På tampen fra Provence
Sjømatkassen
Å beskrive hvordan mat smaker er en utfordring. Men når jeg sier at det smakte himmelsk, forstår nok de fleste hvor godt det var.
På tampen fra Provence er skrevet av en sentral “insider” i norsk sjømatnæring som foretrekker å holde sin identitet skjult.
Artikkelserien har til hensikt å gi et skarpt skråblikk på sjømatnæringen.
Som jeg tidligere har nevnt får jeg alltid tilsendt en kasse sjømat til jul. Det er venner i annerledeslandet som ordner dette, godt hjulpet av en sjømateksportør. Han fikser alt papirarbeidet slik at jeg kan hente kassen på flyplassen i Nice. Denne gangen skal det altså handle om sjømat.
Det er i så fall en skarp kontrast til krangelen om kvoter som nå foregår med orkans styrke langs kysten. Der snakker nesten ingen om mat, selv om fiskerne i Norge bringer på land ufattelige 2,5 milliarder kilo med sjømat hvert år. Jeg har alltid fått røkt laks i kassen, men denne gangen var det et merke jeg ikke hadde sett før. To pakker med til sammen 500 gram Lofoten Einerøkt Laks. Jeg så straks at det var røkelaks av topp kvalitet. Den hadde en nydelig rød farge, og minnet meg om den røkte villaksen jeg fikk hjemme som barn. Aromaen fra røkt laks er ofte intens og innbydende, og kan oppfattes både ved lukt og smak. Røkt laks brukes ofte som forrett på smørbrød eller som del av salater. Dens allsidighet og rike smaksprofil gjør den til en populær ingrediens i mange kjøkken rundt om i verden.
Jeg gledet meg lenge før jeg åpnet den første pakken. Ristet loff, laget eggerøre og gjorde meg klar til et solid måltid. Jeg spanderte endog på meg et glass hvitvin, men bare et lite. Jeg har blitt mer måteholden etter hvert, og tror det har med alderen å gjøre.
Å beskrive hvordan mat smaker er en utfordring. Smaker er ikke så lette å sette ord på. Men når jeg sier at det smakte himmelsk, forstår nok de fleste hvor godt det var. Jeg sørget for ikke å spise for mye. Jeg ville spare noe av delikatessen til senere. Laksen skulle vare hele julen.
Andre juledag var det klippfiskens tur. Denne gangen var det benfrie loins i sjømatkassen. Jeg la dem i vann tidlig første juledag og der lå fisken i over ett døgn. Men det var ikke snakk om å lage noe så komplisert som bacalao. Det er alt for mye arbeid for en mann alene. Jeg gikk for steking, og fant en fristende oppskrift på internett. Dette er et enkelt måltid å lage. Tilbehøret er poteter, gulerøtter og noen terninger med stekt bacon. Til slutt laget jeg en god, hvit saus og måltidet var komplett. Jeg toppet det hele med et lite glass lyst øl.
Hver gang jeg spiser fisk blir jeg søvnig etterpå. Så også nå. Etter måltidet la jeg meg i horisontal stilling på sofaen. Jeg var sikker på at jeg kom til å sovne, men ble liggende våken og filosofere. Jeg lurte på hvorfor nesten alle diskusjoner om matvaresikkerhet og beredskap i annerledeslandet i all hovedsak handler om landbruk. Særlig Senterpartiet er ivrig etter å fortelle denne historien, men så vet vi jo også at partiet er et rent underbruk av Bondelaget.
Sjømaten blir ofte glemt, selv om vi har tilgang til så mye at innbyggerne i Norge aldri greier å spise opp alt. Jeg lurer også på hvorfor sjømatnæringen der hjemme gjør så lite for å markedsføre all den gode sjømaten. Det kan se ut som om den tradisjonelle villfisknæringen drukner i sine egne debatter. Debatter som er så kompliserte at folk flest ikke greier å henge med. Strukturordninger, åpen gruppe, hjemmelslengde, trålstigen, sildestigen osv. Dette er selvsagt helt gresk for de fleste som bor i annerledeslandet. Næringen må skifte fokus, og fortelle folket hva man holder på med. Det mangler ikke på gode mathistorier. Men næringen må nok leve med at noen journalister ikke liker gladmeldinger. Likevel; forteller man de bare mange ganger nok kommer de nok ut til folket.
Så må jeg bare ikke glemme å sende mine venner en stor takk for matkassen til jul!