Fiskerinæringens hundreåringer

I likhet med de fleste levende vesener på vår klode, har også fiskerne i Norge skjønt at samhold forsterker i betydelig grad individets og gruppenes overlevelsesmuligheter. I dyreriket, der menneskene hører hjemme, gir samhold beskyttelse og styrke. Men idéen om samhold krever at det individuelle — de ensidige krav — må dempes til fordel for gruppens fellesinteresser. Dermed oppstår begrepet kompromiss. Gruppens overlevelsesevne hviler på gruppens lederskap, dens evne til å avveie ulike interesser, konkludere og gjennomføre med autoritet. Svikter dette lederskapet styrter som regel flokken utfor stupet og ned i tilintetgjørelsens juv. Denne enkle sosialantropologiske teorien er lett forståelig. Men i realitetenes verden blir den dessverre altfor ofte oversett, glemt eller likvidert.

Første verdenskrig var en tragedie for menneskene i de krigførende landene. For dem som greide å holde seg utenfor krigshandlingene, de nøytrale som gjerne kalles krigsprofitørene, ble derimot krigen en økonomisk velsignelse. Ikke minst for Norge med sin enorme handelsflåte og med et arsenal av fisk og sild til en hungrende krigsbefolkning.

Etterpå kom blåmandagen. Vi fisket gudbedre mer enn noen gang med en motorisert sildeflåte, effektive snurpenøter og tusenvis av lofotfiskere med tilskudd fra norske torsketrålere. I tillegg kom Island i gang for fullt. Enkelte år eksporterte Island rundt 70.000 tonn klippfisk, mer enn den norske klippfiskeksporten fra førkrigsårene. I tillegg kom en volatil kroneverdi. Vi hadde med andre ord mye mer fisk og sild enn før krigen, mens markedene som skrek etter mat under krigen, tørket opp etter hvert som krigsdeltakerne Tyskland og England kom til hektene og utviklet sine egne trålflåter.

Dette var bakteppet da fiskerne i Norge utover på 1920-tallet ble presset til å søke styrke gjennom samhold. Myndighetene prøvde med vekslende hell å stabilisere prisene. Med en kronekurs som føk opp og ned som en jojo var dette særdeles vanskelig. Det tok 20 år å bygge opp de salgslagene og faglagene som næringen trengte. Derfor er stiftelsesdatoene noe flytende. Myndighetene famlet for å stabilisere eksporten. Men da fiskerne selv grep inn, fikk vi en tydelig utvikling. Jeg velger derfor å kalle disse datoene for avgjørende og sjelsettende:

1. juli 1926 blir interesseorganisasjonen Fiskernes Faglige Landslag dannet i Bodø med vestlendingen og stortingsmannen Mons A. Kårbø som styreformann. Organisasjonen omdøpes til Norges Fiskarlag i 1932 og får fast sete i Trondheim. Nordlendingene slutter seg til det nye fiskerlaget i 1935.

9. desember 1927 konstituerer 150 fiskere i Ålesund Storsildlaget, ledet av direktør Gustav Puntervold.

10. desember 1928 blir Stor- og Vårsildlaget konstituert i Bergen, ledet av fisker Mons A. Kårbø.

12. november 1938 blir Norges Råfisklag konstituert i Bodø med stortingsmann Johannes Olsen som styreleder. Råfisklagets fødsel blir noe trangere enn Sildelagets og Fiskarlagets, men kom på plass i 1939/40.

24. juli 1945 blir Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag etablert i Ålesund med Jakob Sætre som første styreformann.

Heidundrende fest

Det avgjørende for salgsorganisasjonene i silde- og torskesektoren var lovhjemlene gitt av Stortinget. De forbød all omsetning av sild, brisling og torskefisk utenom salgslagene. Lagene fikk med andre ord et monopol av Staten som ingen kunne unnvike. På 1920- og tidlig 1930-tallet satt sønnen til Stavanger bys store mann — presten Lars Oftedal — i Oslo som handelsminister og utferdiget lovhjemler. Han het det samme som faren, og hadde også ansvaret for fiskeriene. Oftedal sr. var en tordentaler av en prest som ledet de lavkirkelige i Rogaland, samtidig som han bygget opp «Stavanger Aftenblad» til en av landets ledende aviser. Der overtok sønnen som redaktør i 1900, en stilling han hadde helt frem til 1921. Han en langt mer stillferdig kar enn faren, men fikk altså ansvaret for lovhjemlene til salgslagene.

Norges Sildesalgslag skal feire seg selv som hundreåring i 2027 — om tre år. Jeg forventer at direktør Jonny Berfjord og styreleder Lars Ove Stenevik allerede har begynt å forberede seg, for det må jo bli en heidundrende fest. I 2024 vil laget få en bruttoomsetning på rundt 14 milliarder kroner der det troner i sitt åtte etasjers slott fra de gyldne femtiårene ved innseglingen til Bergen indre havn og med Tyskebryggen som nærmeste nabo. Den allmektige fasaden med «NORGES SILDESALGSLAG» i meterhøye bokstaver vitner om at stormannsgalskapen i sildefiskeriene har hatt god grobunn fra tid til annen.

Der trafikken haster forbi mot Festningskaien og Sandviken, står fiskeridirektør Sigurd Asserson (1918-1937) i bronse og skotter opp mot Norges Sildesalgslag, mens vi minnes hans avgjørende ord til fiskerne: «Hvis urprodusenten ved hjelp av organisasjoner kan forhøie utbyttet av sitt arbeide, da er det på sin plass å støtte bestrebelser som går ut på en sådan organisasjon».   

Fiskeridirektør Asserson i Bergen, driftsstyrer ved Statens Kjøleanlegg og Fryseri i Ålesund, Gustav Puntervold og den nord-hordlandske kystfiskeren og stortingsrepresentanten Mons A. Kårbø har fått hovedæren for tilblivelsen av «Noregs Sildesalslag». Like stor ære skal fiskerne ha da de sto skulder ved skulder i januar 1928. Store fangster lå om bord og kjøperne nektet å kjøpe. Men fiskerne holdt sammen til kjøperne begynte å by.

Mons A. Kårbø ledet Sildelaget i den vanskelige starten. Senere fulgte direktører med hvite fingre og høy juridisk eller økonomisk kompetanse, først Ola Brynjelsen, deretter Petter Haraldsvik og Kaare Ankjær Jensen sammen med lederen for Haugesundskontoret, Torgils Grindhaug. Så hentes generalsekretær Finn Bergesen jr. fra Fiskarlaget i Trondheim hjem til Bergen, etter at de tre pelagiske salgslagene hadde slått seg sammen i bokmålsversjonen Norges Sildesalgslag — Makrellaget i Kristiansand, Feitsildlaget i Trondheim og Noregs Sildesalslag i Bergen. På nytt demonstrerte de pelagiske fiskerne sin tillit til gruppesamholdet. I tillegg viser Sildelagets historie at direktørene som kom fra fiskebåtene — Mons Kaarbø, Torgils Grindhaug, Johannes Nakken og Jonny Berfjord, på ingen måte har stått tilbake for deres velutdannede kolleger. 

Outstanding omsetningssystem

Selvfølgelig har de møtt tøffe utfordringer. Jeg tenker på den modige og viktige oppbyggingen av Sildefiskernes Fabrikklag på 1950-tallet, men som måtte avvikles da tidene endret seg. Jeg tenker på omleggingen av fastprisarrangementet fra 1930-årene til auksjonsbasert omsetning rundt 1970. Med dette gikk fasttømrede ordninger på båten. Jeg tenker på datateknologien som har gjort Sildelaget i stand til å utvikle salg av 15-20.000 tonn makrell på fire auksjoner i løpet av ett døgn, slik at fartøyene kunne sette kurs mot kjøperne senest en time etter at fangsten var tatt på feltet. Våre kolleger i nabolandene innrømmer at det særnorske omsetningssystemet rett og slett er outstanding! 

Blant kjøperne i Norge har Sildelaget måttet forsvare seg i retten. De fleste gangene har laget vunnet, men også tapt. Et fåtall kjøpere har ønsket laget nord og ned, men de aller fleste bekrefter at Sildelaget er en del av grunnmuren for deres eksistens. Fiskeren får markedsriktig pris, kjøperen vet at han får sjansen å by på fisken, myndighetene får uvurderlig hjelp til kontroll av landingene og avvikling av sesongene for de mange hundre fartøyene med kvoter. Her er en symbiose av fiskere, kjøpere og myndigheter, og alle er fornøyde. 

Jeg tør foreslå at Jonny Berfjord sender en jubileumsinvitasjon til noen av professorene ved Sosialantropologisk Institutt, slik at de kan få oppleve hva et 100 år-gammelt samhold innen en gruppe kan føre til.

Havfiskerne igjen på perrongen

Men før fiskerne, kjøperne, myndighetene og sosialantropologene samles i Bergen, skal vi feire et annet jubileum. I 2026 skal også Norges Fiskarlag feire sine 100 år i fiskernes tjeneste. Dette kan også bli en storslått fest. Skjønt i øyeblikket er mange engstelige for at skålen for 100 års utrettelig innsats for de norske fiskerne vil inneholde atskillige dråper malurt. 

Norges Fiskarlag kan vise til 100 år som faglag. Fiskarlaget har forsvart interessene til alle norske fiskere — i kyst og hav, i nord og sør, stor og liten, rik og fattig. Det var som alt nevnt Mons A. Kårbø fra Nordhordland ved Bergen som gikk i front da fiskerne etter hvert skjønte at de måtte finne sin egen gruppe de også — en interesseorganisasjon som kunne slå hardere i bordet enn de kunne gjøre enkeltvis og hver for seg.

Fra starten i 1926 var navnet Fiskernes Faglige Landslag. Seks år senere ble det omdøpt til Norges Fiskarlag. Men havfiskerne sto igjen på perrongen da organisasjonstoget rullet gjennom 1920- og 1930-årene. Først i 1946 fant de sin gruppe, Fiskebåtredernes Forbund, stiftet i Ålesund og med fiskebåtreder Knut Vartdal fra Vartdal på Sunnmøre som den første styrelederen. 

Så kan man spørre hvorfor havfiskerne dannet sin egen organisasjon? Kunne de ikke like godt søkt opptak i Norges Fiskarlag? Det er sikkert mange forklaringer. Jeg skal holde meg til den som sannsynligvis betyr mest. De første årene etter andre verdenskrig var en turbulent periode i Norges Fiskarlag. Jens Steffensen var en markant, men stridbar styreleder med en fortid fra den radikale fagforeningen «Nordens Klippe» i Kirkenes. Han hadde opplevd at russerne frigjorde Øst-Finnmark allerede i 1944, og plasserte seg derfor langt til venstre politisk. Dermed kom han i sterk konflikt med den første fiskeriministeren, Reidar Carlsen, og med statsminister Einar Gerhardsen, som regelrett avsatte han under Fiskarlagets landsmøte i 1951. Under Jens Steffensens lederskap fremsto Fiskarlaget som en fanebærer for sosialismen. Han talte om arbeidernes kontroll over produksjonsmidlene, fremhevet samvirkeidéen som den ideelle, vektla betydningen av småskala-fiskeri og produksjon og forlangte innføring av eiendomsrett til båt og bruk kun for aktive fiskere. Fiskarlaget motsatte seg den mer moderate politikkvarianten til statsminister Gerhardsen — som hadde forlatt kommunistene, fiskeriminister Reidar Carlsen og fiskeridirektør Klaus Sunnanå. Fiskarlaget forlangte Arbeiderpartiets støtte til en langt mer radikal fiskeripolitikk enn den som ble ført blant annet for å gjenreise Finnmark med moderne trålere og store filétfabrikker. 

Man skal ikke undres over at Knut Vartdal og hans kolleger på Sunnmøre, samt Hans O. Vindenes fra Sotra ved Bergen og Vermundsene på Karmøy styrte unna et Fiskarlagkaos, hvor man faktisk snakket om en to-deling i disse årene — et fiskarlag for fiskerne i sør og et for fiskerne i nord.    

I 1964 etablerte myndighetene den såkalte Hovedavtalen for fiskenæringen, der Staten forpliktet seg til å delta med penger hvis fiskerne opplevde stor og varig lønnssomhetssvikt. Implisitt lå en aksept av at Staten skulle bidra til effektivisering av fiskeriene for å gjenopprette lønnsomheten. Dette betydde økonomisk hjelp, les subsidier, men kun hvis fiskerne aksepterte tiltak av strukturell karakter som kunne gi en reduksjon av antall fiskere og fartøyer.

Norges Fiskarlag fikk forhandlingsansvaret som representant for hele norsk fiskerinæring. Laget skulle følgelig fremlegge beregninger for støttebehovet på vegne både av flåte og fiskeindustri. Det er svært forståelig at dette forholdet bidro mye til å pushe havfiskerne mot en tilmelding til Norges Fiskarlag i 1969. 

Gjennom de neste tiårene samlet de øvrige havfiskeorganisasjonene seg i Fiskebåtredernes Forbund. Notfiskarsamskipnaden for pelagiske fartøyer fra Stad og nordover kom først. Det var i 1986. Deretter fulgte Norske Trålrederiers Forening i 1988 og Sør-Norges Trålerlag i 2006.  

Limet tørker opp?

Havgruppen i Norges Fiskarlag representerte etter hvert mange rederier og mange havfiskere. Havfiskerne mente selvfølgelig at de var like verdifulle som kystfiskerne. Det er ikke sikkert alle kystfiskere var enige i det, men dette har gått seg til etter hvert. Selv om Fiskebåtredernes Forbund — Fiskebåt etter navneskiftet i 2013 — har kunnet glede seg over et stort tilsig av rederier i havfiskeflåten, over stabile og dyktige ledere i organisasjonen og over respekt og innflytelse blant politikere og forvaltere, må vi beklage at noen i gruppen valgte å stå utenfor da Pelagisk Forening ble dannet i 2010. 

Undertegnede satt i Norges Fiskarlags landsstyre som representant for Fiskebåtredernes Forbund i årene 1982 til 1994. 1980-årene var en vanskelig periode både for silde- og torskesektoren. Næringen måtte tilføres betydelige subsidier fra statskassen for å overleve. På det meste ble det overført 2,5 milliarder kroner per år, dvs. nærmere 10 milliarder kroner med dagens kroneverdi. Jeg fikk selv oppleve hvor viktig gruppesolidariteten var da næringen beveget seg på kanten av stupet. Lederskapet i disse årene besto av mennesker med gode egenskaper til å avveie, konkludere og gjennomføre. Jeg nevner styreformann Einar Hepsø, og generalsekretærene Jørn Krogh, Finn Bergesen jr. og Vigdis Harsvik. I Ålesund satt generalsekretæren i Fiskebåtredernes Forbund, Leiv Grønnevet, og passet på at hans gutter oppførte seg tilbørlig. For å sitere Churchill: «Those were our finest hours!» Nøden bandt oss sammen, den var vår felleseie.

Da Norge undertegnet EØS-avtalen i Oporto i Portugal 2. mai 1922 stanset statens hjelpepakker til fiskerinæringen. Men da var vi heldigvis i ferd med å komme til hektene. Og snart skulle vi få strukturordninger så vi kunne hjelpe oss selv. 

Men hadde en næring uten pengenød behov for fiskarlagsfellesskapet? Å ja! Behovet for en felles forståelse av hvordan man skal fordele fiskekvotene mellom de ulike gruppene, ble stadig mer åpenbart. Vi visste at forvaltningen og politikerne ventet utålmodig på våre enstemmige anbefalinger og ville gjerne følge dem. Dette var det nye limet som holdt oss sammen. Ble vi ikke enige, fryktet vi den alternative løsningen: En tilfeldig fiskeriminister, kanskje inkompetent, kanskje med sitt eget politiske behov skulle foreta ressursfordelingen. Det opplevde vi da Cecilie Terese Myrseth la frem kvotemelding 2. Hun er den første fiskeriministeren som velger å overhøre flertallet i Fiskarlagets forslag til ressursfordeling. 

Når limet som i dag holder Fiskarlaget sammen tørker opp, kan Fiskarlaget falle fra hverandre. Hun som fjernet limet, kan få sitt navn knyttet til et eventuelt sammenbrudd av en hundreårig samfunnskjempe. Det er et særdeles dårlig ettermæle!

I 1989, 1994, 2001, 2008, 2014 og 2015 ble det jobbet hektisk både før og under landsmøtene. Fiskarlagets landsmøter i slike krise-år ble etter hvert en gedigen kompromissprodusent. Ingen var fornøyde etterpå; havfiskerne måtte alltid gi litt ekstra til slutt, for det var alltid noen som greide å grine seg til noen ekstra tonn. Men vi kunne som regel leve med det. 

Og mest takknemlig var myndighetene!

Demokratisk dilemma 

Vi nærmer oss Fiskarlagets 100-årsdag. Vi ønsker selvsagt å feire og vi håper folkene i Trondheim med styreleder Kåre Heggebø og adm. direktør Sverre Johansen i spissen har tro på fremtiden. For vi har litt av en fortid bak oss — en fiskerihistorisk utvikling som ingen har vært i stand til å forutse. Likevel har utviklingen skjedd. Den måtte bare skje, ellers ville vi ikke hatt fiskere i verdens rikeste land i dag. For nettopp rikdommen har kanskje vært vår største trussel. 

Samtidig som vi nærmer oss den store fiskarlagsfesten, ringer alarmklokkene illevarslende. Den hundreårgamle konflikten mellom nord og sør, mellom kyst og hav og mellom stor og liten har blusset opp igjen. Vi er tilbake til Jens Steffensens dager — den kompromissløse tiden som noen ønsket skulle stå stille; da noen få skulle råde over alle oss andre. Som i Russland. 

Fiskarlaget står på kanten av stupet. To forhold må snarest finne sin løsning. I den nye strukturen i Norges Fiskarlag med de tre medlemslagene Nord Fiskarlag, Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt, må for det første hvert av lagene ha likeverdig status og lik representasjon i landsstyret og landsmøtet. Og for det andre; landsmøtenes vedtak om å endre fordelingen av fiskeressursene skal heretter kreve minst 2/3-dels flertall, dvs. at hvert av de tre medlemslagene har vetorett. Fiskebåt og Sør-Norges Fiskarlag er enige om at dette er et rimelig og rettferdig grunnlag å bygge videre på. Nå avventer man en endelig avklaring med Nord Fiskarlag.

Fiskarlaget står sannsynligvis i det demokratiske dilemma at en overveldende del av medlemsmassen kan gå inn for den skisserte løsningen. Et mindretall avventer, og har den muligheten at de kan torpedere Norges Fiskarlag. Et enda mindre mindretall synes å ønske en slik løsning.

Utviklingen i Fiskarlaget forteller oss at det trolig fortsatt finnes mennesker blant oss fiskere i Norge som fornekter sosialantropologenes påpeking av menneskenes behov for tilhørighet i en gruppe, og at jo større gruppen er, jo bedre er man beskyttet. Måtte de bare nå frem til klarhet i en fornyet tro på fellesskapet!