Fra særstilling til omstilling

OVERSKRIFTEN ER STJÅLET fra et kapittel i tidligere sentralbanksjef Øystein Olsens memoarer «Lykkelandet — En fortelling fra innsiden av det norske oljeeventyret», som kom tidligere i år. Kapittelet «Fra særstilling til omstilling» starter i en buss som beveger seg sørover i Sverige gjennom endeløse strekninger med skog. Året er 2014 og det er knapt noen hus å se. Det blir et bilde for Olsen på den sterke kontrasten til annerledeslandet Norge. Mens svenskene bygde en sterk og bred industrisektor, ble Norge naturressursenes land med en spredt bosetning for å holde «lys i husan» — totalt avhengig av fiske, oppdrett og maritime næringer, samt olje og gass! Det gikk så godt at vi ved årtusenskiftet ikke bare hadde passert svenskene, men også de fleste andre land. Men nå var sentralbanksjefen bekymret. Hvor lenge kunne Norge være annerledeslandet? Med nedgang i oljeprisen gikk norsk økonomi inn i en lavkonjunktur og arbeidsledigheten økte til det høyeste nivået siden tidlig på 1990-tallet. I årstalen for 2016 varslet Øystein Olsen et brudd med den økonomiske politikken: «Fremover vil norsk økonomi trenge flere ben å stå på. Det er tid for omstilling», formante han.

SIDEN HAR VI HØRT ORDET «omstilling» nesten til det kjedsommelige. Ordet gir for øvrig en litt negativ assosiasjon. «Omstilling» er jo gjerne slikt som skjer når bedrifter må nedbemanne, og det er aldri et godt tegn.  

For å få flere ben å stå på, mente myndighetene, som den tidligere sentralbanksjefen, at det var nødvendig å få ned kostnadsnivået. «En nødvendig justering av kostnadsnivået kan skje på to måter; enten gjennom lavere lønnsvekst enn i andre land eller ved svakere kronekurs», sa Olsen i den nevnte årstalen i 2016. Som sagt, så gjort. Fra 2015 til 2023 har det knapt vært reallønnsvekst i Norge. Nå mener rett nok ekspertene i Statistisk Sentralbyrå (SSB) at trenden vil snu takket være bedre lønnsomhet i deler av industrien, og anslår at den årlige reallønnsveksten vil bli rundt 1,5 prosent i gjennomsnitt frem til 2027. Inflasjonen er også på vei ned, i en tid der renta har gått fra 0 prosent i september 2021 og holdt seg på 4,5 prosent siden desember i fjor, og uten at kronekursen har bedret seg. Den «omstillingen» Øystein Olsen snakket om i 2016 har slått til, men har norsk økonomi fått flere ben å stå på?  

Vi har fått vindkraftanlegg og batterifabrikker, men fastlandsinvesteringene har aldri vært mindre. Samtidig har offentlige utgifter aldri vært høyere. Mens vi har bygget nye påler på statsstøtte, har eksporten fra sjømatnæringen vokst inn i himmelen. Derfor er det betimelig å spørre: ble sjømatnæringen glemt?  Næringen som siden 1800-tallet har vært Norges kanskje viktigste bærebjelke ble som alle husker plukket ut som selveste «gullegget» av økonomiprofessor Torgeir Reve. Sjømatnæringen ble omtalt som en robust, privat næring som hadde alle forutsetninger for videre vekst, innovasjon og utvikling. Men lite har skjedd, og særlig de siste fire årene har det stått stille. I stedet har vi fått et regjeringsparti som foreslår å ta «eierskapet» i norsk havbruksnæring tilbake, i dobbelt forstand, samtidig som vi opplever at produksjonskapasiteten til mange norske oppdrettsbedrifter, kapasitet som er kjøpt og betalt og danner hele grunnlaget for driften, blir trukket tilbake med et pennestrøk av myndighetene, selv om «alle» erkjenner at trafikklyssystemet ikke fungerer etter hensikten. Med innføringen av grunnrenteskatt stanset dessuten myndighetene nødvendig omlegging til dyp og lukket drift, og nye initiativ til landbasert oppdrett og havbruk til havs ble satt på vent. I det næringen sto ovenfor den kanskje største omleggingen siden laksemerdens oppfinnelse, ble det altså bråstans. 

OGSÅ FISKERINÆRINGEN GÅR en mørk tid i møte. Med den største kvotenedgangen på flere tiår og verdens høyeste avgiftsnivå for fossilt brensel har vi fått fiskeindustribedrifter som skyter på hverandre og fiskere som er villige til å hive «tusen støvler» på sjøen. Man skulle tro «omstillingen» for norsk sjømatnæring betyr «nedlegging». Det kan umulig være meningen!

Da Øystein Olsen snakket om «omstilling» i 2016, fikk det mye oppmerksomhet. Det representerte et skille. «Økonomisk sett har vi hatt en usedvanlig lang sommer. Nå kommer vinteren», sa han den gangen. Det var en varslet omlegging, forsterket eller dempet — alt ettersom — av pandemi og kriger. Men han hadde et mål! Vi skulle få flere ben å stå på! 

Jeg leste nylig DNBs sjømatspesialist Dag Sletmos tanker om at tiden er inne for å pusse brillene, erkjenne svakheter og muligheter og vurdere viktige strategisk valg. Men for å lykkes kreves et sterkt og inspirerende lederskap, og at vi samles om målet. Vi må enes om hvorfor omstilling er nødvendig, hva omstillingen skal inneholde, hva som må til og hvilke fordeler den vil gi på lang sikt. Og vi må i alle fall slutte å bygge ned i vår aller viktigste fremtidsnæring!