Bli kvitt de dårlige!

FORLEDEN SATT VI OSS NED FOR å lese gjennom de siste utgavene av Fiskeribladet. Dagene løper så altfor fort og det blir ikke alltid tid til å lese avisen samme dag som den kommer. Øverst i bunken lå Fiskeribladet for tirsdag 4. juni. Over hele forsiden lyser det mot oss at avviklingen av årets blåkveitefiske er helt vanvittig. «Alle» vil fiske og det er fullt opp av båt og bruk. Mange slipper ikke engang til på feltet.

Lederartikkelen på side 2 ber sjømateksportørene til Israel om å se seg selv i speilet. Det er usmakelig å tjene seg rik på eksport av sjømat til Israel når folk dør i tusentall på Gaza-stripen. Penger kan ikke bety alt. Noen ganger er det etikk og moral som må styre de valgene man tar, er den klare beskjeden fra redaktøren.

I en stor kronikk på side 2 og 3 kan vi lese at dagens klimapolitikk ikke fungerer for fiskeflåten, og at CO2-avgiften bare svekker mulighetene for å gjennomføre det grønne skiftet. Heller ikke dette en gladhistorie. I et stort dobbelsideoppslag på side 4 og 5 blir vi servert historien om et rederi som har fått millioninndragning for feil føring av sluttseddel, før vi på side 6 kan lese at kveitefiskerne i nord er bekymret for bestanden og på side 7 at rekefiskerne i sør forventer mindre penger i lommebøkene på grunn av fallende priser. Her kan vi også lese at havforskerne anbefaler et kraftig kvotekutt i fisket på nordsjøsild til neste år. Bare sorgen, med andre ord.

Så blar vi om til side 8 og 9 og får hele historien om den vanvittige avviklingen av årets blåkveitefiske, før vi i et nytt dobbeltoppslag på side 10 og 11 møter rasende sildefiskere som blir sperret ute fra de beste sildefeltene i Nordsjøen grunnet seismikkskyting. Så følger på side 12 et møte med en svært bekymret fabrikksjef i Pelagia som liker dårlig at det meste av nordsjøsilda går til oppmaling. Fiskerne bør kjenne sitt samfunnsansvar og sørge for at mange hundre arbeidere på filetfabrikkene langs kysten får noe å gjøre.

På side 13 er fiskerne i sør bekymret over det trege makrellmarkedet og hevder at omsetningen er ren lotto. Noen ganger får man 60-70 kroner per kilo, andre bare 20. Så møter vi et nytt dobbeloppslag på side 14 og 15 om et rederi som har fått 800.000 kroner i bot for uaktsomme brudd på sikkerhetsloven og polarkoden. Igjen det vi vil kalle et oppslag med negativ vinkling.

Og så — ironisk nok — kommer et dobbeloppslag om studenter ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen, som hevder at sjømatnæringen er «ukul», og at det er en næring det ikke blir snakket så mye om blant toppstudentene innen økonomi, IT og ingeniørfag. De beste studentene vil til konsulentselskaper og finansinstitusjoner, ikke sjømatnæringen. 

Merkelig nok — og vi mener faktisk merkelig — står det ikke et eneste ord i Fiskeribladet 4. juni om rømming av laks, lakselus, vintersår og alt for høy dødelighet. Heller ikke om elendig fiskehelse og fiskevelferd i oppdrettsnæringen, om fiskeripolitikere som krangler, om kystfiskere i nord som raser over den nye kvotemeldingen eller om oppdrettere som ikke forstår hvorfor det tar så lang tid å få på plass en miljøfleksibilitetsordning for nye matfiskkonsesjoner. Men så er det jo også en grense selv for Fiskeribladet hvor mye sut og jammer det er plass til i en enkelt avis.

MANGE I SJØMATNÆRINGEN LURER på hvorfor de får så mye pepper i media og kommentarspaltene på nett. Verden skriker jo etter marine proteiner, sjømat er godt for helsa, klimavennlig og svært viktig for sysselsetting og bosetting langs store deler av norskekysten. Det er dessuten en av Norges viktigste eksportnæringer og bidrar til store inntekter. Likevel er omdømmet så dårlig. Hvorfor?

I sjømatnæringen er gjerne svaret at man ikke makter å komme frem med de mange gode historiene. Næringen må bli flinkere til å fremsnakke seg selv. Dernest pekes det på at media konsentrerer seg alt for mye om det som er negativt, blant annet med henvisning til aviser som Fiskeribladet 4. juni. Knapt en eneste gladsak. Bare sorg og elendighet.

Begge deler er nok rett. Men i lengden får næringer det omdømmet de fortjener. Å skylde på andre er en avsporing. Pressens samfunnsoppgave er å være en vaktbikkje; å påse at alt går rett og riktig for seg. Løsningen på problemet er ikke å kritisere pressen eller alle de som raser på sosiale plattformer, uansett hvor usaklige man måtte mene de er. Løsningen er heller ikke å snakke om alt det som går bra.

Dersom sjømatnæringen skal få det omdømmet næringens aktører mener at den fortjener må man slutte med det som går galt; alt det som skaper de dårlige historiene. Vanskeligere er det ikke. Dødeligheten i merdene må ned, antallet store rømminger det samme, det må bli en slutt med fryktelige bilder av vanskjøttet og død laks og fiskerne må følge lov- og regelverket til punkt og prikke, uansett hvor pirkete og innfløkt det er. Utfordringene knytte til sjømatnæringens omdømme løses ikke med flere gladhistorier. Utfordringen er å bli kvitt de alt for mange dårlige!