Annerledeslandet

Gjennom et langt liv som student, lektor, fisker og tillitsmann har jeg drømt om at jeg en god dag skal sitte i livets aftensol og dvele over et dramatisk postulat, som jeg hittil har vegret meg for å beskrive:  Norge er et annerledesland.  

Vi er trolig en av Europas minste landbruksprodusenter, men med en bondenæring med uforholdsmessig stor innflytelse. Dessuten er vi Vest-Europas største olje- og gassleverandør og en av verdens største fiskeoppdrettsnasjoner. I tillegg tør vi velge å stå alene utenfor det fellesskapet (EU) som hele det frie Europa behøver for sin handel og velferd, og ikke minst sikkerhet. Norsk fiskerinæring befinner seg i dette unormale landet.

Også norsk fiskerinæring er annerledes. Vi er faktisk svært ulike fiskerinæringene i alle andre vesteuropeiske fiskerinasjoner. Bare det enkle faktum at vi er verdens største fiskeeksportør, forteller hvor annerledes vi er. Vår fiskerinæring, inklusive oppdrettsnæringen, bidrar i betydelig grad til betegnelsen «annerledeslandet». Vi er visst «nokke for oss sjøl», som bergenserne sier. 

Jeg tenker faktisk ikke på fiskesalslagslova eller deltakerloven når vår fiskerinæring beskrives som annerledes. Også våre utenlandske konkurrenter har fiskeauksjoner, prisreguleringer og deltakerkriteria. De som måtte hisse seg opp over de to grunnlovene i vår fiskerinæring, kan derfor ta det med ro. For disse to grunnpilarene står støtt innenfor det som er normalt i vår nord- og vesteuropeiske fiskeritradisjon. 

Nei, når vårt fedreland er fullstendig aparte eller unikt, endog sær, i det demokratiske Europas fiskerifamilie, er forklaringen et lovverk for strukturering  av den norske fiskeflåten som er enestående norsk og aldeles ulikt tilsvarende reguleringer i samtlige fiskerinasjoner vi gjerne sammenligner oss med. Dette er dramatisk. Strukturering er et nøkkelord i strevet med å utvikle næringsaktivitetene i verden, også i Norge og i den norske fiskeflåten. Hvis våre myndigheter driver og plundrer for mye med utviklingsmulighetene for en næring, kan det gå galt. Politikere og byråkrater er gode å ha — og nødvendige. Men det er ikke så sikkert at de er de gode utviklere. I vår næring vet vi mye om det, dessverre.

Fra strukturkrig til avgiftskrig

Etter mye klabb og babb gjennom 50 år avgjorde Stortinget i 2024 at fiskerne absolutt ikke skulle strukturere og modernisere seg slik alle norske næringsaktører innen landbruk, industri, handel, og skipsfart gjør ved oppkjøp og permanente fusjoner av driftsenheter. Og ikke minst: Slik de har gjort det, fisker-kollegaene og konkurrentene våre ute i fiskeri-Europa. 

I 2003 og 2005 fikk vi endelig tillatelse til en normal, tidsubegrenset sammenslåing av fartøyer og fiskerettigheter for alle fiskefartøyer i Norge, kyst og hav. Alle var happy, bortsett fra fiskeriminister Helga Pedersen, som overtok ledelsen av Fiskeridepartementet samme år. Hun var bondejente fra Vestre Tana i Finnmark og hadde kjøpt opp og fusjonert tidsubegrenset flere gårder i bygden for å skape et noenlunde trygt livsgrunnlag for seg og sine. Hun fusjonerte og strukturerte, sikret driften og økte lønnsomheten på bruket i Vestre Tana etter god, gammel økonomisk skikk og bruk. Forbilledlig! Også hun hadde skjønt det. Dette var også tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen, Fiskarlaget og Fiskebåt sin plan for norsk fiskerinæring, nærmest enstemmig.

Men tenk, Helga alene avblåste fiskernes og  Ludvigsens strukturforlik og kastet oss ut i et kaos som enda ikke er avsluttet, selv om Stortinget forsøkte så godt det kunne da det vedtok den såkalte kvotemelding II. Det blir sagt at det kun var 5-6 stortingspolitikere som egentlig forsto hva dette dreide seg om. Fiskerinasjonen Norge, med gudgitte ressurser og talløse fiskerisamfunn i nord og sør, rotet seg bort i en filosofisk krangel om hvem som eide fisken — fiskerne eller staten, dvs. fellesskapet. Våre kolleger i Vest-Europa og Norden bivånet bataljen i hoderystende forundring. Mange av dem har spurt meg hvorfor vi i Norge alltid må gjøre det så vanskelig, så typisk norsk, så unormalt, så annerledes enn alle de andre! 

Så sære var vi, at vi nok må være forberedt på en omkamp om strukturen i fiskeflåten, i alle fall hvis vi snart ender opp som medlem av den europeiske familien i Brüssel. Men inntil videre har vi lagt strukturkrigen bak oss. For vi står allerede midt oppe i en ny særnorsk fiskekrig mellom Staten og fiskerne:  Bunkersavgiftene.

Konkurs uten å vite det

Som den eneste fiskerinasjonen i verden har Norge på nytt vendt seg i forakt fra våre samarbeidende, europeiske fiskerinasjoner  Sverige, Danmark, EU, Storbritannia, Færøyene og Island. Som eneste fiskerinasjon i verden straffer annerledeslandet Norge oss fordi vi bruker dieselolje. Vi skal tvinges til en alternativ energikilde, som ingen har funnet ennå. Norske fiskere pålegges å bruke biodiesel, som er mangelvare og ekstremt dyr — eller en avgift i stedet. Og så kommer den virkelig tyngste av byrdene: CO2-avgiften. 

La oss forenkle problematikken med et eksempel: Når dieseloljen (bunkersen) koster 6,50 kroner per liter, kommer tillegget fra staten på 0,56 kroner i bio-avgift og 3,79 kroner i CO2-avgift, til sammen 4,35 kroner per liter, dvs. et tillegg til bunkersprisen på 67 prosent. En norsk tråler som fisker og produserer hvitfisk i norsk sone innenfor 250 nautiske mil, og som trenger 3,5 million liter diesel per år, må da betale 15,2 millioner kroner i oljeavgifter til Finansdepartementet for å ta sine fiskekvoter. De skal straffes på pungen selv om de ved heltemodig innsats gjennom storm og stille, dag og natt, yter sitt maksimale når de drar opp fra dypet sine tildelte kvoter, som igjen innebærer at de realiserer fiskeverdiene til livsopphold og glede for fiskerne, rederiene, lokalsamfunnene og fedrelandet.  

Men dette blir jo for ille, også for Finansdepartementet. Derfor tilgodeses fiskerne med en pott på 500 millioner kroner til subsidiering av drivstoffet. Når disse subsidiene smøres ut over hele forbruket til den norske fiskeflåten, kan det dreie seg om +/- 1 krone per liter. I vårt tilfelle blir det 3,5 millioner kroner til fratrekk fra det totale avgiftsbeløpet, dvs. 11,7 millioner. Statens subsidier (kompensasjonsordning) er såpass bagatellmessige at vi fortsatt ser en økning av oljeprisen på grunn av avgifter på 52 prosent. Disse subsidiene blir fordelt blant fiskerne etterskuddsvis og i henhold til en ganske subtil fordelingsmal i løpet av våren det påfølgende år. Man har faktisk funnet at disse subsidiene, altså kompensasjonen for avgiftene, skal fordeles ved utbetaling til fartøyene etter et lønnsomhetsprinsipp. Det innebærer at de fartøyene som er mest effektive og lander den mest lønnsomme fangsten, får mest kompensasjon! Et ringnotfartøy som fisker makrell og som lander 1000 tonn etter ett døgns fiske til en fangstverdi på 30 millioner kroner med 10 fiskere om bord, vil få et betydelig større subsidium enn f.eks. en torsketråler som lander den samme verdien etter 30 dagers fiske med 20 mann om bord. For torsketrålerens fangst er betydelig mindre lønnsom enn ringnotfiskeren. 

Fiskerne som bunkrer med avgifter i Norge forstår lite av denne matematikken; de vet faktisk ikke hvilken eksakt bunkerspris de betaler for et helt driftsår før i april/mai påfølgende år.  I verste fall kan en fisker være konkurs i flere måneder uten å vite om det.  

Man kan med rette etterlyse hvilket statlig formål dette provenyet til staten skal støtte. Det kan jo ikke være en avgift som skal avhjelpe mangelen på statlige kroner i vårt søkkrike land. Vi bor jo ikke i Burundi. Men hvis det ikke er en slik fiskal avgift, må det vel være et instrument og en strategi for å tvinge fiskerne til å finne et nytt drivstoff til erstatning av den forurensende og jordklodeødeleggende dieselbunkersen.

Alternativet som ikke finnes 

Det skulle være unødvendig å minne våre bekymrede myndigheter om at vårt fokus er like skarpt rettet som deres mot det enorme mangesysleriet innen vitenskap, forskning og teknologiutvikling for å finne den rette erstatningen for dieseloljen. Det mest interessante alternativet til fossilt drivstoff har vekslet mellom å være gass, biodiesel, hydrogen og atomkraft. Særlig har hydrogen-alternativet vekket forventninger. 

I den norske pelagiske fiskeflåten finner vi to store snurpere/trålere med gassdrevet fremdriftsmotor. De reduserer utslippet til atmosfæren med 70 prosent. De er bygget med offentlig støtte. Fartøyene fungerer. I forhold til et tradisjonelt fartøy, er 30-40 prosent av lastekapasiteten redusert og erstattet med gasstanker. Prisen på gass i forhold til gassolje varierer. Uten statlig støtte er det i dag liten interesse for flere gassdrevne fartøyer. Usikkerheten for teknologien og gassprisene er for stor og man sitter fortsatt igjen med 30 prosent utslipp; dessuten er den statlige støtten til byggingen av slike fartøyer på hold. 

I ly av usikkerheten rundt gass-alternativet, bio-løsningen og hydrogenteknologien vokser atom-alternativet frem. En rekke kompetente personer tør etter hvert  innrømme —  riktignok med lav innestemme, at atom-alternativet kanskje er den mest realistiske løsningen. Da trenger vi bedre tid og finansieringsløsninger, men dette alternativet er tross alt utprøvd på mindre militære fartøyer og ubåter i Russland, USA og NATO. Vi har teknologien, og dette er det eneste alternativet som gir oss 100 prosent 0-utslipp. Dette er kanskje det eneste realistiske alternativet om vi skal klare den radikale målsettingen med 1,5 graders målet, ikke innen 2030-2040, men kanskje 2050-2060. 

52 milliarder i potten

Vi trenger beslutningsdyktige, ikke nølende myndigheter om vi skal redde kloden. I skrivende stund stønner Sør- og Vest-Europa høylydt under 45 graders sommertemperaturer. Det haster. 

Likevel fortsetter det meningsløse strevet for å tvinge fiskerne til å betale en CO2-avgift og biodieselavgift som er så pass tyngende at noen fiskerier straks må innstilles hvis man ikke finner tankbåter med avgiftsfri olje som kan bunkres på havet, skip til skip. Fiskerne skal tvinges til å ta i bruk et utslipps-tilfredsstillende maskineri og en energibærer som ikke finnes, bortsett fra atom. Sveinung Rotevatn, venstremannen som ble miljøminister i Erna Solberg II, blåste oss bortover korridorene i Miljøverndepartementet da vi gjorde han oppmerksom på at han forsøkte å presse oss til å ta i bruk en teknologi som ikke fantes.

Det er stille i media for tiden omkring alternativene for 0-utslipp. Hydrogen-alternativet, som lenge syntes mest lovende, nevnes ikke lenger. Det er et dårlig tegn. Fremdeles vet man faktisk ikke hvilken teknologi som vil duge, bortsett fra atom, som de ikke tør velge.

Det statlige strevet for å presse bunkersavgifter fra fiskerne har derfor, og dessverre, ingen logisk begrunnelse. Man vet ikke om det finnes en alternativ energiløsning, og man trenger heller ikke avgiftspengene til statskassen, som jo er fullstappet. Hvorfor da dette angrepet på f.eks. rekenæringen i Barentshavet, som kollapset i 2005 og nettopp er gjenoppstått fra de næringsdødes dal? Rekeressursene er plutselig så store at trålerne fisker fritt uten fartøykvote, men med en lav ebitda og dessverre med et betydelig tap når drivstoffet avgiftsbelegges.  

Jeg nærer en svak mistanke: Kanskje er det nettopp meningen at rekenæringen skal utslettes? Kanskje synes noen arrogante maktmennesker i Finansdepartementet og i Miljødepartementet at fiskerinasjonen Norge ikke skal tråle overhodet? Kanskje er vi allerede blitt såpass annerledes? 

Mens mistanken om en konspirasjon mot trålerne murrer i mitt hode, kommer Equinor i skrivende stund med et justert driftsresultat i andre kvartal i år på 65,8 milliarder kroner, dvs. 265 milliarder kroner i året, og med en produksjon på 2,1 millioner fat oljeekvivalenter per dag. Equinor unnlater å nevne hvor mye CO2 selskapet produserer for å hente disse 265 milliardene opp fra dypet. Ei heller hvor mye CO2 som blir produsert per år av diverse kunder og brukere av norsk olje. Men vi aner at det er uhorvelig store tall. Når jeg tenker at Equinor bare er en av mange fossile aktører i norske havområder, må jo CO2-produksjonen generert av norsk olje- og gass rett og slett bli astronomisk. 

Vi prøver å unnskylde oss med at dagens produksjon er basert på tidligere investeringer, og at vi nå etter hvert må tenke oss om. Tenke oss om? Ja da, vi liker å fremstille oss som idealister. Men i dag forkynner Equinor at de skal investere nye 13 milliarder kroner i Sverdrup-feltet, et av våre største i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet ever. Denne investeringen skal gi en bruttoavkastning på 52 milliarder kroner. Her er ingen grønne stønn lenger, men heller en litt dempet jubel over oljerikdommen. Nei, det er ingen i den politiske makteliten som tenker seg om. Så norske rikspolitikere trenger vel å lede den internasjonale oppmerksomheten bort fra vår fortsatte fossile innsats for å forsyne verden med olje og gass. Da kan det passe at man kan vise til det voldsomme strevet for å gjøre fiskeflåten utslippsfri, tross alt.

Imens sitter den gamle mannen, i aftensolen, og undres hvor det er blitt av de handlekraftige menneskene som skal styre oss inn i en bærekraftig fremtid for våre barn og barnebarn, i stedet for meningsløse avgifter for energi-alternativer som ingen tror på lenger. Også han, gamlingen, nærer denne mistanken. Han er ikke dum: Norge trenger et ufravikelig og kynisk avgiftsarrangement for fiskeflåten, slik at vi har noe å vise til når vi skal forsvare at Equinors oljebor nettopp nå skjærer seg gjennom Nordsjøens bunnstrukturer, på hensynsløs og febrilsk jakt etter det sorte, fossile gull; 52 milliarder! Hastig, før verdensopinionen får stoppet oss. For menneskene der ute i verden stønner også nettopp nå i engstelse for deres fremtid. Nemlig. 

Mandag 21. juli kom det overraskende budskapet at Staten har tenkt seg om. Det sømmer seg ikke å behandle fiskerne på det nedverdigste, i alle fall ikke like før stortingsvalget. Derfor utsettes iverksettelsen av det nye avgiftsregimet til 1. januar 2026. Vi ser frem til kommende nyttårsdag i spenning: Er utsettelsen kun et hvileskjær i valgkampen, eller er det en erkjennelse av de politiske realitetene, nemlig at stortingsflertallet (FRP, H, KRF, SP) støtter fiskerne? De har faktisk innsett at de særnorske bunkersavgiftene, oppfunnet og iverksatt av kun ett land i Europa, er fullstendig meningsløse.