Makrellen er konge!

Det som gir fiskerinæringen dens enorme tiltrekniangskraft er de uventede, spontane og uforutsigbare endringene, hendelser som ingen kunne forutse. Vi kan oppleve at en fiskebestand blomstrer opp hinsides all fornuft — eller visner bort til en statistisk ubetydelighet uten verdi verken for næringsutøverne eller fedrelandet. Det skjer gjerne uten forvarsel, noe fiskerihistorien kan vise talløse eksempler på. Nei, fiskeri blir aldri traust landbruk; hver eneste dag er en sak for taps- eller vinningskontoen. Det kan være slitsomt, men samtidig kolossalt engasjerende.

Den samme halsbrekkende opp- og nedturen opplever de som skal kjøpe og eksportere delikatessene fra havet i en ultra-volatil business, påvirket av salgsvarens overflod eller manko, oversjøiske eller nære tollbarrierer, helseprofetenes anbefalinger eller advarsler, krig eller fred. Makrellfisket er trolig det beste eksempelet vi har på det komplette, uforutsigbare kaos.

I skrivende stund forfattes nærværende artikkel under PC-skjermens uavlatelige forstyrrelse av oppmerksomheten. På skjermen beskrives i sanntid situasjonen på makrellfeltet 12-15 timer fra Ålesund. Vi følger fartøyenes bevegelser, om de leter etter fisk, kaster noten, fangster eller stimer mot land for lossing. Heldigvis er skjermen lydløs. Jeg hører ikke fiskernes jubel eller skuffelse, skipperens eller basens kommandorop, armer og bein på dekk eller i notbingen. Resultatet av deres kraftanstrengelser er alltid uforutsigbart. De kan gjøre et bomkast som gir 0 kroner i lomma. Eller de kan fange 500 tonn som gir 20 million kroner til fordeling mellom mannskap og rederi, etter 3-4 intense timer med notkasting, nothaling, makrell-pumping og fangstkjøling mens fartøyet stimer med 15 knops fart mot det norske fryseriet som har fått tilslaget på Sildelagets auksjon. Alt må klaffe for at den japanske kjøperen skal bli fornøyd. 

Fra norsk kystfiske til internasjonal bonanza

Det norske makrell-eventyret begynte i det små, som en del av det mangesysleriet kystfiskerne strevde med til kystfolkets overlevelse i Oslofjorden, på Sørlandet og Vestlandet mot slutten av senmiddelalderen. Etter hvert fikk man selge fangsten for noen skillinger, direkte fra båtene i sørlandsbyenes havner. På 1860-tallet utviklet man et drivgarnfiskeri med eksport av iset makrell i trekasser til England, og litt senere — på 1890-tallet — rigget man kuttere med dorg som fisket på Doggerbank, et makrell-eventyr med 400 norske kuttere! Men som så mange eventyr tok også dette slutt rundt 1920.

Tradisjonen med uforutsigbare katastrofer i de pelagiske fiskeriene gjentok seg i 1959-60 da silda forsvant. Den pelagiske sildeflåten på Vestlandet og i Nord-Norge søkte etter erstatning. I 1963-64 kom de over store makrellforekomster i Skagerak-området mellom Danmark og Norge. Det innledet en makrellperiode i sørlige Nordsjøen (1964-), i nordlige Nordsjøen (1968-), i den vestlige Nordsjøen (britisk og irsk sone 1970-) og senest i Norskehavet og Nord-Norge (2000-).

Russerne  drev et pelagisk trålfiske etter makrell i Norskehavet i de samme 1980-årene, samtidig som irene og skottene bygget en pelagisk trålflåte for makrellfiske. Færøyske fiskere fant makrell sporadisk om sommeren i sin sone, mens islendingene kastet seg over makrellforekomstene i det internasjonale havområdet i Norskehavet, særlig etter at et uforutsigbart løft i makrellbestanden førte makrellen nordover og vestover på beitevandring.

Et makrellfiskeri som lenge, i senmiddelalderen, var et norsk kystfiske, har utviklet seg gradvis til et norsk havfiske og deretter til et internasjonalt fiske med aktører fra Danmark, Holland, Irland, Skottland, Færøyane, Island og Russland i tillegg til Norge.

Man skal ikke forundres over at forvaltningen av makrellen, og ikke minst kvotefordelingen mellom de opprinnelige og de nye «eierne», etter hvert er blitt et hovedtema i de ymse bilaterale fiskeriforhandlingene mellom fiskerinasjonene i Nord-Europa. Vi snakker om store verdier. Havforskerne i de respektive nasjonalstatene ble utfordret til å beregne totalmengden av makrell, de ulike stammene av makrell, deres gyteområder og deres beitevandringer. Dermed skulle man få et grunnlag for en kvotefordeling av makrellen basert på sonetilhørighet eller historisk fiske. Trodde man! Noen forskere var patriotiske, nærmest nasjonalistiske, noen fant opp glade ideer og argumenterte sterkt, mens atter andre var rolige, seriøse og jaktet på vitenskapelige sannheter.

«Hamre spår, men Gud rår»

Det viste seg å være en temmelig utfordrende oppgave. Forskerne røk ofte i uoverensstemmelse med fiskerne, og fiskeribyråkratene til de respektive «eierne» sto gjerne mot hverandre i fiskeriforhandlingene. Makrellen ble en politisk fisk. Men modige og profilerte havforskere utfordret fiskere, som f.eks. Johannes Hamre fra fiskerikommunen Sund. Disse mente seg å være kompetente i kraft av sin felles opplevelse i jakten på makrellen i diverse havområder; de var jo etter hvert utstyrt med de samme instrumentene som forskerne — ekkolodd og sonar. Johannes Hamre hevdet at det fantes to makrellbestander: Den ene utbredt i den sørlige delen av Nordsjøen, helst i den østligste halvdelen mot norskekysten. Han beregnet at over 70 prosent av denne bestanden var norsk, men anklaget norske fiskere for å ha desimert bestanden ved overbeskatning. Derfor ville han helst ikke tillate videre norsk fiske sør for 59. breddegrad. Den andre bestanden kalte han for den vestlige. Den befant seg vest for Irland hvor den gytte, samt nordover, vestenfor Hebridene, Orknøyene og Shetland. Denne vestlige makrellen kom inn i den nordlige Nordsjøen, og derfor hadde Norge en viss prosentandel også av den. Ringnotfiskerne og forskeren hadde mange spirituelle og vittige sammenstøt om denne teorien til Hamre. Han var særdeles veltalende og utfordrende: «Fiskerne tror, men vi vet». Til dette svarte en like vittig fisker-tillitsmann Mikkel Østervold fra Austevoll: «Hamre spår, men Gud rår — heldigvis!» 

I mange sesonger på 1970- og 80-tallet opptrådte makrellen ulydig i forhold til forskernes teorier. I år etter år sto den på norsk side av delelinjen mellom Skottland/Shetland og Norge. Hamre mente at fisken var vestlig, og at den burde holde seg på vestsiden av delelinjen. Men vi fikk fiske, til Hamres overraskelse, mens skottene måtte ligge på andre siden av delelinjen; de fikk bare se på. Når den norske kystvakten gikk til land fredag kveld, kom skottene over streken og tok gode fangster ulovlig. Dette var uverdig, og man ble etter hvert enige om at norske og skotske fiskere skulle ha gjensidig adgang til hverandres soner.

Som medlem av delegasjonen fra Norge i kyststatsforhandlingene mellom Norge og Storbritannia (EU) fikk jeg oppleve tøffe dueller om fordelingen av makrellbestanden mellom de to partene. Invektivene var sjelden grove, men heller litt elegante, som når den norske forhandlingslederen Marius Hauge kommenterte sin britiske motpart slik: «Mr. Chairman, I would like to say to you as my mother said to me: You naughty boy!» Norske forskerne viste som regel god rolleforståelse. De var forskere på jobb. Likevel tenkte man faktisk på en norsk andel rundt 40 prosent midt på 1980-tallet.

28 prosent til Norge

Etter hvert stilnet diskusjonen om en eller to bestander. Men fiskerne registrerer i dag en stor bestand som vandrer fra Shetland/Irland etter gyting om våren, mot Norskehavet hvor den beiter og feiter seg opp, med retur tilbake på senhøsten. Man har fått en konsensus med britene, og færøyværingene er kommet om bord. Norge har bidratt til denne begynnende fredsløsningen: En akseptert andel på 32 prosent er redusert til 28 prosent. Islendingene finner ikke lenger makrell i sin sone. Derfor herjer de på i kjent stil i det internasjonale havområdet i Norskehavet. De har ingen sonetilhørighet å vise til og et historisk fiske på 4-5 år blir en altfor tynn begrunnelse for å kreve et eierskap til bestanden. Russerne gjør som de alltid har gjort. De kan dog vise til et fiske gjennom en rekke år.

I dag opplever vi at makrellbestanden i all hovedsak opptrer i de to økonomiske sonene til vårt eget fedreland og Storbritannia. Den vandrer nordover, fra farvannet i sørlige Nordsjøen til Norskehavet gjennom våren og sommeren da den gyter og beiter. I september registrerer vi at fisken er på retur til Nordsjøen. Men denne nord-sør vandringen skjer utrolig nok gjennom kun to soner, den britiske og den norske, i tillegg til internasjonalt farvann.  Derfor er vi tilbake til en diskusjon mellom disse to partene om eierandeler. Alle andre nasjoner — Island, Grønland, EU og delvis Færøyane, har mikroskopiske tall å vise til når det snakkes om sonetilhørighet for makrellen. De fisker frenetisk i dag i internasjonalt hav — les Smutthavet — for å kunne dokumentere et historisk fiske, men deres andelskrav har en ynkelig begrunnelse.  

Det er alltid spennende hvilken kurs makrellen setter når den svømmer sørover fra Norskehavet på sin årlige høstvandring mot sørlige Nordsjøen. Går den gjennom norsk eller britisk sone? I skrivende stund kan vi notere at det meste av Norges makrellkvote for inneværende år allerede er oppfisket, og all fisken er fangstet i norsk sone. Fisken har vært rikelig til stede, vær- og fangstforholdene ideelle og prisene uventet høye. I år har det vært en fordel å fiske med not, ikke med trål. Det er en kjent sak i markedene at notfanget fisk har en atskillig høyere kvalitet enn trålfanget.

Vi kan bare åpent innrømme at kvaliteten på den norske makrellen, fanget i september-oktober med ringnot, ligger skyhøyt over makrell fisket med trål og i andre kalendermåneder av andre nasjoner. Inneværende sesong har gitt Ann-Kristin Westberg, mangeårig og særdeles oppegående forhandlingsleder i de årlige holmgangene med våre naboland, gode kort på hånden. Før årtusenskiftet byttet vi forhandlingsledere litt for ofte, men da Ann-Kristin overtok fikk vi et godt anker. Hun leder en makrell-delegasjon med bred kompetanse fra Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet, Fiskarlaget, Sjømat Norge og Norges Sildesalgslag. Fiskebåts leder Audun Maråk har deltatt i mer enn 30 år. Hans innsats og samarbeidet med faste representanter fra resten av makrellnæringen på land og sjø, har bidratt til den tilliten næringen har hatt til vår makrelldelegasjon gjennom mange år.

Liksom Martin Luther

Hele det historiske bakteppet fra forrige årtusen ble glemt da vi fikk oppleve — trass i et betydelig overfiske i forhold til forskernes råd — at makrellbestanden plutselig eksploderte med usedvanlig sterke årsklasser fra ca. 2010, og med en beitevandring om sommeren nordvestover til Færøyane, Island, Jan Mayen, Svalbard og endogtil rundt isfjellene på Gønland! De gamle ideene om gytefelter i Nordsjøen og vest for Irland ble etter hvert glemt. Da den voksne bestanden gytte om sommeren på sin beitevandring mot de høye breddegradene, og da denne makrell-armadaen skulle beite og overleve, måtte den uvegerlig spre seg over et enormt område i de nordlige delene av Atlanterhavet, Norskehavet og Barentshavet.

Ikke alle makrellforskere fulgte med i timen. Først så sent som i 2019 endret ICES sin grense for når tiltak bør gjøres for å redusere beskatningen — fra en gytebestand på 318.000 tonn til 770.000 tonn. Men allerede i 2014 passerte totalfangsten 1 million tonn. Havforsker Jens Christian Holst ved Havforskningsinstituttet i Bergen advarte lenge mot for streng regulering av de pelagiske bestandene, f.eks. makrellen, som fikk vokse ufortrødent og med et enormt matbehov. Holst drev flerbestandsforskning og ante dramatiske følger av at en enorm makrellsverm med et hissig matbehov fikk dominere i nordområdene, der andre arter, f.eks. norsk vårgytende sild, oppholdt seg. Men Holst måtte oppleve at det norske havforskningsinstituttet og det internasjonale ICES reagerte med skepsis. Liksom Martin Luther fikk han ikke velsignelse for sine ideer. Han forlot da instituttet. 

Denne uforutsette biologiske overraskelsen, samt uenighet mellom forsker-gudene på Parnasset, slo imot oss og bidro til en realistisk skepsis til den blinde tilliten til forskerne. Den har vi vært nødt til å påta oss, vi fiskere, uten at vi har vært helt sikre på om menneskene kan forstå og kontrollere naturen fullt ut. Fiskerne engster seg etter hvert for å rapportere om gode registreringer både for pelagiske arter og bunnfisk. De liker ikke å bli stigmatisert som notoriske og hensynsløse sjørøvere på fiskebankene, som alltid vil fiske uten hemninger. Derfor får vi inn bare små, lavmælte hint om gode torskeregistreringer over et vidt havområde i Barentshavet og mye sei i samme havet. Fiskerne må rømme rekefeltene på grunn av stor loddeinnblanding. Dessuten får man plagsomt mye småmakrell som bifangst under nordsjøsildfisket i nord og sør, og ikke minst i brislingfisket utenfor Danmark og Holland.

40 kroner per kilo!

Stakkars makrellforskerne. Ingen annen bestand har mer tydelig enn makrellen vist oss hvor uforutsett naturen kan være. Fra en årelang diskusjon gjennom nærmere 50 år mellom fiskerne og forskerne og mellom forvalterne i de såkalte «stake-holder»-landene Norge, Storbritannia og EU, fikk vi en periode fra 2010 til i dag med en helt annen vandring; massevis av fisk og nye, bryske fiskerinasjoner som meldte inn sine krav.

Jeg åpnet denne artikkelen med noen ord om vår uberegnelige, uforutsette fiskerinæring. Det gjelder ikke bare variasjonene i fiskemengdene gjennom årene eller deres vandring for å gyte og finne mat. Det gjelder ikke minst når fiskerne kommer til markedet med sin fisk og får den verdsatt.

Det må bare innrømmes at verdiene stiger mer enn vi trodde var mulig. Det gjelder hvitfisk, reker og sild, og ikke minst makrell. I 1964 da vi fant makrellen i Skagerak, var den eneste anvendelsen oppmaling til fiskemel og -olje for 30 øre per kilo. I 1970-80 installerte hele flåten — i alle fall de som ønsket å overleve, kjøleanlegg som kunne kjøle hundrevis av tonn på få timer. All makrell gikk nå til menneskelig konsum, og prisen løftet seg forsiktig til fire kroner per kilo. I 2000 og 2010 lå prisen på åtte kroner, i 2020 på 13 kroner og i fjor var den 21,50 kr. I år ligger prisen på rundt 40 kroner per kilo! I dag vil markedet betale nesten det samme for denne blankglatte, elegante og blågrønne røveren som for torsk, hyse og laks. Ingen norsk fisker har tort å drømme om dette. På nytt får fiskerne en hilsen og en påminnelse fra en næring som er ufattelig uforutsigbar.

I skrivende stund, samtidig som mitt manus blir sendt til redaktør Thorvald i «Norsk Fiskerinæring», opplever vi at ICES er i ferd med å anbefale vesentlige kvotereduksjoner for flere pelagiske bestander, særlig makrell. Det ryktes om en reduksjon på hele 70 prosent. Det er en oppsiktsvekkende fallitterklæring fra dette hold. 

I «Norsk Fiskerinæring» nr. 6/7 2025 oppsummerer forskningsdirektør Geir Huse ved Havforskningsinstituttet i Bergen bestandssituasjonen for de viktigste kommersielle pelagiske fiskeressursene. Thorvald Tande skal vite at dette er som manna fra himmelen for de fleste fiskerne, som ikke kan møte opp på alle årsmøtene som forskerne dukker opp på. Noen må jo fiske. For fiskerne vil jo gjerne vite litt om sine fremtidsutsikter, de også. Flere av Huse sine prognoser er dystre, særlig for makrellen. Kvoterådene for 2024 (739.000 tonn) og for 2025 (577.000 tonn) gir grunnlag for et fiske i de nærmeste årene over 500.000 tonn, såfremt forskerrådet etterleves. De store eierne av makrellbestanden tar rimelig hensyn til forskernes vurderinger. Men Island og Russland bidrar til et overfiske.

Kan vi så stole på forskerne? Vi har faktisk ikke noe valg, selv om havforskeren Jens Christian Holst, som forlot HI i protest, fortsatt fastholder sin hypotese i avhandlingen «The Hypothesis on overgrazing and predation» fra 2018. Jeg er et konservativt menneske som registrerer at opprørere ofte tar feil. Men Holst minner meg faktisk om Martin Luther, da han gjorde opprør mot pavekirken med sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Skulle Holsts kjetterske tanker være holdbare, kan vi jo trøste oss med at den ut-tynningen av makrell-bestanden han anbefalte for å redde havmiljøet i nord-områdene, endelig har funnet sted gjennom et overfiske over flere år. Da har vi i alle fall en forsker som kan takke oss! Så da er vel alle happy?

Mitt bidrag denne måneden er en artikkel om fiskerienes uforutsigbarhet. Jeg begynte i den tro at jeg skrev historie om det som har hendt i preteritum, altså fortid. Det var feil. Makrellen har sannelig lurt oss forvaltere, forskere og fiskere enda en gang. Dagens tema er i aller høyeste grad i presens (nåtid).