Rødt lys for annerledeslandet

Valget er over i annerledeslandet, og folket har talt. Som vanlig ble det mest mumling. Resultatet? Jonas Gahr Støre får fortsatt sitte i statsministerstolen, støttet av en gjeng småpartier som alle tror de har vunnet. Annerledeslandet lever opp til navnet sitt: Folket bidro dessverre ikke til å bytte ut Arbeiderparti-regjeringen med en borgerlig regjering. 

I årets valg var det Høyre som sviktet, mens FrP kunne juble over et supert resultat. Det ble likevel ikke flertall for en borgerlig regjering. At Venstre havnet under sperregrensen, bidro til det. Annerledeslandet hadde virkelig fortjent et skifte og det samme hadde næringslivet.

Det norske folk hadde kanskje håpet på litt tydelighet: en kurs, et prosjekt, en retning. I stedet fikk vi det samme som før — en regjering som står på vaklende bein og som kun overlever takket være fire partier som trekker i hver sin retning. Resultatet? Et styringsgrunnlag som minner mer om et lappeteppe enn et solid politisk prosjekt. 

La oss ta en rask kikk på gjengen som skal holde Jonas Gahr Støre ved makta. Jeg får frysninger på ryggen bare ved tanken. Rødt vil helst avskaffe kapitalismen, men ser ingen problemer med å holde liv i en av Norges rikeste politikere. Det blir som å rope «ned med systemet!» samtidig som man tar jobb som systemets livvakt. Rødt har sine røtter i den kommunistiske bevegelsen i Norge. Partiet ble stiftet i 2007 gjennom en sammenslåing av Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes Kommunistparti (AKP). AKP var et maoistisk parti, mens RV ble oppfattet som en bredere frontorganisasjon for kommunister og sosialister. 

MDG har på sin side en løsning på alle problemer: forbud. De drømmer fortsatt om et samfunn der man kan puste ren luft, men hvor man ikke får lov til å kjøre bil, spise kjøtt eller fyre i peisen. Moralen er alltid på plass, men logikken forsvinner like raskt som elbilbatteriet på fjellet i februar. 

Senterpartiet, partiet som en gang skulle stå opp for bygda, er nå nærmest utradert, og det gleder meg virkelig. De fikk som fortjent. SV vil være den moralske vokteren, men ender oftest med å nøye seg med symbolske seire. En liten skatt her, en liten klimamerkelapp der — så kan de erklære seier, selv om de i realiteten har bøyd seg for Ap i de store sakene. 

Og midt i dette står altså Arbeiderpartiet. Partiet som lover litt til alle og dermed ender opp med å love ingenting av betydning. De skal «styre landet», men i praksis driver de mest med krisehåndtering og politiske plasterlapper. Det blir politikk uten retning — kun overlevelse. 

For folket er dette et pussig skue: en regjering som på papiret har fire støttepartier, men som i virkeligheten styres av kompromisser, krangling og frykt for å miste flertallet. Det er som å se fire støttehjul på en sykkel; den blir verken raskere eller stødigere. Formuesskatten, som var et viktig tema i valgkampen, fortsetter som før og gjør stor skade for næringslivet i annerledeslandet. Folket i annerledeslandet kan forvente nye skatter og nye avgifter når denne gjengen skal bli enige om et statsbudsjett. Og enda verre: Rødt, SV og MDG vil fase ut oljeindustrien, og landet vil miste enorme inntekter. 

Det er grunn til å tro at de fire partiene som skal støtte regjeringen, vil stelle i stand mye trøbbel de neste fire årene. 

I mellomtiden øker prisene, strømmen er dyr og folk flest opplever at hverdagen blir tyngre. Vi ser også at flere bedriftseiere flytter til Sveits på grunn av formuesskatten. Etter dette valget kan vi regne med at enda flere følger etter. 

Det lyser et rødt lys for annerledeslandet.