En idiotisk klimapolitikk

Det er stor enighet om at vi må redusere utslippene av CO2. Menneskeskapte klimaendringer påvirker været over hele kloden. Relaterte tap og skader på natur og mennesker har blitt omfattende, melder FNs klimapanel. Samtidig har Stortinget vedtatt at annerledeslandet skal kutte sine CO2-utslipp med 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå. Norge har også et mål å kutte minst 90–95 prosent av utslippene innen 2050. Begge målene er nedfelt i Klimaloven, og har sendt myndighetene i annerledeslandet ut på en politisk glattis der symbolpolitikk dominerer.

Elektrifiseringen av oljeinstallasjonene med strøm fra land er på grensen til å være komisk. I dag driftes mange oljeplattformer med gasskraftverk basert på egen gass. Kortreist energi, kan man kalle det. Når de får kraften fra land blir gassen som er til overs sendt ut og brent andre steder i Europa. Reduksjonen i CO2-utslippene er altså marginale eller ikke-eksisterende. Likevel står ledende politikere med pokerfjes for å overbevise kloke mennesker i annerledeslandet om at dette er en vinnersak for klimaet. Så dumme er selvsagt ikke folk!

I tillegg er det åpenbart at når kraft fra land båndlegges til drift av oljeplattformer, stiger strømprisene til vanlige folk. For et selskap som Equinor er dette god butikk. De betaler store avgifter på utslipp av CO2, og når disse forsvinner reduseres også avgiftene. Flott for Equinor at det norske folk betaler hele gildet.

Regjeringen i annerledeslandet har trukket en ny sak opp av hatten, nemlig havvind. Det er ikke måte på hvor mye som skal utbygges, og det er ikke måte på hvor mange milliarder subsidie-kroner regjeringen tilbyr de som vil bygge. Nesten ingen snakker høyt om at havvind er en veldig ustabil kraftproduksjon. Er det vindstille blir det ikke produsert strøm, er det for mye vind stopper også turbinene. Man har med andre ord behov for balansekraft, enten fra vannkraft eller gasskraft. Dette hører vi aldri noe om, og i regjeringen er det hallelujastemning.

Også fiskeflåten betaler for den feilslåtte klimapolitikken. Myndighetene har lagt en høy CO2-avgift på oljeprisen. Hensikten er at flåten skal omstille til bruk av mindre forurensende drivstoff enn diesel. Problemet er bare at slikt drivstoff ikke finnes. Noen få båter benytter gass, men det er heller ikke godkjent i annerledeslandet. I EU betaler ikke fiskeflåten denne CO2-avgiften, som i øyeblikket er i overkant av tre kroner literen og etter planen skal stige til over 7 kroner i 2030.

Det er imidlertid et smutthull: Om norske fiskebåter går innom en utenlandsk havn på vei til feltet regnes nemlig det som utenriksfart. Da slipper man avgiften. Resultatet sier seg selv; mye større CO2-utslipp fordi båtene går store omveier. Hurra for annerledeslandet! For en økonom som meg er svaret på dette åpenlyst: Avgiften må bort! Det må forskes på andre løsninger som kan gi reduserte CO2-utslipp. Det kan f.eks. være utvikling av nye fartøytyper og nye motorer med mindre utslipp. Det er også slik at gassdrift slipper ut mindre CO2 enn dieseldrift.

I valget mellom pisk og gulrot, er det gulrot som gir resultater på sikt. Men i annerledeslandet er det bare pisken som blir brukt. Byråkratene og politikerne er ikke spesielt kreative, for å si det forsiktig. Dersom man tilfører de flinke forskningsmiljøene i Norge midler og gir dem oppdrag om å finne nye skrogformer på skip, så gjør de det. Dersom miljøene blir utfordret til å bygge skipsmotorer som er mindre grådige på diesel, gjør de det også.

CO2-avgiften til fiskeflåten kan til forveksling ligne på bonden som skulle venne av hesten med fôr. Han klarte det nesten, før hesten falt død om. Man må nok akseptere at reduksjonen av utslippene går noe saktere enn det målet Stortinget har satt. Et mål som neppe er realistisk. Dessverre har regjeringen fått panikk, og skriver ut feil medisin på stort sett alle områder.