Mytefall i Henningsvær

Det skvulper i blått hav og rosa drinker. Sommeren er her, og det er Lofotseminaret også. Etter fagøkten første dag frister det å løse bakteriofag-grep, saltfôrteori,  nefrokalsinosejakt og spredte kraftsalver mot rådende regjering opp i myk rødvin, god gin eller lokaløl.

Lofotseminaret er jo like mye en sosial sak, en liten ferieforsmak, der STIM-vertene og en festklar sol gjør sitt for godfølelsen og praten, mens en juniblå Vestfjorden favner det hele. Det går fint og er jo på mange måter smart å satse på harmløst Villbrygg eller lett boblende, men ellers fullstendig naturelle og promilleløse Glitre. Alkoholens sunne sider er blitt avkledd som en myte, men når småprat og latterkuler fyller rommet tenker man at det kanskje kan være godt for noe likevel. Arrangørene har vært ute en sommernatt før, og neste seminardag er det lagt ut poser med salt chips ved siden av mineralvannflaskene og kaffen i pauserommet. At det skal hjelpe å drikke mye vann etter fuktige aftener, skal visstnok også være en myte. Heldigvis er det ikke forsket på lysten på salt potetgull.  

Etter hvert viste det seg at Lofotseminaret 2024 var ment å røske i myter. Ved ankomst gikk det på Henningsværs status som fiskevær. I juni er turistvær mer riktig. Det er i hvert fall så tett med tyske bobilturister, virrende asiater og forbløffede amerikanere at et par busslaster med vitebegjærlige og nettverksbyggende seminarister glir ubemerket inn. Og på plass i salen i det som en gang huset Henningsvær Skytterlag.

Ufattelig dårlig omdømme 

Mannen bak STIM og det hele, Jim Roger Nordly, hadde — som han vel pleier — flere magasiner med skudd som gikk i flere retninger, men der en god del ble siktet mot mer eller mindre vedtatte sannheter. Er rømt merdlaks det store problemet for villaksen i elvene? Nordly parerte den påstanden med å vise til under 0,7 prosent innslag av oppdrettslaks i Altaelva over tid. Er storsmolt veien til velstand og ny vekst? Den forståelsen har kanskje fått seg noen treffere før. Nordly fikk inn nye, basert på produksjonstallene etter de siste årenes storsmoltsatsing. «Slaktevekten går ikke opp og produksjonstiden i sjø går ikke ned», slo han fast, og kunne derimot vise til en redusert vekstrate i sjø som summerer seg opp til 2445,5 tonn per år ut fra 10.000 tonn stående biomasse.

Forklaringen er utvilsomt kompleks, men STIM-gründeren mener store deler av den norske oppdrettslaksen ikke blir smoltifisert skikkelig og at den dermed verken har veksthormoner eller immunsystemer på plass før den går i sjøen. «Naturen har utviklet laksen over millioner av år. Vi kan ikke tro at vi vet bedre etter 50 år», postulerte Nordly. At STIM-datter Polarfeed vet litt bedre enn konkurrentene, er noe annet. Også den sterke overbevisningen mange i næringen har om at Støre-regjeringen vil avløses av noe blått, fikk seg noen slag fra hovedverten i Henningsvær. Det kan ikke tas for gitt.

Jon Hindar tok tak i oppdrettslaksens gode omdømme, som mange i næringen tror fremdeles råder grunnen. Hindar er kanskje mest kjent som Cermaq-sjef i en årrekke. Nå leder han det bærekraftsvennlige og i dag Stockholmsbaserte oppkjøpsfondet Summa Equity, som i mars sikret seg 75 prosent av STIM-aksjene. Akvakultur er absolutt i Summas gate, og Hindar holder fast ved at oppdrettslaks i utgangspunktet bidrar til løsningene i matnæringene med tanke på klimagassutslipp, ferskvannsbruk og fôrutnyttelse.

At man ikke har klart å få bukt med rømming, mener han på den annen side er vanvittig. I tillegg til at man har uløste problemer innen dyrevelferd, lus og patogener — og fôringredienser. Og så er det litt «rødt» at man transporterer fiskemel og fiskeolje fra Peru og transporterer soya og proteinkonsentrat fra Brasil for siden å transportere fisken tilbake til transportmarkedene. Man blir en transportnæring, noe som ikke er veldig bra. 

Ifølge Hindar vil ikke deres investorer en gang vurdere å gå inn i åpen merdoppbygging, og han karakteriserer laksenæringens omdømme som ufattelig dårlig. «Man må nesten være i næringen for å tro at omdømmet er så bra», sa Hindar på slutten av seminarets første dag. Før det hadde First House-partner og tidligere statssekretær for Erna Solberg, Sigbjørn Aanes, gitt et innblikk i samtalene rundt familiebordet hjemme, der dagens oppdrettslaks er stemt ut.

Hva er en død fisk?

Selvfølgelig var det ikke to dager med kontinuerlig nedriving av myter og vedtatte sannheter. Men tar vi med forskjellige drypp av forbauselse og aha, ble det mange justeringer av virkelighetsoppfatningen innimellom kaffepausene og friminuttene i sola. I en seminarverden med så mye latin, forskning, kjemi og sjøbiologi forventer man ikke at ekstrakter fra planter på land vil hevde seg eller gi mening. Men naturproduktpresentasjonen til Marcela Delgado i SüdVet var blant de friskeste og mest overraskende. Velferdsproblemer som følge av behandling er jo et problem i seg selv, men skal vi tro Delgado blir et bad med et av deres produkter en slags blanding av spa og urtete.  

Også tall kan bli myter, forstått som sannheter på sandgrunn. Tallelskerne puster tall, statistikken må fôres med tall og også politikerne trenger tall for å ha noe å slå i bordet med å ta beslutninger på grunnlag av. Men ikke sjelden stables tall opp med utgangspunkt i løse eller sprikende realiteter. «Hva er en død fisk», spurte Ingunn Sommerset i Veterinærinstituttet. Det finnes til og med mennesker som kan minne om en død fisk, men som regel er man ikke i tvil når man ser en.

At Veterinærinstituttet signaliserte tegn til slik tvil, kunne gi grunn til uro. «62,8 millioner matfisk laks døde i 2023» lyste på skjermen bak Sommerset. Et dramatisk høyt tall. Og et tall for både statistikk, politikk og presseoppslag. Riktig fullt så enkelt var det ifølge innlederen ikke. For det første har det jo litt å si hvor mye fisk det står i sjøen totalt, i hvert fall om man skal diskutere dødelighet og utvikling. I og med fisk settes ut i og tas opp av anlegg kontinuerlig i løpet av året, vil ikke Ingunn Sommerset snakke om andel død fisk, men dødelighetsrisiko. Det tallet var 16,7 prosent i 2023. Men det er mer å si om hva som skjuler seg både i milliontall og prosenter.

I utgangspunktet baserer de seg på oppdretternes månedlige innrapporteringer og Fiskeridirektoratets fire kategorier; død fisk, utkast, rømt fisk og «annet». Men, påpeker Sommerset, død fisk her kan også omfatte fisk som er tatt ut til nødslakt. Og nødslakt trenger ikke bety dårlig fiskevelferd, som slike offentlige dødstall ofte vil ses på som en indikator på. Når det er sagt, gir den nye Fiskehelsedatabasen en annen dødfiskkategorisering med utviklet av NMBU. Her opererer man med seks hovedårsaker til at matfisk dør i merd. I 2023 var de klart to viktigste infeksjonssykdommer (38%) og skader/traume inkludert lusebehandling (33%). Det er vel tall vi kan lene oss til.

Det meste bygger på estimater

Når det gjelder myter og inngrodde feilsannheter kan disse deles i to hovedkategorier; myter om næringen og myter som verserer innad i næringen. Det strålende omdømmet og kanskje også storsmoltens fortreffelighet kan være et eksempel på det siste. Det er nok av de første. Nordly stilte spørsmål ved hvor mye ugagn oppdrettslaksen lagde i elvene. Solveig van Nes gikk løs på grunnlaget for selveste trafikklyssystemet.  

Van Nes startet karrieren hos Nofima, fulgte opp hos Bellona og kommunikasjonsbyrået Creuna før hun stiftet Marine Prospects i 2018. Der tilbyr hun forsknings-, kommunikasjons- og rådgivingstjenester innen sjømatproduksjon og det marine miljø. Foredrag i Henningsvær begynte med fundamentet for trafikklyssystemet: Ved å regulere lusenivået i oppdrett og redusere lusenivået i vill postsmolt kan man sikre at avtrykket fra oppdrett blir lavere på villaksbestanden.

Kan man så vise til en sammenheng mellom lusenivået i oppdrett og på villfisk? spurte hun. Svaret ble slett ikke et klart ja. For øvrig viser alle forsøk på svar seg å være ganske komplekse. Likevel tror vi forsker og rådgiver van Nes på, at denne sammenhengen aldri er målt. At alt er estimater. «Man bruker trålfangst, sjøørretruse og vaktbur til å registrere lusenivået i felt. De fire andre metodene er modellerte data». En samling av de siste estimatene brukes altså til å modellere spredning og lusenivå på utvandrende smolt. Alt er estimater, og så bruker man en samlet vurdering av disse for å modellere. I sum: lav, høy eller moderat risiko for økt dødelighet av villaks som følge av påslag av lus. 

Solveig van Nes tok utgangspunkt i PO4 samt verdier og trafikklysvurderinger fra 2018 og 2023. I 2023 hadde man faktisk redusert antall fisk til en tredjedel og hadde ifølge van Nes sine data et veldig mye lavere lusenivå. Slik sett burde utfallet i den andre enden bli tydelig. Svaret var status quo. Om trafikklyssystemet kan kalles en myte som det er grunnlag for å avsanne, skal ikke jeg si. Men at disse resultatene gir grunnlag for å stille opptil flere spørsmål, er det ikke vanskelig å være med på.

Sannhetene vi baserer vurderinger og valg på er vel litt som norske kjøkken. Etter hvert er det på tide med nye. En tur til Lofoten gjør det lettere å vite når.