Meningspanelet nr. 5 – 2024

Spørsmål 1:
På vel fire år har Norge hatt seks ulike fiskeriministre. Begynner det å bli en parodi?

Spørsmål 2:
Er det mulig å doble, ja kanskje tredoble produksjonen og eksporten av oppdrettslaks fra Norge frem mot 2050 og samtidig sørge for at næringen kutter over 90 prosent av sine klimagassutslipp?

Spørsmål 3:
Forstår du at mange kystfiskere i Nord-Norge er rasende over utfallet av Kvotemelding 2.0?

Spørsmål 1: På vel fire år har Norge hatt seks ulike fiskeriministre. Begynner det å bli en parodi?

Einar Helge Meløysund: Ja, og i likhet med resten av Støre-regjeringen. Jonas Gahr Støre må jo være den svakeste statsministeren i Norgeshistorien. At man av og til må skifte en minister er OK, men dette er bare tull og tøv!

Carl Aamodt: Det er i alle fall svært uheldig. Det har hemmet fremdriften med å avklare helt sentrale forhold for næringen, ikke minst kvotemeldingen og grensedragningen mellom landbasert oppdrett og oppdrett i sjø. Ikke bra.

Ingvild Dahlen: Ja, det gjør det. Det er en kompleks næring som det tar tid å få oversikt over og sette seg inn i. Vi får sette vår lit til byråkratene som jobber med disse statsrådene. Jeg har skrevet det mange ganger tidligere; det er et mysterium for meg at våre fremste politikere ennå ikke har tatt innover seg betydningen av norsk sjømatnæring og hvor viktig den er og kommer til å bli i fremtiden. Det er uforståelig at statsrådposten som fiskeriminister blir ansett nærmest som en nybegynner- og traineestilling for videre politisk karriere i tyngre statsrådposter.

Fredrik Greger: Ja, man kan vel definere det som en parodi. Det er ikke mange igjen i vår næring som har noe form for tillitt igjen til dagens regjering. Den hyppige utskiftingen av fiskeriministre sender også signaler om at dagens regjering overhodet ikke tar vår viktige næring seriøst nok. Det gir heller ikke rom for langsiktig planlegging.

Aino Olaisen: Jeg vil ikke kalle det en parodi, men det er uheldig. Regjeringen mener gjennom Hurdalsplattformen at vår næring er en vekstnæring og et satsingsområde for landet, men så hyppige skifter av minister matcher ikke akkurat denne ambisjonen.

Sondre Eide: Det er ikkje antal statsrådar som opptek meg, men manglande gjennomføring av naudsynte endringar som gjev incentiv for innovasjon og lusefri produksjon i sjø. No verkar det som om det omsider er på trappane, og det er veldig bra om myndighetane legg skikkeleg til rette.

Spørsmål 2: Er det mulig å doble, ja kanskje tredoble produksjonen og eksporten av oppdrettslaks fra Norge frem mot 2050 og samtidig sørge for at næringen kutter over 90 prosent av sine klimagassutslipp?

Einar Helge Meløysund: Helt klart NEI!

Carl Aamodt: Det er åpenbart mulig å øke produksjonen. Om det samtidig er mulig å kutte så mye som 90 prosent av utslippene, er jeg mer usikker på. Det vil betinge en nærmest utslippsfri verdikjede, og per i dag er det ikke teknologisk mulig f.eks. å drive fangsting av artene som inngår i fôrproduksjon uten klimagassutslipp.

Ingvild Dahlen: Ja, det tror jeg er fullt mulig! Vi har en av verdens lengste kystlinjer og et hav rett utenfor dørstokken vår. Men da må hver av lagspillerne ha fokus på sine oppgaver. Myndighetene må være litt fremoverlent i forhold til «føre var» prinsippene, som det av og til oppleves at de er. Jeg mener ikke at man skal gå på akkord med bærekraft, men kanskje erkjenne at industri på et eller annet nivå vil sette spor etter seg, og heller styre risikoen fortløpende, fremfor å si at «vi vet ikke 100 prosent sikkert, så da gjør vi det ikke». Myndighetene må også fokusere på tilrettelegging, markedsadgang og forvaltning og ligge frempå i forhold til areal osv. Næringsaktørene ha et fokus på teknologiutvikling, effektiv produksjon, bærekraft og dyrevelferd.

Fredrik Greger: Det er kanskje mulig, men overhodet ikke forsvarlig. Jeg mener at uansett om produksjonen hadde holdt seg lik i volum, er 90 prosent kutt et urealistisk mål. Det krever enorme endringer, ikke bare hos lakseprodusentene.

Aino Olaisen: Jeg tror det er mulig, i hvert fall med en dobling. Men da må vi starte nå; ja helst i går! En viktig forutsetning for å lykkes, er en sterk vilje også i det offentlige til å legge til rette for økt produksjon og nye måter å gjøre ting på. Slik situasjonen er nå med stadige utsettelser i strategiarbeidet, uakseptabel lang saksbehandlingstid i det offentlige og mindre risikokapital tilgjengelig vil vi ikke nå et slikt mål.

Sondre Eide: Ja, det er mogleg. Me må samtidig hugse, at me allerede har lågt klimautslepp samanlikna med landbasert dyreproduksjon. Me skal sjølvsagt også kutte klimautslepp ytterlegare. Får me på plass gode incentiv for lusefri produksjon, slik at me kan konvertere frå open til lukka produksjon, vil me kunne produsere langt meir sjømat som verda treng, og dermed bidra til kutt i utsleppa globalt.

Spørsmål 3: Forstår du at mange kystfiskere i Nord-Norge er rasende over utfallet av Kvotemelding 2.0?

Einar Helge Meløysund: Ja, det forstår jeg godt. Ap og Sp lovet en helt annen kurs, og garanterte at kystflåten skulle prioriteres. Dette kommer på toppen av renteøkning, dyrere diesel og strøm, en kraftig nedgang i torskekvoten mm. Kystflåtens ferske råstoff er helt nødvendig for å holde liv i de mange store og små samfunnene langs kysten. Det vet vi som bor her.

Carl Aamodt: Det enkle svaret på spørsmålet er nei. Det er ingen tvil om at kystflåten generelt, og i særdeleshet den minste kystflåten — som i stor grad et basert i nord, er de store vinnerne i kvotemeldingen på bekostning av yrkesbrødre i tilsvarende kystsamfunn og med noe større båter. Omfordelingen av torsk fra store til små er den største næringen har sett siden 1990. Det er et faktum. En kystfisker jeg kjenner i nord formulerte dette ganske presist: «De som kommer best ut, er mest misfornøyd». Det oppsummerer saken, selv om det er paradoksalt å være vitne til.

Ingvild Dahlen: Mitt inntrykk er at det ikke er noen som er særlig fornøyd med Kvotemelding 2.0. Skal vi tro mediene har det vært hektisk aktivitet i de ulike fiskerorganisasjonene, både for stor og liten flåte. Det kan tenkes at reaksjonene på melding ble ekstra sterke som følge av dagens vanskelige kvotesituasjon. Det er historisk lave kvoter, og det føler alle aktørene i flåten på. Automatisk får man forventninger om at kvotemeldingen skal bedre den akutte situasjonen, og når det ikke skjer blir man selvsagt skuffet og muligens rasende. Men dette er en melding som forhåpentligvis kan stå seg i mange år fremover.

Fredrik Greger: Ja, det er veldig forståelig. Samtidig er det ikke bare kystfiskerne som er rasende over dagens kvotesystem. Distriktskommunene lider av systemet. Lokale fiskere får mindre og mindre tilgang på kvoter, noe som igjen gjør det utfordrende for mange av fiskemottakene i distriktene. Disse er jo avhengige av lokale fiskere. Det fremstår som om fiskerinæringen ikke blir hørt eller involvert i prosessen, noe som skaper mistillit.

Aino Olaisen: Dette er ikke min banehalvdel. Jeg overlater til de mer kompetente i panelet til å svare på spørsmålet.

Sondre Eide: Eg har ikkje satt meg inn i systemet om kvotemeldinga og har derfor ikkje grunnlag for å uttale meg om denne saka.

Dette er meningspanelet:

 

 

 

 

 

Vis mer