Leder
Tunga rett i munnen!
Fraflyttingen fra fiskerikommunene er ille nok som den er, om det ikke skal komme en torskekrise på toppen.
«SKULD’ TORSKEN OS FEYLE, hvad havde vi da», skrev dikterpresten Petter Dass i hyllningsdiktet «Nordlands Trompet» på slutten av 1600-tallet. Akkurat det spørsmålet er mer aktuelt i dag enn på aldri så lenge.
Torsken er vår desidert viktigste villfisk regnet i verdi. De siste ti årene har den stått for ganske nøyaktig en tredjedel av den totale førstehåndsverdien. Men nå peker pilene bratt nedover. De siste ti årene har bestanden vært i fritt fall. 10 år på rad! En så langvarig nedgang har aldri skjedd før. I 2013 svømte det 3,7 millioner tonn torsk i havet — ved inngangen til 2024 neppe mer enn 1,3 millioner. Om vi følger kvoterådet fra ICES i 2025 vil gytebestanden i 2026 bare være 410.000 tonn. Så sent som i 2021 var torskekvoten i Barentshavet nesten 900.000 tonn. Rådet for 2025 er 311.587 tonn. Hvis kvoten fastsettes i tråd med anbefalingen fra ICES, innebærer det en reduksjon på nesten 65 prosent i løpet av tre korte år. Det vil være det laveste kvotenivået siden 1991. I tillegg ligger det an til kvotereduksjoner både for hyse, blåkveite og kongekrabbe. Kort sagt; det ser ganske dystert ut.
Bekymrede fiskere og lokalpolitikere i Nord-Norge ber om hjelp. Fraflyttingen fra fiskerikommunene er ille nok som den er, om det ikke skal komme en torskekrise på toppen. De fleste fiskere skal nok stå han av, i alle fall om vi nå har nådd bunnen og torskekvotene kan begynne å øke igjen fra 2026 eller 2027. Vi har jo lagt bak oss 2-3 svært gode år i hvitfisksektoren. Mens førstehåndsverdien av hvitfisk i snitt var ca. 14,4 milliarder kroner per år i femårsperioden 2017-2021, var den tett på 20 milliarder i snitt i 2022, 2023 og 2024. 2024-verdien er basert på fangstverdien per utgangen av september. Det burde med andre ord være noe å tære på. For fiskeindustrien ser det verre ut. Industrien tjener knapt penger og har lite å stå imot med. På den positive siden; de siste fire årene har vi i snitt sendt over 100.000 tonn ubearbeidet torsk ut av landet. Råstoffgrunnlaget for de som ønsker å bearbeide fisken i Norge er der altså fortsatt.
SÅ ER SPØRSMÅLET; SKAL myndighetene rykke inn med penger og andre gunstige ordninger for å avhjelpe situasjonen? Svaret er nok ikke like enkelt som de som trues med utslettelse vil mene. For det første må vi forholde oss til internasjonale kjøreregler. Offentlig næringsstøtte kan fort utløse motreaksjoner, særlig i EU og USA. Og dertil; er det noe norsk fiskerinæring lærte av de mange årene med milliarder i offentlig fiskeristøtte, var det at slik støtte ofte er som å pisse i buksa. Det hjelper med en gang, men gjør bare situasjonen verre på sikt.
Vi har med interesse notert oss to viktige utspill fra Sjømat Norge og Norges Fiskarlag. Geir Ove Ystmark, adm. direktør i landsidens viktigste organisasjon, formulerte seg slik:
«Til vinteren skal fiskeindustrien kappes om enda færre fisk. Det vil føre til at selskaper må kaste inn håndkleet. Med nedleggelser vil det komme delegasjoner av ordførere på besøk til statsråden i Kongens gate. Marianne Sivertsen Næss vil møte krav om tiltak i form av subsidier eller særtiltak som skal flytte fisk fra de mest lønnsomme til de mindre lønnsomme. Med nytt Stortingsvalg i 2025 vil det være fristende å bøye av, men det vil ikke gjøre næringen eller kysten godt.
Subsidier og styring av råvarene fører til at de svakeste får fortrinn, og at lønnsomme og levedyktige selskaper kveles. Derfor bør Marianne ikke lytte til de som ønsker særtiltak for at akkurat deres bedrift skal overleve. Gjør hun det vil det bli stimulert til en sterkere overkapasitet på land, og med det en fiskeindustri med så lave marginer at det ikke er rom for omstilling. Det vil også være tiltak som rammer bedriftene som har størst overlevelsesevne. Vris råvarene bort fra ett selskap taper et annet. Tvert om bør statsråden gi en tydelig beskjed til fylkeskommunene om at de ikke bør bruke virkemiddelapparatet slik at det gir konkurransevridning.»
Klarere kan det ikke sies. Ikke bedre heller.
Og Norges Fiskarlag? Vel, rimelig klart det også fra generalsekretær Sverre Johansen:
«Det er ekstremt viktig at tiltak som settes inn ikke må ha en geografisk slagside. Hele kysten rammes av kvotenedgangen, og særbehandling av enkelte områder innebærer at andre rammes enda hardere. Det er også avgjørende at tiltakene ikke virker konkurransevridende. Markedet må få lov til å virke også i nedgangstider. I perioder med knappe kvoter og pressede marginer er det dessuten nødvendig å følge ekstra godt med i ressurskontrollen. Like konkurransevilkår innebærer også at et kilo må være et kilo over alt.»
NÅ VIL NEPPE ALLE medlemmene i de to organisasjonen være enige i budskapet fra sine topper. En hver er jo seg selv nærmest. For egen del tror vi at det kan iverksettes avbøtende tiltak som verken gir reaksjoner fra viktige handelspartnere eller fører til konkurransevridning internt i næringen. Men vi slutter oss helt til budskapet fra Ystmark og Johansen. Nå gjelder det for politikerne å holde tunge rett i munnen, ha is i magen og ikke falle for fristelsen til «overbudskonkurranse» i månedene frem mot stortingsvalget neste høst. Det aller viktigste blir å behandle alle likt. Vi er redd det vil vise seg å være veldig vanskelig!