over i NIS og ansatte spanjoler i stedet for striler. En hjelpeløs stillhet la seg over Bekkjarvik. Austevoll-samfunnet så samfunnsdøden komme, og mange flyktet foran døden til fastlandet — til Bergen, Haugesund, Karmøy eller Stavanger. 

Men fra dette nullpunktet stiger solen opp, slik den gjør hver morgen når vi skuer østover mot de fjerne fjellene i Rosendal. Først kom den teknologiske revolusjonen som berget sildefiskeriene (1965). Deretter, 25. november 1969, fant de oljen i Nordsjøen. Så reiste Jens Evensen til New York i 1977 og kom hjem med 200-milssonene. Endelig, i 1980, kom professor Dag Møller til Austevoll og fortalte fortvilte lakseoppdrettere at de skulle bare holde ut, for rundt neste sving ventet paradiset. Professoren fikk rett. 

Bekymringsløs idyll

I disse små linjene har jeg sammenfattet hele vår reise fra den mest tarvelige armod til dagens sanseløse rikdom. Det verste er at vi har vært gjennom dette tidligere også, gjennom flere århundrer. Det gjelder hele kystregionen, fra Sørlandet gjennom Vest-landet til Nord-Norge. 

Forfatteren Knut Hamsun observerte at denne jojo-økonomien hadde preget vestlendingen. Han er nærig, sier Hamsun, dvs. en egoistisk fyr som karrer febrilsk til seg mens godene er tilgjengelige før de forsvinner. Den upålitelige silda har formet vestlendingenes væremåte. Nordlendingene derimot, sier Hamsun, er godlynte og romslige. Men de hadde torsken. Det var alltid en torsk eller en sei eller en annen bunnfisk i fjorden som garanterte overlevelse når kornet frøs.

Men nå er det ingen som frykter nedturen lenger, verken i nord, vest eller sør, og slett ikke i øst. For vi har opplevd den fossile revolusjon. Vi er Vårherres svar til et energi-hungrig Europa. Vår statsleder hilses velkommen på det hjerteligste når han dukker opp. I disse dager troner han i Dubai sammen med fire statsråder. Vi er blitt grenseløst rike med en bankkonto på over 16 tusen milliarder kroner. Og denne bekymringsløse idyllen har vart i 50 år. Over halvparten av norske kvinner og menn har spist kun ved de rikes bord hele livet.  

Men i vestlendingenes sjel slumrer fortsatt en nedarvet skepsis. Er vi likevel så sikre? Har det demret for oss at solen har sunket i flere år og synker videre mot horisonten der vest? 

Minsanten, vi har god grunn til å spørre oss selv. Det første skuddet for baugen kom i 2014. Økningen av amerikansk oljeleting og trusselen fra oljegiganten Iran om USA skulle avlyse sanksjonene mot de muslimske fanatikerne, skapte frykt for en stor overproduksjon av olje. Nervøsiteten ble forsterket av utsiktene til svekket økonomisk vekst, særlig i Asia. På toppen av alt kom debatten om klimapolitikken, som kulminerte med Paris-avtalen 12. desember 2015. Her forpliktet verdensorganisasjonen seg til en arbeidsplan for å utrydde fattigdommen i verden, bekjempe ulikhetene og ikke minst stoppe klimaendringene på kloden innen 2030. Særlig overrasket vedtaket om å begrense temperaturøkningen på kloden til maks 2 grader, helst 1,5 grader innen 2030.

Vi opplevde et dramatisk prisfall på råolje, fra 115 dollar per fat i juni 2014 til 30 dollar i januar 2016! Jubeloptimismen som hadde runget over fedrelandet vårt siden 25. oktober 1969 da de første oljedråpene fløt ut på shakerdekket til «Ocean Viking» forstummet brått. Oljeselskapene trakk seg tilbake, investeringene tørket opp og oljeindustrien gikk på lavbluss mens supply-rederiene lå på rygg og tørket sine feberhete panner. For disse sistnevnte ble det et veritabelt sjøslag. Noen, som hadde investert over evne, skulle etter hvert havarere.

Paris-avtalen parkert

Vi ante en viss forbannelsens rikdom, den som greske Kong Midas opplevde da han fikk den gaven, at alt han berørte ble til gull. For gullet, som f.eks. skipsverftene på Vestlandet strakte seg etter, ble deres forbannelse og endelikt. Det skjedde med Flekkefjord Slip, Simek, Håkonsens Mekaniske Verksted, Karmøy Verft, Karmsund Verft, Flytedokken-Br.Lothe, Haugesund Slip, Haugesund Mekaniske,  Eidsvik og Hellesøy Skipsbyggeri, Georg Eides Sønner, Nordtveit Skipsbyggeri, BMV Laksevåg og Mjellem Karlsen i Bergen. Det skjedde med ærverdige Wichmann Motorfabrikk på Rubbestadneset, som hadde produsert motorer for fiske-, ferge- og frakteflåten siden 1900. Noen få overlevde rett nok, fordi de greide å spesialisere seg mot oljevirksomheten. Men de andre forsvant og er allerede nesten glemt. Mangesysleriet i Karmsundet druknet i olje.

I de følgende fem årene etter Paris-sjokket lå oljeprisene historisk lavt mellom 40 og 70 dollar per fat. I det siste har den vært volatil mellom 75 og 100 dollar. Det er en febersyk oljepris. For hvert år som går nærmer vi oss 2030, oppgjørets time. Verden rystes av krig. Menneskene på det europeiske kontinent minnes sist vinter med gassmangel og kalde stuer. Tyskerne og franskmennene fyrer opp igjen kullbasert energiproduksjon. Norge lukker øynene for sine internasjonale forpliktelser og løfter om redusert CO2-utslipp. Vi forbereder oss på en ny vinter med  en giga-lønnsom gasseksport til de nødstedte. 

Politikerne, embetsverket, næringslederne og folk flest ante plutselig hvilke konsekvenser Paris-avtalen innebar. Hammerfest, Ålesund og Stavanger skalv. Vestlandsbyene hadde lært at de gylne år har en tilmålt tid; sild, brisling, shipping. Alt har en ende, men var oljealderen allerede over?   

Vi har i grunnen ikke kommet oss til hektene igjen i årene fra 2015 til i dag. Vi har inngått avtale med EU om en reduksjon av CO2-utslippet vårt på 50-55 prosent innen 2030, et årstall som plutselig bare er seks år foran oss. Før vi satte ordentlig i gang, kom Covid 19-pandemien, deretter fulgte Ukraina-krigen.  

Det kunne ikke unngås — Paris-avtale eller ei, Europa trengte norsk gass. Planene for redusert utslipp av CO2 ble parkert. Krigen skapte en unison forståelse for en unntakstilstand i miljøstrevet. På kontinentet fyrte man opp flere av kullverkene. Noen snakker mer og mer om atom. 

De har et håp!

Her er vi i dag. Vi gønner på, vel vitende at etter oss kommer syndfloden. Vi nærmer oss raskt 2030 uten å være i nærheten av 1,5-2 graders målet. Vi holder oss for ørene, vil ikke realitetsorientere oss. I Arendalsuka samlet landets ledere seg til fjernsynsdebatt om klimaet. De ble bedt om en håndsopprekning hvis de trodde at Norge skulle klare sine forpliktelser innen fristen i 2030. Ingen viste tegn til at de trodde, unntagen én nølende hånd fra statsminister Jonas.  

Da vi forpliktet oss til å etterkomme Paris-avtalen, var fristen tross alt 15 år der framme. Oppgaven var formidabel og nærmest uutholdelig. Men tidsfristen var lang nok til at vi kunne leve med dommedagsdommen. Men nå knuges etter hvert vår sjel av de dystre realitetene. Vi nærmer oss deadline. Det store spørsmålet er om vi finner en utveg videre fremover gjennom vanskelighetene, eller om vi må snu tilbake til et annet samfunn, kanskje til min barndoms tilværelse for mange år siden. Vår eneste trøst er at menneskene og sivilisasjonene fortsatt lever og består til tross for trusler gjennom tusenvis av år forårsaket av hysteriske krigere, folkeutslettende pandemier, livsødende naturkatastrofer og kanskje det siste — en naturødeleggende sivilisasjon anno 2023. 

Uansett hvor ille tilværelsen har utfordret menneskene, har det ligget en gnist av håp som har ført oss videre. Julen handler faktisk også om dette. Trusselen som møtte Josef og Maria på julaften utenfor Betlehem for vel 2000 år siden, var mer enn dramatisk nok til å ta livsmotet fra to unge. De sto ute under Betlehems kalde stjernehimmel. Det var ikke plass til dem i menneskenes herberge, barnet deres skulle fødes og en despot ønsket å ta livet av det. Midt oppe i ondskapens kaos opplever de at et nytt, hjelpeløst og uskyldig liv kommer til verden. Men nei, de gir ikke opp. De fryder seg over barnet, de takker for livet og flykter mot Egyptens land. For de har et håp i seg for fremtiden om at alt skal bli godt en gang der fremme.  

I Bekkjarvik bygges det små, fine hjem med små, fine familier — på trass. De gleder seg, de også, selv om verden er vanskelig. For de har det samme håpet som vi møter i Juleevangeliet. Så lenge det finnes en stjerne av håp i natten, er kanskje ikke verden helt forlatt? 

Godt nytt år!