Ola Braanaas har overlevd 22 fiskeriministre. Det er imponerende. Selv har redaktøren 23 «ministerhakk» på sin revolverkolbe. Han har dessuten laget månedens intervju med samtlige av dem — og endog skrevet bok om de norske fiskeriministrene frem til og med Svein Ludvigsen. Men ute på merdkanten og i det daglige slitet med å utvikle en lønnsom og bærekraftig oppdrettsbedrift har han aldri vært i nærheten av å matche. Der stiller den tidligere punkeren og marxist-leninisten Braanaas i en særstilling som gründer og mangeårig leder av Firda Seafood Group i Gulen. Nå har han overlatt styringen av bedriften til sin datter Lina Braanaas Utne, men sitter fortsatt med alle aksjer.
Under et seminar på Aqua Nor i Trondheim om fremtiden for norsk havbruk i regi av Advokatfirma Thommessen, var Ola Braanaas en av innlederne. Under arrangørens spenstige tittel Et valg mellom fiskeoppdrett eller fiskekort? kom han med mange interessante betraktninger om det å drive fiskeoppdrett i Norge og hvilke utfordringer man stilles overfor. Med Braanaas tillatelse skal vi her gjengi foredraget i sin helhet:
Fremtiden for norsk havbruk: Fiskeoppdrett eller fiskekort?
Innlegg av: Ola Braanaas, august 2025
Jeg kommer aldri til å akseptere premisset om at lakselus skal styre utviklingen av Norges nest største eksportnæring. Jeg har fremdeles et lite, tynnslitt håp om at det finnes fornuft igjen blant våre folkevalgte. Det har jeg etter å ha overlevd 22 fiskeriministre, eierskapsreguleringer, lokal tilhørighet og konsesjonsrunder for grønne og mørkegrønne anlegg, for kvinner, for utvikling, for samer, for slakterier osv., osv.
Det eneste vi ikke har klart i Norge er det aller viktigste, nemlig å etablere reguleringer som kan støtte opp om industrialisering og verdikjedetankegang i havbruksnæringen. Politikerne stanger fortsatt hodet mot veggen i kampen mellom Bondelaget og Småbrukarlaget. De vil gjerne ha industri, men klarer ikke å tilrettelegge for det. I stedet lar de seg styre av særinteresser som sitter med stearinlys og binder fluer i de mørke vinterkveldene i det sentrale østlandsområdet.
Jeg er derfor tilhenger av at vi rykker tilbake til start, trykker på resetknappen, hever blikket og ser fremover. Vi trenger reguleringer som kan ta hensyn til havbruksnæringens kompleksitet, som gir oss forutsigbarhet og ikke minst økonomisk trygghet til å foreta de grepene som er nødvendig for å videreutvikle og bygge videre på denne i utgangspunktet svært bærekraftige næringen.
Det er tross alt vi oppdrettere som har bygget den fantastiske verdikjeden, som har kjøpt konsesjonene og som hver dag utvikler logistikk som gjør det mulig å lande fersk laks klokken 23.50 på Honolulu internasjonale Airport etter en produksjonstid på 1099 dager. Det er vi som leverer den fantastiske fisken til butikkene i Hawaii på dag 1100!
Vi vet hva forutsigbare rammevilkår betyr. Vi gjør jobben fra rogn til fiskedisk. Vi vet hva kundene forventer og hva kjedene vil ha over hele kloden hver eneste dag; nemlig sikkerhet for leveransene og punktlighet på klokken. Det er ikke slik som i norsk grunnskole når en av podene har spilt læreren et puss, at man bare får noen forståelsesfulle godord og et lite klapp på hodet. I vår verden kommer straffen i form av reklamasjoner, og i verste fall mister vi livsviktige kontrakter.