Fire nye år med Jonas

DET GIKK SOM VI FRYKTET. Arbeiderpartiet beholdt regjeringsmakten. Selv om de rødgrønne mistet 13 mandater — slik sett var valget en seier for de borgerlige, har Jonas Gahr Støre fortsatt flertallet bak seg på Tinget. Resultatet ga også økt polarisering. Makt ble flyttet mot ytterkantene. FrP fikk 26 nye representanter og gjorde den borgerlige fløyen mer mørkeblå. Senterpartiets elendige valgresultat — i alle fall om vi sammenligner med valgt for fire år siden, gir «tuttifrutti»-gjengen på venstresiden et mer rødt fargeskjær. Men små endringer i fargenyanser endrer ikke de harde realiteter. De neste fire årene skal Arbeiderpartiet styre landet med god hjelp av Senterpartiet, MDG, SV og Rødt.

Oppvakte lesere har allerede fått med seg at Arbeiderpartiet ikke lenger er størst i sjømat-Norge. Både i de viktigste fiskerikommunene og i de kommunene som i fjor mottok mest penger fra Havbruksfondet, ble FrP det klart største partiet ved høstens valg. Oppslutningen var over 30 prosent. Vi har ingen god forklaring. I fiskeripolitikken har de fire borgerlige partiene stort sett stått skulder ved skulder de siste fire årene. Den eneste forklaringen vi kan komme på er at FrP har vært det tydeligste partiet i spørsmålet om grunnrente- og formuesskatt. FrP vil fjerne begge. De øvrige tre partiene på borgerlig side vil bare redusere dem.

SÅ HVA NÅ?

Både kvotemeldingen og havbruksmeldingen ble vedtatt med bredt tverrpolitisk flertall. Denne enigheten ligger fast. Men begge meldinger etterlater ubesvarte spørsmål. Hva som skal skje med trålernes pliktsystem og hvordan man helt konkret skal behandle tilbakefall av strukturkvoter skaper fortsatt uvisshet. Pliktsystemet synes å være en like «gordisk knute» i dag som da ordningen ble forsøkt avviklet av fiskeriminister Per Sandberg i 2018. Problemet blir ikke mindre når trålkvoter med tilbudsplikt begynner å falle tilbake. Skal tilbudsplikten «følge med» når disse fordeles på resten av trålerflåten? Pliktsystemet står etter vår mening for fall, og den mest nærliggende løsningen er at rederiene kan kjøpe seg fri — enten ved et kontantbeløp eller ved å gi fra seg deler av de kvotene som er underlagt plikter. Vanskeligere behøver det ikke å være. 

Når strukturkvotene begynner å falle tilbake fra 2027 risikerer fartøyer som i dag er fullstrukturerte å havne over kvotetaket inntil de selv må gi fra seg egne strukturkvoter. Det bør i våre øyne være helt uproblematisk. At enkelte fartøyer for en kortere periode havner over kvotetaket er til å leve med. Det gjenstår også en del andre tekniske problemstillinger knyttet til tilbakefall, men de bør la seg løse uten store problemer. Alt i alt ligger det etter vår mening godt til rette for fire ganske uproblematiske år i norsk fiskeripolitikk. EØS-avtalen ligger fast, deltagerloven og fiskesalslagslova det samme. Noen mindre justeringer kan komme, men i det store og hele fortsetter verden som før. 

HAVBRUKSMELDINGEN BLE I realiteten sendt tilbake til regjeringen. Finn på noe annet. I havbrukspolitikken ligger det følgelig an til mange harde slag mellom de fem partiene som utgjør Stortingsflertallet. Partienes havbrukspolitikk spriker jo voldsomt og det er nesten ikke mulig å se hvordan de skal bli enige. De som hadde håpet på en avklaring i forbindelse med behandlingen av havbruksmeldingen må nå stålsette seg for nye år med tøffe diskusjoner om veien videre. I praksis står det om vern eller vekst. Slik vi ser det, er den beste og kanskje eneste farbare veien begge deler. Vekst i lukkede eller i det minste semilukkede anlegg. Det er en gåte at ikke regjeringen for lengst har lansert en landsomfattende og praktisk ordning for dette. Der det ligger godt til rette for produksjonsvekst i åpne anlegg må dette fortsatt være mulig. Vi bør utnytte de naturgitte fortrinnene for oppdrett i Norge så langt som mulig. Der det kreves lukket teknologi for å bevare villaksen og hindre for stor miljøpåvirkning må det åpnes for dette. Vi har ingen tid å miste. Det står bare på viljen. Teknologiene finnes og vil over tid også bli vesentlig mer kostnadseffektive enn i dag.

Her må næringen kjenne sin besøkelsestid. Nye rettsaker om oppdrettsnæringens påvirkning på villaksbestandene eller hva den betyr for miljøet i kystsonen, er ikke veien å gå. Den videre produksjonsveksten må primært komme i lukkede anlegg eller med teknologier som gir samme resultat.

Det må være næringens unisone budskap til regjeringen.