VIKTOR NERBØ MEVOLD

I AUGUST 1979 STARTET REDAKTØREN sin rundtur som slogstudent langs kysten. Oppvokst noen steinkast unna Holmenkollbakken var det et godt stykke til nærmeste fiskebank, for å si det slik. Han skulle begynne i bladet, slik faren gjerne ønsket, og hadde et åpenbart behov for praktiske kunnskaper om hva som egentlig foregikk i fiskerinæringen. Turen startet med tre måneder på «gølvet» i Trondheim Preserving, der det meste av tiden gikk med til å lage saus til fiskehermetikk. Deretter ble det tre måneder i Ballstad i Lofoten hos Rolf Jentoft AS under Lofotsesongen i 1980. Her lærte han bokstavelig talt på kroppen hvor stor forskjell det er mellom ti minus i Oslo og ti minus på toppen av en forblåst fiskehjell i Ballstad. Fra Lofoten gikk turen direkte til Båtsfjord, der det ble tre måneder på anlegget til Brødrene Aarsæther AS, det som i dag er Lerøy Båtsfjord AS. Etter noen uker hjemme på Eidsvoll, ble så rundreisen avsluttet med tre måneder på fiskemel- og fiskeoljefabrikken Romsdal Havprodukter AS på Jensholmen ved Harøysund, i det som den gangen var Fræna kommune like nord for Molde. Høsten 1980 var dette en av landets mest moderne fabrikker i sitt slag.

Redaktøren ble innkvartert inne på anlegget. Der hadde han også bilen stående. En av de første lørdagene i september dresset han seg opp for bytur til Molde, satt seg i bilen og dro innover. Langs veien sto en søt jente og haiket. Galant og uten baktanker — det er i alle fall slik han husker det i dag, stoppet han bilen, åpnet venstre fordør og inviterte hjertelig på skyss. Jenta kom løpende, bøyde seg ned for å sette seg inn — og stivnet! Det fôr en stygg grimase over fjeset, og hun rygget skremt tilbake. For en fryktelig lukt! Da forsto redaktøren at det å bo på en sildemelfabrikk og ha bilen parkert inne på området, har sin pris. Ingen søte jenter!

Hva har så denne innledningen med saken å gjøre? Vel, ikke noe annet enn at Romsdal Havprodukter for lengst er historie, og at månedens intervjuobjekt i dag er daglig leder for den nye virksomheten som har vokst frem på Jensholmen — Vikomar AS. Snart 45 år senere er vi altså tilbake på gamle tomter.

Nåja. Det får være nok mimring.

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT (36) BLE født 1. juli 1988 i Molde. Mange vil mene at dette var en av de viktigste merkedagene i hele det forrige århundret. La oss straks skuffe vårt intervjuobjekt. Det har absolutt ingen ting å gjøre med den lille guttepjokken som denne fredagen så dagens lys på sykehuset i Molde. 1. juli 1988 vedtok nemlig kommunistpartiet i Sovjetunionen forslaget til Mikhail Gorbatsjov om en omfattende reform av det politiske systemet i Sovjetunionen. Nå skulle landet bli en rettsstat, innføre trykke- og talefrihet og frie valg. Vedtaket snudde opp ned på det aller meste i den kommunistiske diktaturstaten. Men det var også et forslag som førte til Sovjetunionens fall, Berlinmurens fall og kanskje i ytterste konsekvens, til at Vladimir Putin kunne overta makten i Russland og gå til krig mot Ukraina. 1. juli 1988 er i sannhet en dag å merke seg.

Den nye kursen i Sovjetunionen gikk selvfølgelig guttepjokken i Molde hus forbi. Han vokste opp på Gossen, en øy i Aukra kommune like utenfor byen. Der gikk han på barne- og ungdomsskole, før han flyttet til Molde for å ta elektro- og automasjonslinjen på videregående. Under oppveksten spilte han mye fotball, og i dag trener han et av guttelagene til det lokale idrettslaget Ekko Aurosen IL.

— Far og mor er skilt, og jeg vokste opp på Gossen med mor. I Molde bodde jeg sammen med far, Per Olav Mevold. Allerede den gangen var han daglig leder i Vikenco AS på Rindarøy i Aukra. Jeg har to søstre, en halvbror og to stesøstre. Vi er altså en stor og moderne familie. Bestefar Harry Mevold drev skipsverftet på Gossen, i sin tid Aukra Industrier. Nå er dette historie, forteller Viktor Mevold og fortsetter:

— I 2006 dro jeg til Ålesund for å ta en bachelorgrad i automasjon ved Høgskolen i Møre og Romsdal. Etter det tok jeg også en mastergrad i kybernetikk ved NTNU i Trondheim. Om noen skulle være i tvil; kybernetikk er matematisk modellering av fysiske systemer. Med andre ord; et veldig teoretisk studium. Nå var det på tide å få seg jobb. Først var jeg et par år i oljebransjen, nærmere bestemt i National Oilwell i Molde, et stort amerikansk selskap. Der jobbet jeg frem til 2015, da oljeprisene stupte og oljeindustrien havnet i skikkelig trøbbel. Kontoret i Molde ble nedbemannet fra nesten 500 til rundt 100 ansatte. Jeg var en av dem som måtte se meg om etter ny jobb, og gikk over til Maritech Systems AS i Molde, som primært leverer data- og pakkesystemer til sjømatnæringen. Der jobbet jeg som teknisk konsulent, mye av tiden ute hos kunder.

— I 2019 fikk jeg tilbud om å bli teknisk sjef i Vikomar på Harøysund like ved Bud i Hustadvika kommune, en bedrift jeg kjente godt. Der var min onkel, Kristofer Reiten, daglig leder. Både far og onkel hadde vært med på å stifte bedriften og var også medeiere. Under oppveksten og i ferier mens jeg studerte hadde jeg jobbet en god del på lakseslakteriet til Vikenco, på oppdrettsanleggene til MOWI i Aukra og på Vikomar. Jeg visste hva jeg gikk til. 1. januar i år kom så tilbudet om å overta som daglig leder. Jeg ble veldig stolt og ydmyk over å få muligheten til å ta over stafettpinnen etter onkel. Dette er jo hans livsverk som han har bygd opp fra grunnen til å bli en av de mest moderne pelagiske anleggene i Norge.

— Så du var ikke i tvil om å påta deg jobben?

— Nei. Jeg trives veldig godt i Vikomar. Rett nok hadde jeg lite erfaring med personalansvar, men kjente bedriften godt, hadde veldig trivelige og kompetente kolleger og i tillegg svært gode støttespillere i far og onkel Kristofer. Han jobber fortsatt i Vikomar og har ansvaret for fryseanlegget. Samtidig er han rådgiver innen produksjon og salg.

— Hva er det morsomste ved jobben?

At ingen dager er like. Det er alltid noe som skjer og noe nytt å lære. Vi har kunder fra hele verden som gjerne kommer på besøk. Av og til passer det at jeg besøker dem også. Jeg er ikke direkte involvert i salget, men det er naturlig at jeg blir med ut og får høre både ris og ros fra dem vi handler med. Jeg liker også å vite hvordan våre produkter blir anvendt. I snitt har jeg mellom 10 og 30 reisedager per år. Mange reiser altså mer.

— Hva med innkjøp?

— Der jobber vi tett sammen med Brødrene Sperre, og jeg er tungt involvert. Vi prøver selvfølgelig å fremstå mest mulig samlet utad, og er i dag en av de største aktørene på kjøpersiden. I fjor tok vi til sammen imot nesten 100.000 tonn og året før nesten 110.000. Vi står for 11-12 prosent av det samlede pelagiske kvantumet til konsum i Norge. Bare Pelagia er større.

— Hva er ikke like artig?

— Under toppsesongene er det drift til alle døgnets tider. Det er en stor bedrift med mange ansatte og avanserte maskiner. Det jeg liker minst er nok den ofte gnagende engstelsen for at noe skal gå galt. Mobilen er sjelden langt unna, uansett når på døgnet det er.

— Har du noen lederfilosofi?

— Det spørsmålet bør du stille om noen år. Jeg er jo så vidt varm i baken. Men jeg tror at folk vokser med oppgavene om de får tillit og ansvar. Det er i alle fall min erfaring.

— Hvilke tanker og målsettinger har du for Vikomar?

— Først og fremst å leve opp til forventningene fra styret og eiere. Onkel Kristofer bygde opp Vikomar fra å være en gammel og utrangert sildoljefabrikk til å bli et av Norges mest moderne og effektive pelagiske konsumanlegg. Vi er blitt en fortrukket leverandør i markedet både av sild og makrell. Min visjon, for å bruke et slikt ord, er at vi fortsatt skal være en fortrukket leverandør av de produktene vi kan tilby og med best mulig kvalitet. Jeg har også en målsetting om å lykkes med det nye filétanlegget for makrell, og få til lønnsom og stabil drift, blant annet av beinfri makrellfilét. Det er et nybrottsarbeid og vil åpne opp nye markeder.

VIKOMAR AS BLE STIFTET AV FINN VIKEN og Vikenco AS i 1990. Per Olav Mevold og Kristofer Reiten var med fra start, og ble etter hvert også involvert på eiersiden.

— Det har vært mange merkehendelser. Om jeg holder meg til det som på en måte angår meg, vil jeg starte i 2004 da far, onkel Kristofer og Norsk Sjømat på Stranda med flere overtok Vikomar fra Pan Fish.Kameratskapet opparbeidet under Pan Fish-tiden førte til at de fant sammen. De valgte å satse tungt på produksjon av makrell- og sildefilét, og anskaffet en rekke filétmaskiner.

— Samtidig ble hvitfiskproduksjonen mer eller mindre avviklet. I 2012 kjøpte Brødrene Sperre ut Norsk Sjømat, og ble majoritetseier. Det var en viktig og strategisk gunstig hendelse, som gjorde Vikomar til medlem av et allerede stort pelagisk miljø. Vi ble tilknyttet en svært profesjonell salgsavdeling og fikk tilført mye verdifull kompetanse. I år overtok Brødrene Sperre resten av aksjene, og ble eneeier. Det skjedde uten dramatikk og i henhold til en avtale som ble inngått alt i 2012, forteller månedens intervjuobjekt, og fortsetter:

— I 2014 etablerte vi eget silderognanlegg, som viste seg å være svært lønnsomt — kanskje den beste investeringen vi noen gang har gjort. De siste ti årene har vi investert for flere hundre millioner kroner. Vi har utvidet kapasiteten jevnt og trutt. I 2020 kunne vi åpne det nye fryselageret og i 2021 startet vi byggingen av den nye IQF-linjen for produksjon av makrellfilét. Den åpnet året etter. Med smått og stort snakker vi her om en investering på nærmere 100 millioner kroner. Bygget måler ca. 1.300 kvadratmeter og jeg hadde hovedansvaret for maskinpark og filétlinjer. Kjøle- og tinetankene kom fra Skaginn på Island, de to filétmaskinene fra japanske Toyo, trimmebord og innmatingsbånd til fryserne fra MMC i Norge. IQF-fryseren med flatt stålbånd ble levert fra Glory i Vietnam. Det hindrer at det blir merker på filétene. Graderne kommer fra Mareleck i Belgia og den automatiske pakkeløsningen fra nederlandske Niverplast. Filétene blir pakket i fem kilos kasser, IQF.

— Alt salg foregår fra Brødrene Sperre på Ellingsøy?

— Ja, i praksis. Vikomar har ingen ansatte på salg. Vi foretar innkjøp og produksjon i tett samråd med Sperre.

— Hva kan du si om den økonomiske utviklingen?

— Vi har stort sett tjent penger hvert år. Men det er jo ikke til å komme utenom at pelagisk konsumindustri med fordel kunne gitt bedre avkastning. Resultatene styres mye av faktorer som vi i liten grad kan kontrollere selv. Kvoter og markedspriser påvirker lønnsomheten, og er noe vi bare må forholde oss til. Men etter Pan Fish-tiden har vi aldri vært på stupets rand. De siste ti årene har vi bygd opp bokført egenkapital fra rundt 50 til over 175 millioner kroner.

— Hvordan har produksjonen utviklet seg?

— I oppstartsåret 1990 tok vi imot ca. 3.000 tonn. Siden har det økt jevnt og trutt. I 2005 passerte vi 15.000 tonn, i 2010 35.000 tonn og i fjor 53.000 tonn. Jeg tipper det blir omtrent det samme i år. Nesten alt er sild og makrell. I tillegg tok vi imot et par tusen tonn sei og 1.500 tonn med lodde. Jeg tror det blir omtrent det samme i år.

VIKOMAR SELGER ALT FRYST. Hovedproduktene er sild og makrell — rundfryst og som filét. Nesten all silda går til produksjon av flaps og filét, også fordi man får stadig bedre betalt for avskjæret av Vedde-anlegget til Triple Nine utenfor Ålesund. Produksjonen av silderogn varierer mye, men ligger rundt 1.000 tonn per år. Hittil i år er det produsert ca. 700 tonn lodderogn og rundt 200 tonn rogn fra Nordsjøsild — alt fryst. Den beste rogna går til Asia og Europa og ender ofte som topping av shushi og pynt i fiskesupper.

— Det meste av makrellen blir rundfryst, primært for Japan og Korea. Rundt 70 prosent går dit. Men det øker også i Europa, delvis avhengig av utviklingen i valutakursene. I fjor tok vi imot ca. 20.000 tonn makrell, hvorav ca. 2.500 tonn gikk til filét. Målet er selvsagt å øke denne andelen. Det vil både styrke lønnsomheten og bidra til lavere utslipp av CO2. Eksportkvantumet blir jo lavere.

— Hva med silda?

— Det meste går til Europa. Men vi har også utviklet en ganske sterk merkevare for fryst sildefilét med skinn i Japan.

— Hva kan du fortelle om den teknologiske utviklingen innen pelagisk konsumproduksjon?

— I 1990 kunne vi ta unna syv tonn sild per time til rundfrysing langs en linje med 30 personer. I dag klarer vi 60 tonn per time med halve bemanningen. Effektiviteten har økt voldsomt. De mest moderne filétmaskinene har automatisk innmating og kamerateknologi som sjekker at silda ligger rett vei. Vi har 15 filétmaskiner av litt eldre modeller, som til sammen kan ta unna nærmere 35 tonn råstoff per time og med rundt 30 operatører langs linjen. Med mellom 40 og 45 prosent utbytte gir det ca. 15 tonn ferdigvare av sildefilét per time. I toppsesongen kjører vi av og til døgnet rundt, særlig etter leveranser av Nordsjøsild fra de største utenlandske båtene. Da kan vi ta unna 800 tonn per døgn. Avskjæret går som nevnt til produksjon av mel og olje. Prisen varierer med fettprosenten og svinger normalt mellom fem og ti kroner per kilo. Vi vil helst ikke at den skal bli for høy. Da risikerer vi bare at enkelt båter leverer hele fangsten til oppmaling. Mottaket og produksjonskapasiteten for makrell er bestemt av innfrysningskapasiteten, som er rundt 900 tonn per døgn. Det har vi tatt unna flere ganger. Teoretisk kan vi faktisk kjøre begge produksjoner samtidig. Vi er et av de få pelagiske konsumanleggene i Norge med to mottak. Det gjør at vi kan kjøre filétproduksjon av sild og rundfrysing av makrell parallelt.

— Hva består Vikomar av i dag?

— Anlegget på Jensholmen måler ca. 52.000 kvadratmeter. Av dette er ca. 17.000 kvadratmeter under tak, og omfatter de to produksjonsanleggene for sild og makrell, samt palleteringsområdet og fryselageret. Alt er bygd sammen. Innfrysningskapasiteten er noe over 900 tonn per døgn og fryselageret har et reolsystem som kan ta ca. 17.000 tonn. Vi har to kaier båtene kan pumpe fra og jobber med havnevesenet og kystverket for å få mudret opp havnebassenget. Båtene begynner jo å bli farlig store.

— Hvor mange ansatte har dere?

— 101 ved siste opptelling. De fleste av de 30 ansatte på makrellanlegget er norske statsborgere, men har litt ulik etnisitet. De rundt 50 ansatte på sildefabrikken er stort sett fast ansatt tilreisende fra Litauen og Romania. I tillegg har vi endel ansatte i administrasjonen og på fryselageret. På det aller mest hektiske kan det nok være 120-130 personer i sving.

— Er det vanskelig å skaffe nok kompetent arbeidskraft?

— Nei. Vi har vært heldige og har en solid stamme med tilreisende gjestearbeidere som har vært her i mange år. Men vi merker at det sitter litt lenger inne å reise til Norge på grunn av den svake kronekursen. Det er ikke så mange nordmenn som er interessert i å jobbe langs en produksjonslinje. Synd, men en realitet.

— Kan du raskt ta meg gjennom et typisk produksjonsår?

— Det begynner gjerne med litt makrell fra utenlandske båter i januar. Så går vi over på nvg-sild og litt rognproduksjon fra midten av januar og i februar. I mars blir det ofte lodde og produksjon av rogn, før vi får en relativt rolig april. I mai kommer det gjerne litt sei og blåkveite, før fisket på Nordsjøsild starter for fullt i juni. Juli er en tradisjonelt rolig måned, før det blir litt Nordsjøsild igjen i påvente av at makrellsesongen skal ta av for alvor. Den holder gjerne på fra midten av august og godt ut i oktober. Tidlig i september kommer det også en del Nordsjøsild fra utenlandske båter som innebærer rognproduksjon. Utover i oktober og i hele november er det nvg-silda som dominerer, før det roer seg ned i desember. Vi er utvilsomt et av de aller mest allsidige anleggene i Norge.

2023 BLE ET VELDIG DÅRLIG økonomisk år for Vikomar, med et ørlite pluss. Viktor Mevold har flere forklaringer.

— Makrellfabrikken var en stor investering og ga økte avskrivninger både i 2022 og 2023. Rentenivået ga nesten 8 millioner kroner i økte finanskostnader. Dessuten var 2023 er dårlig år for rognproduksjonen. Om jeg plusser på høy prisstigning og et generelt økende kostnadsnivå, har jeg vel nevnt de viktigste årsakene.

— Hva kan du si om 2024?

— Det er fortsatt krevende med høye finanskostnader og utfordringer i produksjonen av makrellfilét. Jeg håper likevel at vi kan klare et noe bedre resultat enn i fjor, og at vi for første gang passerer 1 milliard kroner i omsetning.

— Hva vil du trekke frem som de tre sterkeste siden til Vikomar i dag, og på hvilke områder må dere bli bedre?

— At vi kanskje er det mest allsidige pelagiske konsumanlegget i Norge. Det håper jeg fiskerne noterer seg. Vi kan hjelpe dem uansett sesong og fiskeslag. Videre at vi har gunstig lokalisering og stor lagerkapasitet. Svaret på siste del av spørsmålet er egentlig på alt. Vi må hele tiden jobbe med å forbedre kvaliteten på de produktene vi selger og øke effektiviteten, særlig i produksjonen av makrellfilét.

— Hva har dere av konkrete investeringsplaner for de neste 2-5 årene?

— Ingen. Vi har tatt mange tunge løft de siste 4-5 årene og er nå i en konsolideringsfase.

— Hvorfor har det vist seg så vanskelig å lykkes med filétproduksjon av makrell i Norge?

— Jeg skal ikke snakke for de andre som har forsøkt seg. For egen del har Vikomar hatt fin fremgang både i effektivitet og salg siden oppstarten i 2022. På en god dag produserer vi 25 tonn med singlefryst filét. Problemet er bare at salgsprisen på filétene ikke gjenspeiler godt nok den økte prisen på råvarene. Vi tror likevel at dette er fremtiden. I øyeblikket er det bare to anlegg i Norge utenom oss som produserer makrellfilét — Nils Sperre på Ellingsøy og Pelagia i Selje. Dertil er Pelagia i full gang med å bygge en filetfabrikk for makrell i Egersund.

— Kommer det mange flere?

— Vanskelig å si, men jeg tror det. Det store problemet i øyeblikket er markedsadgangen. Ikke bare har makrellfilét mye høyere toll enn rundfryst; våre hardeste konkurrenter i EU har forhandlet seg til en gradvis reduksjon av sine tollsatser. Her må norske myndigheter snarest på banen.

— Hva ser du som de tre viktigste utfordringene for Vikomar på kort og mellomlang sikt (2-5 år) og hva om du ser 10-15 år frem i tid?

— Svaret er det samme. Kvoteutviklingen og tilgang på råstoff, kombinert med bedre markedsadgang og like tollsatser.

— Og intet av dette kan du gjøre noe som helst for å påvirke?

— Det er helt korrekt. Dessverre!

DET ER IKKE TIL Å KOMME FORBI at den pelagiske fiskeflåten — særlig ringnot, tjener vesentlig mer enn de som mottar og produserer fisken på land. Det erkjenner også Viktor Meland.

— De som sitter på rettighetene til å utnytte norske naturressurser er privilegerte.Gjennom hardt arbeid og målrettet strukturering og effektivisering har de oppnådd god inntjening. Jeg kritiserer dem ikke for det.

— Hvorfor har ikke landindustrien klart å holde tritt?

— Det er for mange som kriger om råstoffet på Sildelagets auksjoner. Vi konkurrerer hverandre fattige. Salgslaget kunne nok gjort enkelte grep for å styrke industriens konkurransevilkår. Jeg skjønner f.eks. ikke hvorfor kjøperne skal finansiere fiskernes kredittforsikringer når de selger på auksjon.

— Kapasiteten i industrien er med andre ord for stor?

— Det er mulig. Men her er det jo markedskreftene som styrer, så dette er i så fall ikke noe vi kan kritisere fiskerne for.

— Hvilke grep kan myndighetene ta, eventuelt gjennom endringer av lov og regelverket, for å sikre en jevnere inntektsfordeling mellom sjø og land?

— Et vanskelig spørsmål. Neppe så mye, bortsett fra det jeg nevnte over om hvem som skal dekke fiskerne kredittforsikring. Som næring må vi ta ansvar for egen inntjening.

— Vil du si at fiskerne på noen måter utnytter den makten Sildelaget gir dem til å sikre seg det største kakestykket?

— Tja, etter min mening fungerer auksjonssystemet veldig greit. Det er noe uenighet om utbudsområdene, men de fungerer greit for oss. Systemet er imidlertid styrt av fiskerne, og jeg skulle ønske at Sildelaget var litt mer opptatt av den totale verdiskapingen og fordelingen av denne. Sjømat Norge har jo lenge etterlyst et mer nøytralt eierskap til salgslagene og det er et krav jeg støtter fullt ut.

— Hva vil du gi av ros til Norges Sildesalgslag?

— At laget drives profesjonelt og er i stand til å håndtere omsetningen av tusenvis av tonn i løpet av få tider.Laget har utviklet et system som fungerer.

— Det finnes i dag ca. 20 pelagiske mottaksanlegg i Norge av noe størrelse. Pelagia-konsernet eier åtte av dem, og sto i fjor for ca. 42 prosent av alt råstoffmottak til konsumproduksjon. Gir dette Pelagia for stor markedsmakt?

— Nei, egentlig ikke. Det er mye takket være den måten Sildelaget organiserer omsetningen på. Det finnes sikkert pelagiske fiskere som er uenige, men i det store og hele mener jeg at Sildelaget sørger for en god og sunn konkurranse mellom landanleggene.

— Hvor mange pelagiske konsumanlegg er det behov for i Norge?

— Det vil avhenge av kvotesituasjonen. Om silde- og makrellbestandene er i god forfatning og fisket slår til for fullt samtidig, tror jeg vi trenger de anleggene vi har. Men dette skal ikke myndighetene blande seg opp i. Det er best å la markedskreftene styre.

— Sender vi for mye av den pelagiske fisken til oppmaling?

— Igjen; dette styrer markedskreftene. Som pelagisk konsumaktør ønsker vi selvsagt at mest mulig skal gå til konsum, og at fiskerne kan bli litt flinkere til å gå på havet når kvaliteten er som best. Et godt eksempel er Nordsjøsilda. Fisker de denne sent i mai og tidlig i juni vet de at det meste går til oppmaling.

— Hva vil du rent generelt si om de næringspolitiske rammebetingelsene for å drive pelagisk konsumproduksjon i Norge?

— La meg svare slik; det eneste jeg går rundt og ergrer meg over til daglig er at norsk sjømat møter høye tollmurer i mange markeder. Det er den største utfordringen næringen står overfor, og som det av en eller annen grunn virker som om norske politikere ikke evner å ta inn over seg. Myndighetene etterlyser hele tiden innovasjon og mer produktutviklingsamtidig som de ikke vil jobbe hardere for å sikre sjømatnæringen like konkurransevilkår i markedene.

— Det aner meg at du ikke stemmer Senterpartiet?

— Akkurat på dette området er det ikke så mange partier å stemme på, dessverre. Og så ergrer det meg selvfølgelig at bedrifter som Vikomar langs norskekysten må forholde seg til like strenge rensekrav av utslippsvannet som bedrifter ved elver og innsjøer like i nærheten av storbyer i Europa. Vi måtte investere ti millioner kroner i eget renseanlegg.

— I hvitfisknæringen er mange bekymret over at for mye av råstoffet ikke holder mål rent kvalitetsmessig. Hva vil du si om kvaliteten på det råstoffet fiskerne leverer til konsum?

— Stort sett ganske bra. Mange fiskerne gjør en flott jobb med å ta på land råstoff av topp kvalitet. Noen slurver, men dette holder meg ikke våken om nettene. I fjor hadde vi rundt 190 leveranser av fisk, en god del av dem fra fartøyer med lokal tilknytning, avslutter Viktor Nerbø Mevold.

---

Dette er Vikomar

Se oversikt over alle Månedens Intervju