Den første løvetann
Menneskevennen Alf Prøysen

Han var poeten for folk flest, Alf Prøysen. Han nådde ikke så godt gjennom til kultureliten. Men han nådde ned til deg og meg. Det gjorde ikke Henrik Ibsen, og det gjør heller ikke Jon Fosse eller Karl Ove Knausgård. Skal litteraturens verdi måles etter dens påvirkning på og oppdragelse av alle menneskene som kan lese eller høre, blir Alf Prøysen en vinner.

Han ble født 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysenstua i Ringerike på Hedmark og døde 23. november 1970, bare 56 år gammel. Han var flink på skolen. Men som så mange unge i 1930-årene hadde heller ikke Alfs husmannsforeldre midler til å koste videre skolegang på gutten. Derfor ble det gjeting og gårdsarbeid på større gårder så snart han var stor nok. Under krigen var han fjøsrøkter på Vangen gård i Asker. Etter krigen oppdaget NRK Alf Prøysens underfundige talent som visedikter og sanger, samt forfatter av noveller og små «stubber».

Året 1948 markerte gjennombruddet; han skriver selv «det året je var sjenni», altså geni!  Hans enkle, folkelige vesen gjennomsyrer forfatterskapet. De første bøkene, «Drengstuviser» i 1948, «Lillebrors viser» i 1949 og «Trost i taklampa» i 1950 solgte eventyrlig godt. Alle i rundt 100.000 eksemplarer hver.  

Det ble naturlig for en husmannssønn på Hedmarken, en gårdsarbeider, gjeter og griserøkter å løfte frem de sosialt tilbakestående, de på samfunnsstigens aller laveste trinn, sliterne i motvind: «Du ska få en dag i mårå».  

Prøysen er fengslet av barna, særlig de minste; de uskyldige, de uspolerte, umiddelbare og vergeløse som såres i møte med den barske voksenverdenen og søker ly i bestemorsfanget eller trenger ekstra omsorg — «Lille måltrost», som har fire barn, «tre som er flinke og én som er go’». 

Gutten og løvetannen

Visen om gutten og den første løvetannen var en av de mest ønskede sangene i den gamle Ønskekonserten da landet sto stille, de trette menneskene hvilte og etterkrigsgenerasjonen flokket seg rundt radioapparatene på mandagskvelden. Alf Prøysen, Anne-Cath. Vestly og Torbjørn Egner gjorde 1950-tallet til en enestående gullalder innen barnelitteraturen. 

I løvetannsvisen forteller Alf Prøysen om en helt enkel hverdagslig tildragelse. En liten gutt finner den første løvetannen og tar den med hjem til mor for å glede henne. I Prøysens vise utvikles denne enkle historien etter hvert til en liten andakt til ettertanke, med et smil i munnviken og en tåre i øyekroken til sist.

Det sto en liten løvetann
så freidig og tilfreds.
På landevegens grøftekant
i sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: 
«Å nei hvor jeg er fin!»
Den hadde nettopp speilet seg
i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk,
som pjokker ofte går.
I våt og skitten kjeledress,
med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned
og strekte ut ei hand.
Og nappet opp med rot og topp
sin første løvetann. 

På vegen kom det mange barn,
de kvidret lyst og lett.
Imens de ordnet fort og flinkt
en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte «Se på meg, 
hva jeg har funnet her!»
Men barna bare lo og sa
«Så pjuskete den er!» 

«Å nei så menn», sa pjokken,
«jeg skal ta den med til mor.»
Så sier hun at den er fin
og jeg er veldig stor.
«Det si’r hun for å trøste deg,»
sa de som sto omkring,
«for du er bare fire år
og skjønner ingenting».

Da stabbet pjokken hjem igjen
og snufset lite grann.
Og blomsten hang med hue ned
og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt,
og plutselig sa mor: 
«Å gid så fin en blomst du har,
å nei hvor du er stor!»

«Du si’r det for å trøste, du»
sa pjokken likeglad.
«Å langt ifra», sa mor og lo.
«Jeg mente det jeg sa».
«Det aller største mor vet om
en nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg
sin første løvetann!»

Her introduseres fire aktører: En løvetann, en pjokk, de «som sto omkring» og pjokkens mor. Det understrekes i beskrivelsen av blomsten — «Et bustehue lyste gult», og av pjokken — «Med gult og bustet hår», at de er i slekt: Løvetannen: «Å nei hvor jeg er fin.» Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin. Pjokken: «Jeg skal ta den med til mor. Så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor!» Å leve i en slik naiv uskyldighetstilstand er barnets privilegium. Begge to er aldeles nydelige, uten selvkritikk og beruset av sin egen fortreffelighet. 

Alf Prøysen elsker det vesle og uskyldsrene barnet, som enda ikke er spolert og formet av de voksnes kalkulerende verden, «de som sto omkring»: «For du er bare fire år og skjønner ingen ting».  

Prøysens lyriske tonefall når han beskriver den begeistrede pjokken blir plutselig kritisk. Den vesle gutten møter det nådeløse, dømmende voksensamfunnet, de omkringstående. På nytt bruker dikteren løvetannen til å beskrive barnets sinnstilstand: Mens pjokken stabber hjemover og snufser lite grann, henger blomsten med hodet og lengter etter vann.

I konstellasjonen smågutten mot de stores verden favner dikteren menneskehetens dilemma. Det uskyldsrene menneskebarnet i møte med et nådeløst samfunn, kalkulerende og kritisk, mobbende og latterliggjørende. Hvorfra og hvornår kommer de negative karaktertrekkene våre? Og når vi ikke makter å tøyle disse destruktive kreftene, ender vi opp i en verden som skremmer oss. Ikke minst i vår tid blir disse triste tilbøyelighetene eksponert av barna selv i skolegården eller når så mange av oss voksne herjer i kommentarfeltene på facebook i beste Donald Trump-stil. 

Går alle fremskritt fremover?

Likevel kan ikke den frustrerte dikteren forlate oss i denne trasige mistrøstigheten. Han ser jo at mennesket er et vanskelig vesen. Men ved siden av mobbeflokken dukker pjokkens mor opp, med sin stolthet over og sin kjærlighet til gutten sin: «Det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann». Det er den samme kjærligheten Alf Prøysen synger om når måltrosten nevner sine fire barn; tre som er flinke, én som er god. 

Så enkelt og så fint kan det sies. Menneskenes dårskap og menneskenes storhet synliggjøres i noen små verselinjer av en dikter som sverget til den overvinnende kjærlighet, synliggjort i den frustrerte guttemannen i armene til en trøstende mor. Det er så typisk Alf Prøysen. Med en visnende løvetann skaper han et herlig bilde av ekte, usminket kjærlighet — den som en mor kan nære for sitt barn.

Kanskje visste Alf Prøysen så altfor godt hva som rørte seg i hjertet til pjokken, den vesle guttens skuffelse og hans oppreising. Igjen og igjen dukker temaet opp i Prøysens viser, noveller og stubber. I visen «Du skal få en dag i mårå» er det vindsusen som visker en forløsende trøst til den nedbøyede. Og i «Romjulsdrøm» er det bæssmorfanget som redder dagen. 

Husmannssønnen, sauegjeteren og «grishusknølen» fra Hedmarken måtte nok kjempe for anerkjennelse. Som pjokken snufset han mang en gang, og som løvetannen hang han nok med hue ned. Men kjærligheten til de svakeste og uskyldigste blant oss, kampen for å gi disse vern og verdighet, gjorde han til vår ridder for rettferdigheten. Da han døde i 1970 ble han begravd i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Kanskje ville den smålåtne kunstneren med den geniale pennen og enkle gitaren ikke ha følt seg så godt hjemme der.

Gutten blir reddet av mor og av morskjærligheten. I Prøysens dager, på 1950-tallet, var mor alltid til stede med sin kjærlighet. I våre dager må pjokken dele moren med samfunnet, slik at hun får realisere seg og bidra til hjemmets økonomi. Men så hører vi at barnehagene mangler kompetente barnepassere, samtidig som mange barn sliter psykisk. De finner seg ikke til rette og senere uteblir de fra skolen.

Man skal ikke forundres når tenkende besteforeldre minnes 50-årene og lurer på om alle fremskritt går fremover. Men det tør de ikke snakke høyt om.