Å hei fadderi og fadderullandei!

De fleste av oss vil kjenne igjen refrenget i Torbjørn Egners legendariske «Sjørøvervisa». Egner er en romslig forfatter; også sjørøvere kan beskrives med overbærenhet, selv om de røver til «skuta blir stappende full av saltmat og søtmat og penger og gull». 

Min assosiasjon henimot «Sjørøvervisa» kom under fjernsynsdebatten torsdag 4. november mellom finansminister Jens Stoltenberg og samarbeidspartiene til regjeringen, den såkalte tutti-frutti gjengen. Spesielt var tutti-frutti jentene på hugget. De kranglet om de etiske retningslinjene til oljefondet. Vår verdensberømte finansminister ble nådeløst kritisert for at han velger butikken på bekostning av etikken. Han beskyldes for å røve til skuta er stappende full av penger og gull. Og det kan heller ikke en finansminister makte uten at han må gjøre noen velvalgte verbale jump over etikken. Å hei fadderi og fadderullandei!

Den samme finansministeren stakk av etter valget, like før man oppdaget at parti-kollegaen og statsministeren hadde bløffet (løyet) i valgkampen. By-mennesket Jonas Gahr-Støre hadde lovet distriktsbefolkningen fortsatt gratis ferger, sletting av studielån og ingen skattlegging av småkraftverkene. Våre fremste folkevalgte satset på bløffen og sikret seg flertallet da mange trodde de kunne forsyne seg i godtebutikken.  

For ett år siden føk prisen på norsk gass til himmels, forårsaket av russernes vedvarende og intensiverte angrep på Ukraina. Samtidig var den norske regjering noe unnvikende blant NATO-medlemmene i Vest-Europa når det gjaldt penge-kollekten til de nødstedte ukrainerne. Statsminister Gahr-Støre fikk det samme spørsmålet som finansminister Stoltenberg:  Valgte han butikken fremfor etikken? Var han en krigsprofitør? Han svarte — synlig forulempet — at han ikke kunne forstå hvordan benevnelsen krigsprofitør kunne passe i denne sammenhengen. 

Å hei fadderi og fadderullandei!

Flinkest blant bløffmakerne!

I våre dager samles verdenseliten til nye klimaforhandlinger, denne gang i Brasil COP30 Amazonia. Konferansen er den 30. i rekken av partsmøter under FNs klimakonvensjon, UNFCC, opprettet  i 1992. For ordens skyld; COP står for «conference of the parties».  En fornøyd og nikkende statsminister fra Norge, med fornyet tillit fra folket, aksepterer at vi skal redusere CO2-produksjonen vår med 70-75 prosent innen 2035, regnet fra 1990. Kina lover 10 prosent innen 2035, EU lover 66-72 prosent. Amerikanerne har meldt seg ut i protest mot bløffmakeriet. Russerne er tause, men det betyr ikke noe; ingen tror på dem, uansett hva de sier. Når noen spør hvorfor Norge må redusere mest, og hvorfor ikke vi kan ta med i våre beregninger den omfattende CO2-reduksjonen som skjer i de skogkledde delene av landet, blir det svart kjekt fra ansvarlig hold: «Fordi Norge må gå foran». Det bløffes altså fortsatt, for per dags dato har Norge faktisk maktet å redusere minst, 13 prosent siden 1990, mot EUs 30 prosent. Men vi er flinkest blant bløffmakerne.

Samtidig kaster vi oss ut i et nytt «drill baby drill». Vår olje- og energiminister hører også til de pragmatiske. Nå investeres det nye milliarder i gigant-feltet Johan Sverdrup, og vi proklamerer at det ikke bare skal letes og bores, men også produseres i Barentshavet. Protestantene dysses ned. Snart stenges oljekranene fra Russland til Europa, som vil oppleve et dramatisk oljebehov. Norge skal bli redningen. Milliardene vil renne inn; butikken vinner. 

Å hei fadderi og fadderullandei!

Den private kapitalen, som ble forledet til å tro på havvind og hydrogen-produksjon, har allerede trukket seg ut. Vi andre, folk flest, står tilbake med hjelpeløse blikk. Vi suser visst mot undergangen på første klasse, ifølge dommedagsprofetene.  

Kanskje var det disse dommedagsprofetene som forårsaket den vestlige verdens politiske protestmarsj mot ytre høyre. Nasjon etter nasjon har med blandet fryd eller forskrekkelse opplevd at velgerne flokker seg rundt politiske frelsere. Disse nekter å godta at temperaturstigningen i havene, i luften og i atmosfæren er menneskeskapt. De vil stenge grensene for nødstedte innvandrere og heller sende våre nye landsmenn hjem igjen til elendigheten. Fattigdomsproblemet blir bagatellisert og nedprioritert, grensene for personlig berikelse kraftig liberalisert. Vi ser små tendenser i Belgia, kraftigere i Italia, Tyskland og Frankrike. Viktor Urban i Ungarn har satt demokratiet på vent. Det samme gjelder Erdogans Tyrkia. De er bestevenner med Donald Trump. Disse karene er den nye vin i verdenspolitikken. USA drar Europa med seg nedover. Protestantene blir neddysset med dårlig skjulte trusler om karriere-regulering, represalier og utestengelse. Butikken vinner. 

Allerede 80 år etter Mussolini og Hitler ser man tydelige tendenser til fascisme. Vi regnet med at den amerikanske Kongressen var vår faste demokratiske borg. Men ikke nå lenger, etter at Donald Trump og Elon Musk tok over i USA. Elon Musk får en årlig gasje på tusenvis av milliarder kroner! Ingen steder i verden danser man så heftig rundt gullkalven som i Trump og Musk sitt Maga-samfunn. Butikken har vunnet; etikken er forduftet. 

Å hei fadderi og fadderullandei! 

Fastlimt i spagaten    

Kanskje overser vi det potensielt største fremtidsdramaet for vår verdensdel: For snur vi oss østover, finner vi et Putin-ledet russisk despoti som spiser bit for bit av Ukraina, mens dronene hans svirrer over Polen, Belgia og Danmark. Vi forskanset oss i NATO og trodde på amerikanerne. Men heller ikke Roosevelt kom Europa til unnsetning i 1940, ikke før de selv ble angrepet i Pearl Harbor 7. desember 1941. Da kom de og reddet oss, med et betydelig offer av amerikanske liv. Denne historien øker vår engstelse når vi må klamre oss til håpet om amerikansk intervensjon neste gang Europa er i nød. For det kan lett bli en dårlig butikk for dem. 

Vi kan snu hodet rundt 360 grader flere ganger og se oss omkring. Det slår oss at verdenssamfunnet, våre vestlige venner, vårt norske folk med sitt økonomiske, politiske og religiøse lederskap, ja — hver og en av oss, står hjelpeløst fastlimt i spagat, i valget mellom begrepene i ordspillet «butikk og etikk».

Imens seiler vår klode surrende rundt seg selv i sin elliptiske jordferd omkring solen. Noen henter ufortrødent dens gaver til menneskehetens overlevelse, fra markene, slettene, skogene og havene. Også disse må leve i spennet mellom butikk og etikk. Fiskerne har måttet akseptere at deres effektivitet og CO2-utslipp kan være en trussel mot deres og vår eksistens. Effektive reguleringer av fangstinnsatsen er tvingende nødvendige. Men det aksepteres bare i varierende grad. Våre gamle slektninger på Island og våre mektige naboer i øst innser ikke alltid dette, dessverre. De argumenterer med Islands ekstraordinære avhengighet av havet og forlanger at de skal få ta seg til rette. Russerne, som neglisjerer det internasjonale strev med å redusere CO2-utslippet, har den samme holdning til et internasjonalt ønske om et kontrollert uttak av fisken i havet. Det er den gamle leksa: Butikken råder over etikken. 

Måtte Vårherre komme oss til unnsetning!