Distrikspolitikk eller realitetsorientering?

I disse dager er vi i ferd med en større opprustning av mitt barndomshjem på Sandøy i Bulandet. Vinduer og dører skal skiftes, varmepumper monteres og ellers en del mindre forefallende skal ordnes og utbedres. Vi er heldige med at dyktige, lokale folk kan stå for arbeidet, og at vi har folk til stede som mer enn gjerne gir en hjelpende hånd.

Men det er et aber: Sandøy er en fraflyttet, omflødd holme der all transport nødvendigvis må foregå sjøveien. Ikke bare det; når tingene er på plass ute på øya, så må de fraktes «til husene», som vi sier. Det er noen hundre meter på en dårlig grusvei, stort sett i motbakke. Det sier seg selv at snekkere og tømrere kvier seg for å ta på seg et arbeid som innebærer å slite tunge kolli opp fra kaia med trillebør og håndmakt. De vil naturlig nok ha hjelpemidler til rådighet, som f.eks. motoriserte kjøretøy, stillaser etc. Vil vi overhodet ha folk til å utføre større arbeider der, så må vi sørge for at de har det de trenger. 

Slik kan faktisk — i et nøtteskall — den ideelle, norske distriktspolitikken beskrives. Det er opplest og vedtatt at hele Norge skal tas i bruk. Folk skal kunne bygge og bo nesten hvor som helst, og de skal ha mest mulig lik adgang til allehånde tilbud. Herunder skapelige kommunikasjoner, alminnelig velferd, helsetilbud, trygghet og for den del fornøyelser. Det er et edelt mål, og Helga Pedersen satte i sin tid ord på det, med sitt ønske om «lys i husan». 

Fiskebondens tid er forbi

Men Norges land er nå engang skapt slik det er! Vi har en oppstykket skjærgård med øyer og holmer i fleng, høye bratte fjell, dype brede fjorder og avsidesliggende dalstrøk. Ulykken — om vi kan kalle den det, er at det bor folk der. Og det har det gjort siden istiden. Forklaringen er enkel: Man slo seg ned der det fantes muligheter til å brødfø seg og sine, og det ville si ved hjelp av jakt, fiske og jord som kunne dyrkes og høstes. Ordet «velferd», som verken var påtenkt eller oppfunnet betydde kort og godt mat i magen og tak over hodet. Århundrene kom og gikk der de ymse samfunnene vokste frem, men helt inn mot nyere tid var det de såkalte primærnæringene som i hovedsak var avgjørende for brorparten av bosettingen. Nærhet til det som skulle sørge for det daglige utkomme fikk siste ord.

«Verden går jo fremover! Den har ikke no’ annet sted å gå», sang fru Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker i Trondheim. Og fremover gikk den, forhåpentligvis til glede for de aller fleste, men også til sorg for noen. Og disse «noen» finner vi ikke så rent få av i Senterpartiet, og saktens en og annen i andre partier også som sukker over at alt var så meget bedre før. Men Inge Halstensen oppsummerer det kort og konsist ved å peke på en Donau som ikke kan stogges, og at for hundre år siden bodde 80 prosent av Norges befolkning i rurale strøk. I dag bor 80 prosent i byer  eller i alle fall mer sentralt. Det ble ved en korsvei atskillig enklere å handle det man trengte på nærmeste butikk i stedet for å jakte, fiske eller dyrke maten selv. Det betyr at fiskerbondens tid er forbi, og at vi alle — bevisst eller ubevisst — søker mot en tilværelse som vi oppfatter som enklere og mer givende. Ikke minst vil vi ha selskap med andre. Det ble rett og slett for ensomt og tungvint å bo på den ytterste nøgne ø eller på en avsidesliggende fjellgård. Og for så vidt i et lite bygdesamfunn der tilbudene var få, og kommunikasjonene mangelfulle.

Sats på regionsentra 

8. mars i år hørte jeg en debatt i Dagsnytt 18 mellom Unge Høyres leder Ola Svenneby og Axel Fjeldavli fra tankesmien Agenda. Svenneby hadde vært ute med den politiske brannfakkelen, at først og fremst Finnmark måtte gå bort fra målet om mest mulig spredt bosetting. Fylket burde heller satse på sterke regionsentra som Alta, Hammerfest, Vadsø og Kirkenes. Han begrunnet det med at mindre steder i det lange løp ikke kan tilby de tjenester som befolkningen ønsker og har krav på, og som mer og mer blir tatt som en selvfølge andre steder. Problemet er for så vidt ikke mangel på penger og politisk vilje. Disse kan hentes fra en velfylt statskasse, og leses i utallige partiprogrammer og stortingsmeldinger. Det hjelper bare så lite når personellet som skal utføre tjenestene og arbeidet, og dermed bo der eller i nærheten ikke er til stede, eller kan overtales til å bli det. Det gjelder distriktslegen, læreren — i den grad skolen finnes, de ansatte i barnehagen, politibetjentene, ja: kort og godt alle dem som skal sørge for et noenlunde oppegående velferdstilbud, og arbeidskraft i det store og hele. Havet utenfor kan koke av fisk så mye det bare vil når det lokale fiskemottaket sliter med tungvinte kommunikasjoner, hovedsakelig drift i sesongene og et evig jag etter folkene som skal ta hånd om fisken. Disse spør også etter de godene som det lille stedet dessverre ikke kan tilby, men som finnes i et større regionsenter. 

Svenneby fikk selvsagt motbør. Fjeldavli skulle ha seg frabedt  å bli belært av en søring om hvordan Finnmark skulle innrette seg. Hans største ankepunkt mot Svennebys synspunkter var det beredskapsmessige aspektet, spesielt i en tid med en aggressiv russisk bjørn som nabo. Akkurat på det området er det vanskelig å være uenig med ham. Ingen, aller minst nasjonen Norge, er tjent med et avfolket Finnmark. Videre fremholdt han at de aller fleste i utgangspunktet er mest interessert i å bo der de har sine røtter og familie, og at det måtte både politisk vilje, penger og tiltakspakker til for å oppnå det. Motstykket ville være fullstendig svikt i tilliten mellom nord og sør, en tillit som etter hans mening var helt avgjørende for nasjonens ve og vel.

Offentlig tiltakspakke

Det er unison politisk enighet om at forsvaret i Norge må opprustes, og her spiller Finnmark en nøkkelrolle. Baser må etableres eller re-etableres på strategiske steder, alt av nødvendige militære kapasiteter komme på plass og bemannes av kompetent personell. Det vil utvilsomt innebære en vitamininnsprøyting i form av aktiviteter, og derpå følgende øket befolkningsgrunnlag, om enn muligens midlertidig. Vi snakker kort og godt om en offentlig virksomhet finansiert over forsvarsbudsjettet, og det er selvsagt en tiltakspakke god som noen. Men det blir en litt annen skål enn fromme ønsker og politiske retningslinjer som skal fremme pulserende liv og folk boende i annenhver lille avkrok av Norges største fylke. Da gir dessverre historien Svenneby rett: Folk flytter likevel, og mindre, utsatte steder nærmer seg — og kommer før eller siden ned på og under eksistensminimum. Da bør målet vitterlig være at folk i alle fall ikke flytter ut av fylket, men nøyer seg med et flyttelass til nærmeste større regionsenter. 

Jeg har få eller ingen ideer om hvilke regionsentra som peker seg ut og fremstår attraktive nok som mål for en flyttesjau. Dessuten finnes det eksempler på samfunn som synes å leve i beste velgående ut fra egen tyngde. Jeg kan nevne Båtsfjord, der vi har vært innom flere ganger for lossing og komplettering av forsyn-inger. Stedet kan tilby gode havneforhold og et velfungerende apparat for de tjenester fiskeflåten til enhver tid trenger. En flyplass ligger like ved, og sørger for tilfredsstillende samferdsel, selv om et sykehusbesøk til Vadsø via landeveien fordrer minst 4 timer i bil, gjerne på glatte vinterveier. Avstandene er som kjent formidable i dette store fylket. Jeg har ikke oversikt over befolkningstall; hvorvidt det øker eller minker, men vi syntes å merke både optimisme, og en energisk stå-på-vilje. Befriende blandet opp med klassisk, nordnorsk humor.

Tanaelva flyter ufortrødent videre 

Tidligere biskop i Nord-Hålogaland, Monrad Norderval, var i noen år før krigen sokneprest i Tana. Da han senere ble prest i Ørsta måtte han si fra seg det såkalte Finnmarkstillegget, som på den tiden var på rundt en tusenlapp. Mange penger i de harde 30-årene! Det forteller oss at det å gjøre et kortere eller lengre opphold i Finnmark økonomisk attraktivt ikke er av ny dato. Kanskje bør det sees nærmere på, i stedet for alskens fiskeripolitiske krumspring som er tenkt å falle ut til fylkets fordel, men som viser seg å ha liten eller ingen betydning. Struktureringen av fiskeflåten blir gjerne pekt på som selve hovedårsaken til fraflyttingene, men Johan Williams viser i en tidligere artikkel til at fraflyttingen var større FØR disse kom på plass, enn etterpå. Han nevner eksempelvis kommunene Bø i Nordland og Måsøy i Finnmark. Når det gjelder antall hovedyrkesfiskere på fylkesnivå, ble nedgangen bremset i Trøndelag og Troms. I Finnmark stoppet den opp. Taperen er faktisk Nordland, noe som kan synes å ha sammenheng med at flåten under 11 meter ikke hadde tilgang på strukturordninger. Ser vi landet som helhet, er tendensen den samme: Redusert avgang i antall personer med fiske som hovedyrke! Jeg gjengir ikke tallene, men viser til Williams’ artikkel i første nr. av «Norsk Fiskerinæring» i 2022, under overskriften «Hvem reviderer revisjonen?».

Det er i vår alles interesse at befolkningsgrunnlaget i Finnmark er stabilt og helst økende. Og ikke minst at finnmarkingene har det bra, trives og har de samme velferdsgodene som resten av landet. Men jeg ser ikke bort fra at for å oppnå det, må man erkjenne at Ola Svenneby er inne på noe. Både Donau og Tanaelven flyter ufortrødent videre mot realitetene.