Bekkjarvik

I 1920 hadde 80 prosent av Norges befolkning hjemstavn i bygde-Norge. 20 prosent bodde i byene. I dag, 100 år senere, er demografien speilvendt. 80 prosent bor i byene, 20 prosent i bygdene. Dessuten må vi konstatere at man kan ikke snu denne utviklingen kun med festtaler. Aldri før har tilsiget til de største byene, særlig hovedstaden, vært så massiv. Oslo gisper etter luft, mens den frenetiske byggeaktiviteten ikke lar seg stanse. Snart reiser det nye regjeringsbygget seg også, til 70 milliarder kroner. 

Ingen kan eller har kunnet stanse denne 100-år lange tsunamien, i alle fall ikke vi som fortsatt lever i skrinne, perifere bygder langs kysten og i fjordene, i dalstrøka eller fjellheimen der det etter hvert er blitt langt mellom rykende skorsteiner. Men vi kan i all enkelhet fortelle hvorfor vi fortsatt holder ut. I dag ber jeg derfor om tilgivelse for at jeg lufter min kjærlighet til Bekkjarvik i fiskerikommunen Austevoll. 

Stiv av salt sjøsprøyt

Bekkjarvik  og Austevoll ligger ytterst i havgapet på Vestlandet, der Hardangerfjorden møter storhavet og hodehårene til menneskene er stive av salt sjøsprøyt. Kommunen dannes av en gruppe små holmer og øyer, liksom en flokk andunger; til sammen 667. Ni av disse huser folk når vi inkluderer ferierende. Vi teller 5.300 sjeler på holmene våre. Fastlandsforbindelse med bro er en våt drøm som næres av noen få ultraoptimister.  

Vår historie gjennom flere tusen år har vært for ubetydelig for sagaskriverne. Vi er knapt nok nevnt i statsarkivet. Men vi har funnet pilspisser av flint og fiskekroker av bein, helligdommer som vi gjemmer innerst i skapet i dyp respekt for dem som slet i skinnbåtene for å berge føden til sine barn. Og vi har en svær gravrøys på toppen av Kongsfjellet like ved gården Bekkjarvik. Inne i den ble storkarene lagt for 4000 år siden med utsikt over havet og dets fiskerikdommer. Heller ikke den gangen kunne de akseptere at livet sluttet med døden. Men døden tjente likevel som den mest hjerteløse avstraffelse, f.eks. da den dømte heksen Ingeborg Olsdatter ble brent på avretterstedet Hodneland på Stord, vår nabokommune. Det skjedde 21. mai 1650, mens den reformerte presten Peder Olsen Svegning velsignet ugjerningen.  

Fra nå av lærer vi mer om menneskene her ute. Nå kan nemlig kirkens menn skrive dansk. Disse Vårherres tjenere skriver med fjærpenner mellom sine fine, hvite fingre om mine stakkars forfedre, aldeles nederst på den sosiale rangstigen i Norge, et av Europas fattigste land: «Her er en gennemtrengende Skidtsommhet», «De lugter faktisk ilde», «De har en utydelig Tale, en underlig skiev Gange og en hæslig Fysiognomi».

Men Bekkjarvik var en god havn med mange bekker for de sjøfarende som kom med tomme vanntønner inn fra kontinentet på veg til Bergen med kornlast eller hjem igjen fra Bergen med tørrfisk og saltsildtønner. Den gammelnorske genitivformen Bekkjarvik betyr jo nettopp «bekkens vik». Den tids E39 fulgte en trasé til vanns som rant like forbi stedet, og embetsmennene fra kirke og forvaltning ble rodd av disse illeluktende strilene mellom middelalder-metropolen Bergen og domkirkebyen Stavanger. Reisen kunne ta en ukes tid, med roetapper fra nes til nes og overnatting i et sauefjøs eller et sildenaust.   

Reiseliv og turisme

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvor mye disse skattefutene, lensherrene eller biskopene måtte lide. De tilhørte en stand og hadde en stilling i samfunnet som nærte forventninger om atskillig høyere respekt og bedre service. I 1648 klaget de til Kongen i København. Norgesvennen Christian Kvart, som nettopp var kommet hjem fra Trettiårskrigen, reagerer forbilledlig. Følgende forordning utstedes prompte med kongelig stempel:

«Man skal velge sig en smuk formuendis Mand paa en god beleylig Gaard ved alfare Veyen til Lands, saavelsom ogsaa til Vands, det næeste Søekanten skee kand, som kand holde Giestgiverie saa den Reysende kand bekomme nødtørftig øll og Mad samt Logement og Natteleye».   

Nå daler en ny næring ned til disse forkomne sauegjeterne. De skal ta seg av kongens reisende menn pluss anstendige næringsdrivende, samt alle andre som også trengte og hadde råd til øl, mat og natteleie. Kongen forutsetter at man etablerer handel med korn- og brennevinslager. En relativt stor gård produserer for gjestgiveriet og for lokalbefolkningen for øvrig. 

Ifølge bykjøpmennenes privilegiebrev fra 1702 har bergenske kjøpmenn handelsinteresser i distriktet rundt Bergen; de har kapital og innflytelse. Derfor reises snart et storfint gjestgiveri i Bekkjarvik, trolig etter at stedet fikk kongelig privilegiebrev på handel og gjestgiveri rundt 1735. Nå innledes en sammenhengende periode med reiseliv og turisme, en bærebjelke for Bekkjarvik som har vart til dagen i dag.

1700-tallet var de glade festers århundre. Gjestene tilhørte gjerne overklassen, man serverte franske viner og rødt kjøtt, danset i knebukser av silke, hosebånd og spennesko. Damene var dynket i parfyme og bar staselige parykker. Utenfor sto de loslitte fiskerbøndene og kikket inn. De slapp ikke til, de luktet ille. 

Men i 1780 ble den siste proprietæren i Bekkjarvik, Nathanael Mattiasson, drept av noen forbireisende, formodentlig fiskere med gjeld til væreieren. Familien, som hadde eiet og drevet siden 1670 kom seg ikke på fote igjen etter denne tragedien, og i 1804 var det slutt. Bekkjarvik med 10 underliggende gårder ble oppsplittet og solgt på tvangsauksjon. 

Urban lady fra Liverpool

Den fasttømrede norsk-danske samfunnsordningen fra 16-1700-tallet endres radikalt etter 1800 i møte med politiske omveltninger etter Napoleonskrigene i 1814 og liberaliseringen av handelsprivilegier, monopoler og særretter. Konventikkelplakaten, som forbø andre enn prestene å tale Guds ord, ble strøket i 1842. De nye eierne av Bekkjarvik, Alfson-familien i Strandebarm/Hardanger, fikk derfor en kort karriere og gikk konkurs i 1853. 

En bergensfamilie overtar i en tid da distriktene — også Bekkjarvik — får telegraf- og dampbåtforbindelse med omverdenen.  Tredje generasjon av Bøschen-familien, Wilchen Meyer Bøschen, flytter til Bergen i 1897 fordi hans hustru Katrine drages mot det urbane. På denne tiden herjer Amerika-feberen i særlig grad blant de mange fattige i Austevoll. Men Katrine behøver ikke Amerika; hun blir den første flyttfuglen til Bergen, men slett ikke den siste.  

Dampbåten «Lyderhorn» blåser sin hese steamfløyte om kvelden 3. mai 1897; en robåt frakter de nye eierne inn i fjæren, hvor trauste hellesteintrapper fører opp fra sjøen til Gjestgiveriet og residensen — et allmektig Soria Moria for de nye eierne, mine oldeforeldre Karine og Ole Halstensen, som kom fra små kår i Ytre Sulen. Heller ikke de valgte mainstream Amerika eller metropolen Bergen, men vesle Bekkjarvik. Oldefar skal ha vært særdeles arbeidsom — smed, baker, handelsmann, bonde og fisker. Men det var oldemor Karine som forsto seg på investeringer og butikk. De fikk en stor barneflokk. Gjestgiveriets mange rom og saler ble deres hjem og næring. 

I 1945 kommer den ene sønnesønnen, Erling Halstensen, hjem etter å ha overlevd 4 års krigsseilas. Han er gift med Jeanette, en engelsk skjønnhet. Hun kommer fra catwalken på et fasjonabelt hotell i Liverpool. I Bergen går hun om bord i dampbåten til Bekkjarvik sammen med 50 villsauer. De skal også til Austevoll denne ettermiddagen. Erling kan ikke ta imot. Han har ikke nådd hjem fra krigen. Det måtte være en heftig kjærlighet som forhindrer en smule forvirret, urban lady fra Liverpool i å snu og returnere. Men hun blir austevollsjente så god som noen, skurer golv og sløyer fisk, steller sine aldrende svigerforeldre og oppdrar sine barn. Og når disse pliktene er over, er det endelig hennes tur. Hun renoverer det tradisjonsrike Gjestgiveriet og gir den gamle reiselivsnæringen fra 1600- og 1700-tallet en real boost. Forretningsreisende og turister gleder seg som i de gode, gamle dagene.

Når Jeannettes vakt er over, tar datteren fatt. Hun driver frisørsalong, prioriterer sitt fag og selger Gjestgiveriet til Asta og Øystein Johannessen. Asta er født og oppvokst nær Bekkjarvik og har arbeidet som kokk på fasjonable Bellevue i Bergen, men drar nå ektemannen med seg hjem til Bekkjarvik. De leier først, men kjøper snart Gjestgiveriet som den engelske landladyen Jeanette Halstensen hadde gjenreist.

De nye eierne er ekstremt arbeidsomme og særdeles kompetente, ikke minst på kjøkkenet. De får datteren Regine, som overtar resepsjonen, og to tvillingsønner som utdanner seg til kokker. Arnt blir kåret til Årets kokk i 2016. Ørjan blir Bocuse d’Or- mester i Lyon i 2015. Verdensmester! Begge slår seg ned med familie i Bekkjarvik, og begge velger Bekkjarvik Gjestgiveri. I 2023 står det nye hotellet og restauranten Beckerwyk House ferdig, like overfor Gjestgiveriet. Endelig skal Ørjan, verdensmesterkokken, få utfolde seg. Vi venter faktisk på en Michelin-stjerne. 

ADHD og stormannsgal

Vi vender nå tilbake til tidlig på 1900-tallet. Da legges en ny bærebjelke under Bekkjarvik, i tillegg til reiselivsbjelken, nemlig sildefiskeriet. To av sønnene til mine oldeforeldre overtar kremmerleiet i 1910. Hans er odelssønn og arver det gamle Gjestgiveriet, som går videre til sønnen, krigsseileren Erling og lady Jeanette i neste ledd.

Broren til odelsgutten Hans, min farfar Andreas, skal bli den som løfter Bekkjarvik inn i den nye tid da sildefiskeriet slår til for fullt under 1. Verdenskrig. Da han tok rattet som 25-åring, kunne han bare vise til et lite fiskevær og en far som var smed, da han skulle be Bergens Privatbank om hjelp. Men kanskje speidet forvaltningen og finansnæringen etter norske ungdommer som tydelig ville og kunne noe i 1910, bare fem år etter at Norge skulle greie seg selv uten svenskene. Farfar fikk i alle fall betroelse god nok, brettet opp ermene og gikk fryktløs i gang. 

Han drev på noe kolossalt. Jeg kan ikke nekte for at han trolig led av et lite snev ADHD eller stormannsgalskap; rett nok av den konstruktive typen, hvis det finnes noe slikt. Han bygget kaier og saltekummer, sildesalteri, tønnefabrikk, ny løe, ny butikk, en stor nothenge og dampskipsekspedisjon. Han dyrket opp utmarken. I tillegg etablerte han et fiskebåtrederi i 1920-årene, med selfangerne «Halsten» og «Stormfuglen» samt sildesnurpebåtene «Gardar» og «Manon». Snurpebåtene ble innkjøpt second-hand; man hadde ikke råd til noe annet. «Gardar» var en liten, engelsk sildedamper med jernskrog, bygget i Yarmouth ved London i 1884. «Manon» var, som navnet røper, en fransk treskute, innkjøpt til Norge i 1936 da den franske lineflåten gikk kollektivt konkurs fordi torskebestanden ved New Foundland kollapset. Mange franske linebåter havnet i Norge som snurpebåter i mellomkrigsårene. 

Han var nok farlig nær skifteretten, farfar Andreas. Men krigsutbruddet i 1914 berget han, til tross for disse halsbrekkende investeringene. Norge opplevde da den såkalte jobbetiden, en vanvittig oppgangstid spesielt for de to næringene shipping og sildeproduksjon. Vestlendingene ble, helt ufrivillig, rendyrkede krigsprofitører.

1920- og 1930-årene ble derimot mye vanskeligere med dyrtid og lave eksportpriser på sild og fisk. Derfor kom Råfiskloven, forresten, som farfar Andreas, sildespekulanten, trolig mislikte. Han overlevde på nisten fra krigen. 

Men fra etterkrigstiden til 1959 gjennomlever vi en heidundrende vestnorsk sildefest som min generasjon aldri kan glemme. Vel 600 snurpefartøyer, mange fra Nord-Norge, og noen tusen sildedrivere fangstet flere millioner hektoliter sild hver vinter. Det toppet seg i 1956 da vi landet 12 mill. hektoliter sild — tilsvarende 1,2 millioner tonn — på strekningen Kristiansund til Egersund. Bekkjarvik lå midt i smørøyet.

Farfar hadde lagt alle eggene i en hatt, og alle aktivitetene i Bekkjarvik surret rundt med sild som den store innsatsfaktoren. Snurpenotfiskeri, sildesalting, sildeeksport, sildetønne-produksjon, sildenot-impregnering (barking) og tørking, proviantering og bunkring av sildefartøyer. De som kjente Vestlandets næringshistorie, visste at silderessursen kunne være lunefull. Men det var et formidabelt sjokk da NVG-silda uteble uten forhåndsvarsel. I 1959 var havet tomt. De neste 4-5 årene forlot minst 20 prosent av austevollingene den fremste fiskerikommunen i landet. De søkte fast arbeid i Bergen, Stavanger, Haugesund eller Karmøy. Vi fryktet samfunnsdøden.

Farfar Andreas hadde aldri måttet oppleve å si opp folk, bortsett fra gårdsarbeiderne og budeiene da han avviklet gårdsdriften og slaktet besetningen i 1952. Han så ingen fremtid i landbruket, i alle fall ikke ute blant steinknausene i havgapet. Men min far, som tok over i 1957, måtte gå den tunge vegen til alle sildearbeiderne, bøkkerne (tønnearbeiderne), barkefolkene i Hengjo og mange fiskere.  

Både landbruket og fiskeriene sviktet oss samtidig, og vi lærte en dyster sannhet: Når eksistensgrunnlaget forsvinner, er man rimelig frimodig om man krever at felleskapet skal stille opp.   

Reddet av ringnota

Mens de landlige aktivitetene i Bekkjarvik opphørte, med unntak av landhandelen selvsagt, fisket de to snurpebåtene videre med sine doryer. Litt sild utenfor Møre om vinteren, litt sild ved Island om sommeren. De trengte 20 mann hver, og det var vanskelig å finne kompetente folk. Man hadde mistet troen på en anstendig lott hvis man reiste som snurpenotfisker.

Hvordan kunne vi ha havnet i denne bakevjen? 

Gamle farfar hadde hatt fokus på saltsild- og tønneproduksjon i de gyldne sildeårene. Han hadde nok forsømt snurpebåtene, som kunne ha gitt oss en viss redning når sildemengdene tørket opp. Men nå var de for små med gammel og liten motorkraft, og uten elektronikk som radar og sonar. Jeg var 18-19 år og reiste i skoddehavet ved Island om somrene. Vi var aldeles ikke konkurransedyktige.

Da treskuten «Manon» ble kondemnert i 1965, var jernskuten «Gardar» fra 1884 vårt eneste og siste håp. I 1964-65 kom ringnotrevolusjonen til dory-fiskerne. Den allmektige armadaen på 600 snurpenotfartøyer hadde skrumpet inn til 140. «Gardar» var blant de overlevende, men blant de aller minste og uten særlig konkurransekraft. Ville den kantre med den svære nota på galgedekket; den var jo så smal? Likevel tok far sjansen. Han hadde i grunnen ikke noe valg. Skifteretten ventet på oss. Moderen hadde arvet noen kroner fra sin far, som var fisker og fiskebåtreder på Karmøy. De kom vel med. Her var det alle mann til pumpene. For det var i siste liten.

Sommeren 1965 ble vendepunktet for oss, og for mange andre. Gamle «Gardar» fra 1884 fungerte utmerket med ringnot og 11 flinke austevollinger. Jeg fikk også være med; la russeluen fra meg og hoppet om bord. Det ble mange gode nordsjøsildlaster denne sommersesongen. Det viktigste var likevel at far hadde fått motet tilbake. Nå kastet vi oss rundt; vi skulle aldri mer slippe oss bakerst i løypa. Det ble snart en ny «Manon», en ombygd kvalbåt i 1967, og en tredje båt da vi kjøpte Ålesundsfartøyet «Sunnmøringen» av samferdselsminister Inger Koppernes i 1971. Den ble omdøpt til «Slaatterøy», innseglingsfyret fra sør mot Austevoll. Så fulgte nybygget «Gardar» fra superflinke Hellesøy Skisbyggeri i Hardanger i 1978 og ny «Slaatterøy» fra samme verft i 1986. Deretter en ny «Gardar» med skrog fra Polen og utrustning ved Hellesøy i 1992. Så kom en ny «Manon», innkjøpt fra Killybegs i Irland i 1998, og enda en ny «Gardar» med skrog fra Romania og utrustning ved Hellesøy enda en gang i 2004. Men denne «Gardar», som hadde stor fabrikk for om bordproduksjon av sildefileter og lodderogn, ble dessverre solgt til Island i bytte mot islandske «Beitir» uten fabrikk. Det var et tilbakeslag, men norske fiskere ville være fiskere, ikke fiskeindustriarbeidere. Til sist i denne hurlumheien erstattet vi «Slaatterøy» fra 1986 med «Research» av Whalsey på Shetland i 2004. Men nå trengte vi en pause. 

Det gikk litt fort i svingene; likviditeten var ganske stram til sine tider. Men far var flink og påpasselig med pengene. Enda viktigere var det at fartøyene ble drevet av aldeles superflinke folk — skippere, baser, maskinister og fiskere. De har vært vår uunnværlige velsignelse gjennom alle år.

4. generasjon faset ut

Når vi ser oss tilbake; var det noen som dro oss vestlendinger oppover, som inspirerte oss? Ja visst, ikke minst de nord-norske Olsen- og Majala-familiene i Havøysund, Knut Karlsen i Tromsø, Nergaard i Harstad og Tromsø, Holmøyene på Sortland, Lundberg-brødrene i Gratangen, Ytterstad i Lødingen, Andreassen og Dahl i Bodø, Torrissen-brødrene og Selvåg-familien på Halsa og Sverre Åkerøy på Dønna.   

Johannes Olsen og sønnene Trygve og Birger i Finnmark var hedersmenn og høvdinger, ledet Råfisklaget, Fiskarlaget og Fiskebåtredernes Forbund, mens familiemedlemmet og storbasen Oddvar Majala inntok Stortinget som Finnmarksrepresentant for Arbeiderpartiet. Trygve ble fiskeriminister rundt 1970 og uttalte på førstesiden i Fiskeribladet: «Fokuset på sjarkfiskeriet er dødslinjen for Finnmark!» Men han ble dysset ned og døde altfor tidlig. Disse toppfiskerne fra nord var norsk fiskerinærings ledestjerner. De er sårt savnet. Nord-Norge har fortsatt en levedyktig havfiskeflåte med gode ledere, både innen pelagisk og hvitfisk-fiskeri. Men de gamle, pelagiske høvdingenes rungende røst fra Havøysund i Finnmark til hele vår langstrakte kyst, er stilnet. Sjark-gutta har overtatt hegemoniet, med høye desibeller, knyttnever og bainnskap. Det lover ikke godt for vår nordlige landsdel.

Nå nærmer vi oss dagen i dag. I 2012 var undertegnede faktisk pensjonist og ruslet rundt i Bekkjarvik, etter hvert mer tilbakeskuende enn fremsynt. Risikoen var absolutt til stede for en gjentagelse av farfar Andreas’ bommerter på sine eldre dager.  Men min kone hadde skjenket Bekkjarvik to tvillingsønner. Den ene ble fisker, den andre jurist. Begge valgte fiskeriet, og begge, i forståelse med sine livsledsagere, valgte Bekkjarvik. Fiskeren ble skipper på ringnotbåten «Slaatterøy», juristen fikk begynne hos oss hvis han ville ta sjefsjobben på kontoret. Disse to utgjorde 5. generasjonen i Bekkjarvik. 4. generasjonen, altså undertegnede, ble faset ut. 

Takknemlighetsgjeld til mange

Ungdommene tenkte at tre pelagiske ringnotbåter kunne være noe smalsporet og risky. Vi burde finne en bredere og tryggere base for driften. Andre fiskebåtrederier i Austevoll hadde satset på olje og supply, noen satset på oppdrett. Våre gutter fortsatte som fiskere, men valgte å utvide virksomheten inn i hvitfisksektoren. Fabrikktråleren «Granit» av Vartdal ble kjøpt i 2012, og solgt til New Zealand allerede i 2016. Den ble erstattet med en ny «Granit» bygget i Tyrkia i 2017. Vi fikk med oss alle sunnmøringene våre, utpregede spesialister med topp resultater. Dette ga mersmak, og i 2023 kjøpte guttene den dansk/kanadiske reketråleren «Atlantic Enterprise», som ble døpt «Karine H» etter oldemor. Men her måtte gamle far presses betydelig før han ga sitt samtykke. Han hadde opplevd kollapsen i det norske rekefiskeriet ved Grønland og i Barentshavet rundt årtusenskiftet. Han hadde ynkes inderlig i medlidenhet med de ulykkelige. Og så skulle hans egne sønner gjennomgå på samme måten? Men så langt har ungdommene fått rett og faderen har tatt feil!

Vi fisket torsk og reker, men utviklingen rullet ubønnhørlig videre i de pelagiske fiskeriene. Vi måtte henge med der også. Derfor ble siste «Slaatterøy» skiftet ut med danske «Ruth» og siste «Gardar» med færøyske «Trondur i Gøtu», som kanskje vil ankomme Bekkjarvik samtidig som du leser denne utgaven av «Norsk Fiskerinæring». Gamle «Manon» skulle vært skiftet ut for lengst; her er det bestilt et nybygg hos Karstensens i Skagen.

De to brødrene kan nok få utfordringer, de også. Men de har ordnet seg med psykolog, siden deres søster har doktorgrad innen faget. Fiskerinæringen trenger noen slike etter alle kvotemeldingene. I tillegg er hun siviløkonom fra NHH og er ønsket inn i styret.

Halstensene har manglet kreativitet. De har holdt seg til fisken. Motet har tross alt vært en smule begrenset, og vi har oftere kjøpt rimelige, brukte utenlandske fartøyer i stedet for nykontraheringer. Våre økonomiske rammer begrenser oss. Men med det gamle, engelske fiskedampskipet «Sweetheart» fra 1884 som begynnelse har vi klart å utvikle oss; fra sildekrakket i 1959 som nesten tok livet av oss, gjennom kondemneringsbølgen på 1980-tallet til i dag. Vi  gleder oss over at vi kan gi et attraktivt levebrød til et par hundre mennesker, de alle fleste kystboere som bidrar til liv i Austevoll og andre grender langs vår lange kyst helt opp til Finnmark. De holder lys i husan!

Men vår glede vil alltid være blandet med nedarvet skepsis, utviklet gjennom generasjoner hos alle som har opplevd at det gode liv ved havet kan ta slutt. For det kan jo skje igjen? Nettopp, og derfor er denne skeptiske gleden et karaktertrekk ved alle kystboere i vårt land. Enhver investering følges av en ærlig hjertebank. 

Vi står selvfølgelig i takknemlighetsgjeld til mange, først og fremst våre ansatte på sjø og land; men også forvaltningen av norsk fiskerinæring og våre organisasjoner, Norges Sildesalgslag, Fiskebåt og Norges Fiskarlag. Vår eksportør i Ålesund, Kjetil Sperre, er uunnværlig. Det samme gjelder vår bankforbindelse DnB, revisorfirma BDO, advokatene Wikborg Rein, assurandøren Norwegian Hull Club, not- og trålprodusentene på Salthella og i Egersund og ikke minst vår solide skipsmegler Thure Korsager. Og vi har hatt vår egen helsekonsulent for 200 medarbeidere. Min bror og medeier, professor dr. med. Alfred Halstensen, nestleder i styret i 30 år, har alltid vært tilgjengelig når det har vært spørsmål om forebygging og helbredelse, både av sykdommer og forretninger. Alle disse har stått oss last og brast gjennom flere ti-år. Spesielt må nevnes DnB; vi fortelles at vi visstnok er deres eldste kunde, 127 år. Det minner meg om at vi kanskje, og ifølge statistikken, skulle vært utslettet som firma for lenge siden, og at vi bør takke Vårherre for at vi fortsatt eksisterer.

Matspesialister i verdenstoppen

Hvordan taklet vi at en ny familie kom til bygden og kjøpte den vakre juvelen, Gjestgiveriet fra 1700-tallet, ut av slekten?  Hallo! Inn toget et særdeles kompetent ektepar med arbeidslyst utenom det vanlige, og etter hvert kom en ny generasjon med matspesialister i verdenstoppen! Disse menneskene er jo en gudegave til Bekkjarvik.

Og tenk: Da sildefiskeriet kollapset i 1959 lå hele fiskeværet plutselig steindødt med store, flotte og hvitmalte bygninger etter Andreas’ byggeraid før, under og etter første krigen. Vi hadde begynt å planlegge nedriving av hele herligheten da Gjestgiveri-folkene stoppet oss. For de kunne bruke alt: Sildesalteriet, tønnefabrikken og det staselige bolighuset til min store farfar — også kalt «Gubben», ble til 50 hotellrom. Den gamle smio fra 1600-tallet er et lite museum og brukes til aperitiff; landhandleriet og løo ble til konsertsal, spisesal og galleri; dampskipsekspedisjonen ytterst på kaien huser en frodig blomsterbutikk. Den store nothengjo på 1000 kvm, en av 50 gjenstående av de 1000 som sto langs kysten på 1950-tallet, er glasset inn og benyttes til konserter, gudstjenester, vielser, restaurant og fiskerimuseum.

Vi ble så inspirert av disse nye gjestgiverne at vi like godt tilrettela tre havner i og rundt Bekkjarvik for gjestebåter. De strømmer til oss i sommerhalvåret og stemmer på konkurransen om Norges beste gjestehavn — som vi kanskje vinner innimellom, bader i badestrendene, spaserer i parkene, trimmer i sherpastien til toppen av Kongsfjellet og spiser av verdensmesterens kulinariske herligheter. Når sommersesongen og de store helgene kommer, smiler vi like mye som dem, for vårt handlesenter med 15 butikker, pol, bibliotek, apotek, frisør og ikke minst treningssenter trenger flere kunder enn de stedlige!

Disse nydelige gjestene våre, de fleste av dem opprinnelige utvandrere eller utvandreres etterkommere fra et eller annet bygdesamfunn i fedrelandet, gleder seg over et lite menneskereir der ute i skjærgården, som ligger i ly under Bronsealderens gravrøys på Kongsfjellet. Det dufter av roser og rododendron og klatrehortensiaen blomstrer. En måke skriker når småseien sirkler beitende rundt småsildstimen. I øst ligger Folgefonnen som en skinnende kåpe over Melderskin, mens solen synker i havet nord-vest for Marsteinen fyr — og stiger snart nybadet opp igjen med en ny dag til oss. Men villsauen blekter i engstelse etter sitt lam, for kongeørnen sirkler høyt der oppe under himmelen. 

I slike paradis langs kysten bodde en gang 80 prosent av oss norske. Da tenker kanskje gjestene våre, det utvandrede båtfolket og bobilfolket: Hvorfor forlot vi dette?