Fiskerinasjonen som ble så mye mer

Siden min forrige artikkel har vi forlatt det gamle og begynt på et nytt år. Min kone Eli og jeg opplevde årsskiftet i feriemodus hos vår datter Kari i General Birchs gate i landets hovedstad. En ufattelig opplevelse for et menneske som har opplevd 80 årsskifter kun fra provinsen Austevoll i det vestlige Norge. 

Første juledags morgen, i strålende sol, tok min svigersønn oss med til topps på Sankthanshaugen. Vi skuet andektig over sju hundre tusen mennesker i Norges hovedstad. Ufattelig!  

En vestlending vil alltid speide etter havet, og der ute skimtet jeg så vidt ytre Oslofjord, hvor rekefiskerne har hentet opp fjordens røde gullskatter gjennom flere mannsaldre. Men nå har Hvaler-fiskerne fortøyd for godt. Oslofjorden er grusomt forurenset, sies det. Noen må straffes og ofres, og rekefiskerne legges på alteret. Man lette etter et offerlam, og det passet med noen rekefiskere i ytre Oslofjord. De var få, de var små og de var passe betydningsløse. Et fryktelig ord og en nedlatende dom over menneskers ærlige livsverk.

Beslutningen som rammer rekefiskerne like utenfor kontorveggen til beslutningstakerne i hovedstaden, er historisk og et varsel om at vi rett nok var en fiskerinasjon en gang, men ikke nå lenger — i alle fall ikke først og fremst. Nei, vi er fiskerinasjonen som ble så mye mer.

De som har en smule kunnskap om høsting av naturressurser, skjønner at dette er et maktovergrep. For de som har forurenset fjorden, er de sju hundre tusen innbyggerne i byen jeg nettopp besøkte, og byens gjester, cruise-skipene med hundretusener av passasjerer, samt industri- og landbruksvirksomheten langs fjordlinjen.

Rekefiskerne i ytre Oslofjorden er like uskyldige som alle de millioner ofre i en historisk skare av tilsidesatte mennesker som har måttet undres over «hva galt har vi gjort?» mot maktovergriperne. Minsanten, jeg håper det snart kommer et fakkeltog av rekefiskere og sympatisører nedover Karl Johansgate mot maktovergriperne i Stortingsbygningen. Da vil jeg reise til Oslo.

På reise i vest

Jeg drar vestover, runder Lindesnes og tar fatt på Vestlandet, en landsdel som har vært selve blodpumpen i kongeriket Norge fra Vårherre og vikingkongene skapte det for tusen år siden. Her var luften mildere, markene grønnere, korn- og gressavlingene årvisse, innsiget av ufattelige silde- og fiskemengder periodiske, men tilbakevendende. Rett nok går det så ymse gjennom hundreårene; vi blir nesten utryddet av Svartedauden.

Men det lysner etter hvert. Fra tidlig på 1900-tallet temmer vi fossekraften. Tungindustrien inntar det vestnorske fjordlandskapet og produserer jern, stål, aluminium, kunstgjødsel, petrokjemi. Gradvis reduseres det vestnorske landbruket og fjordfiskeriet. I småbyene og bygdene søker vi ustanselig etter tiltak som kan gi en tryggere basis for sysselsetting og bosetting. Godt hjulpet av det elektriske mirakelet, utvikles  gjennom 1800- og 1900-tallet et oppfinnsomt mangesysleri. Vi produserer sko og klær, ikke minst møbler. Nå kan vi hermetisere brisling, gjerne inne i fjordene der brislingressursene blir fisket.

Ute ved havet ser vi de første sildoljefabrikkene som skal supplere sildesalteriene. De skogkledde kystsamfunnene bygde fiske- og fraktefartøyer allerede i vikingalderen og gjennom dansketiden, av trevirke. Men da strømmen kom midt på 1900-tallet, lærte vi å sveise. Da ble det bygget i stål.  

Dette landbruks- og fiskeribaserte Vestland opplever en særdeles heftig oppblomstring midt på 1900-tallet. 1950-årene er silda sitt 10-år. I 1959 er det slutt; ettervirkningene etter silde-blotet er dramatiske. Fraflyttingen fra fjord- og kystbygdene mot byene eskalerer. Kyst- og fjordfisket i småbåter bidrar ikke lenger til overlevelse. Så godt som alle gårder i den vestligste kyststripen legges ned. Men fiskerne holder ut; de har bygget havgående båter siden 1900 — først med damp, siden med dieselmotorer.

I et halvt århundre drev man med dorrier og snurpenøter inntil ringnotrevolusjonen kom i 1964-65. Etter hvert fisket man ikke bare sild, men også makrell, lodde og kolmule. Møringene satset på selfangst, Newfoundland, Grønland og Østisen mens kristiansunderne fisket kvitfisk som torsk, hyse og sei med bunntrål. Ålesunderne var særdeles innovative og bygget fabrikktrålere med filetmaskiner og fryseri. Noen satset på reketråling ved Grønland, Svalbard og i Barentshavet. 

De vestligste vestlandskommunene, fattige på fastlandsnæringer, har vært rett ut sagt hysterisk engstelige for at heller ikke deres spesiale, fiskerinæringen, skulle gi sysselsetting og vekst. Typiske eksempler er Austevoll i gamle Hordaland og Herøy på Sunnmøre, som begge fortsatt regnes som fiskerikommuner. Men den moderne fiskeridriften er intensiv og fiskeressursene er begrenset. Det vil alltid være en trussel om det er plass til alle.

Fra 1970 til i dag er havfiskefartøyene i Vestlandsregionen blitt stadig større og mer effektive og — ikke minst — færre! Myndighetene har siden 1970 innsett at fiskeflåten i det moderne Norge må effektiviseres. Først bidro man med kondemneringstilskudd, siden med ordninger som inciterte fiskerne til oppkjøp og sammenslåing. Bortsett fra Helga Pedersen har fiskeripolitikken vært relativt konsistent og fokusert på fiskernes behov for lønnsomhet.

Myndighetene har lagt til rette for en reduksjon av sildeflåten fra 650 snurpefartøyer i 1957 til 450 i 1970 og 65 i 2025. 50 av disse er vestlandske.  Samtidig har antall trålere på Vestlandet minket fra ca. 50 i 1970 til 20 i dag. Men disse 50 pelagiske notfartøyene og 20 torske- og rekefartøyene er absolutt mange nok til å fiske de vestnorske silde- og torskekvotene som kongeriket Norge tildeler dem. De kunne faktisk vært færre. Noe fiskerne er oppmerksomme på! 

I motsetning til sine fiskerbrødre i Oslofjorden trues ikke vestlandsfiskerne av det norske storsamfunnet. Men antall fiskefartøyer og fiskere trues av sin egen effektivitet. Stadig større og hurtigere fartøyer, mer effektive redskaper og ikke minst en alltid pågående elektronisk revolusjon i jakten på fiskerikdommene. Snart vil vel KI-teknologien nå også fiskeflåten. Kvaliteten på norsk fisk og skalldyr er på verdenstoppen og under uavlatelig forbedring. Prisene stiger så pass heftig at noen eksportører engster seg for en kollaps. 

Fra 1970 til 2025 har antallet mennesker med fiske som ene- og hovedyrke falt fra 31.000 til ca. 10.000. Hvor i all verden ble det av alle disse 21.000 som forsvant? Samtidig har det vært en dramatisk årelating av sysselsatte i næringer som er knyttet til fiskeriene. Bare på strekningen Flekkefjord til Bergen forsvant det 15 skipsbyggerier med gjennomsnittlig 80 arbeidstakere i perioden 1970-2010. De bygget alle havfiskebåter til vestlandsrederier. Hva skjedde med disse 1200 arbeiderne? 

En oljenasjon blir født

26. november 1969 om morgenen klokka seks ble den amerikanske boresjefen på Phillips-plattformen «Ocean Traveller» vekket av alarmen. Etter mange års boring og skuffelser strømmet plutselig den første oljen opp gjennom stigerrøret til boredekket fra den norske kontinentalsokkelen i Nordsjøen. I dag sitter den norske finansministeren på en formue i en størrelsesorden over 21.000 milliarder kroner.

Etter 20 år med prøving og feiling og en gjennomgripende konkurs av hele den norske oppdrettsnæringen i 1990, ble det rundt 2005 endelig lønnsomt å oppdrette laks i merder i sjø. Eksportverdien av norsk fisk passerte 180 milliarder kroner i 2025. Over 130 milliarder av disse var fra eksport av oppdrettsfisk, hovedsakelig laks. 

To nye næringer har dukket opp omtrent samtidig. Det kjempes mot skuffelser og mismot hos begge i den første fasen med prøving og feiling. Men så dundrer olje- og oppdrettsnæringen til med vanvittige tall som gjør et sindig norsk folkeferd ganske målløst. Betegnelsen fiskerinasjon glir ut av vårt språkbruk, for fiskerinasjonen er blitt så mye mer.

Tidvis har myndighetene vært engstelige for sysselsettingen i fiskerinæringen, særlig i Nord-Norge. Men denne bekymringen har kun vært sporadisk for Vestlandet. Etter hvert som fiskeriene måtte reguleres og begrenses gled de overflødige fiskerne over i olje/gass-produksjonen eller i oppdrettsnæringen. Perfect timing!

Turen går nordover

På vår nyttårsferd nordover kysten forlater vi Vestlandet og passerer Buholmsråsa, et sund i Nord-Trøndelag som regnes for innfallsporten til Råfisklagets domene, vår nordlige landsdel. De fleste som har seilt gjennom Buholmsråsa, er blitt andektige over synet som møter dem; fjordene og fjellene i vår nordlige landsdel. Derfor strømmer turistene nordover. Nord-Norge med midnattssol og nordlys blir nok vårt nye turist-mekka.

Men Trygve Hoffs nordnorske julesalme har preget julefeiringen over hele landet med fortellingen om nordlendingenes armod og slit. Vi synger med, vi også, for den dramatiske beretningen om historisk armod og slit gjelder for hele kysten, sørover gjennom Herøy og Austevoll, helt til Hvaler. Men beretningen er blitt historie. Vi kan bare gyse når det fortelles. 20. mars 1822 omkom 300 mennesker mellom Haugesund og Bergen da en rasende orkan herjet kysten på formiddagen. Ingen har mistet så mange menn og skuter som selfangerne. Nordlendinger og møringer. På veg til Newfoundland i 1939 var tre skuter på nytt sjanseløse, men skipper Mikal Nilsen på selskuta «Nyken» fikk sendt en siste hilsen hjem over en nyinstallert radiotelefon: «Hallo Aslaug, Gunvor, Ruth og Jermund. Dokker må love å være gode mot ho mamma.» Så brytes radioforbindelsen, og «Nyken» forsvinner med mann og mus. Armod og nød, trengsel og død. 

Også nordlandsfiskerne er truet av oljevirksomheten og oppdrettsnæringen, slik vi her sørpå har opplevd. Men myndighetene har bremset noe på olje- og gassutvinningen. Nå er det imidlertid full gass. Her skal både bores og pumpes, sier statsministeren og oljeministeren. Prognosene for energibehovet i Europa tilsier mye større produksjon av fossil energi enn tidligere beregnet. MDG skyves til side, for vi skal berge Europa!

På rekke og rad fra sør til nord ligger olje- og gassfeltene som vil forlenge norsk oljealder med mange år fremover. Skarv, Goliat, Snøhvit, Johan Castberg og Visting.  Kanskje ser vi en fossil fremtid for Nord-Norge som ligner det Vestlandet har opplevd siden oljefunnet i 1969. Og da skal det hentes mange gode fiskere fra nord-norsk fiskerinæring, slik vi opplevde her sør. I så fall vil nok også nord-norsk fiskerinæring måtte gjennomleve en grundig effektivisering. Deler av de nord-norske fiskeriene er fortsatt arbeidsintensive. Dette er historisk betinget, men slett ikke skrevet i stein for fremtiden.

Hvis mange nok fiskere hentes over i olje- og oppdrettsproduksjon, kan man komme i manko på fiskere når de nord-norske fiskekvotene skal fiskes. Og da snakker man nok ganske lidenskapsløst om effektivisering. Jeg skal vokte min penn fra å dosere med vestnorsk hybris om hvordan det bør gjøres, men også Nord-Norge har en fortid og en nåtid med et godt havfiskemiljø. 15 ringnotfartøyer, 20 torske- og reketrålere. Det finnes mange politikere på Stortinget som ville fryde seg hvis denne delen av nord-norsk fiskerinæring kunne blomstre så mye at det ble hentet vestnorske havfiskerettigheter nordover! De mistet selfangsten, men snøkrabben vil være et godt nord-norsk alternativ.

Mest spennende er kanskje de kystfiskerne som kjøper opp kystrettigheter og satser på et kombinert kyst- og havfiske med havgående fartøyer mellom 20 og 30 meter og med not og snurrevad. Kanskje også trål? I denne forbindelsen tør jeg henvise til en aldeles overraskende presentasjon i den Oslo-baserte debattavisen «Morgenbladet» 19. desember 2025. Bladet har vært på et politisk analyse-tokt i Finnmark, der FrP fikk 26 prosent eller mer av stemmene ved høstens valg i de mest fiskeriavhengige kommunene.  I tettstedet Båtsfjord fikk FrP hele 39,2 prosent. Arbeiderpartiet synes å ha mistet sitt gamle revir. 

Fiskeskipper og reder Sondre Kristoffersen lar seg intervjue, han er kanskje den nye vin for fiskerisamfunnet lengst mot nord. Hans far døde mens de bygget ny båt i Polen. De mistet båten da verftet gikk konkurs. Men «å gi opp er aldri et alternativ», sier Kristoffersen. I dag driver han tre fartøyer med ansvar for tjue ansatte. Slike karer er smittsomme; det dukker nok snart opp flere.

Et mørkeblått Finnmark!

Helt siden 1950-tallet  har Ap dominert i Finnmark. Men finnmarkingene har ikke alltid vært på linje med sitt parti. Statsminister Einar Gerhardsen og Ap ville gjenreise et fylke som ble knust og nedbrent da tyskerne ble jaget ut av russerne i 1944. Gerhardsen ville bygge en trålflåte med store, statskontrollerte rederier og store filétanlegg på land.

Fiskarlagets leder, Jens Steffensen, kommunisten fra Varangerfjorden, havnet i en salig krangel med statsministeren og fiskeridirektør Reidar Carlsen. Redaktør Freder Fredriksen i «Fiskeribladet» heiet på Steffensen, mens senere redaktør Thorvald Tande sr. i «Norsk Fiskerinæring» anbefalte trål-alternativet. En hær av kystfiskere kjempet for et sjarkbasert mangesysleri og støttet sin fiskerhøvding Steffensen. Det endte med at Steffensen i et nattlig møte under Landsmøtet i Fiskarlaget i 1952 og i regi av Gerhardsen/Carlsen, ble flyttet over til Råfisklaget som styreleder. Samtidig fikk Johannes Olsen — daværende styreleder i Råfisklaget — ansvaret for Fiskarlaget. Det var tider!

Det statsstyrte trål- og filet-alternativet ble dermed trumfet gjennom, men det skulle ende i en fiasko. Hele butikken endte til slutt i fanget på Kjell Inge Røkke og Helge Møgster. Ap har tatt lærdom av bommerten på 1950 og -60-tallet. Frem til i dag har vi trodd at de har vært sjarkflåtens parti. Men ifølge «Morgenbladet» er ikke Finnmark rødt lenger — det er mørkeblått! 

Dette er så uventet at jeg trenger en bekreftelse fra førsteamanuensis Troy Saghaug Broderstad ved UIT. Han kan faktisk bekrefte til «Morgenbladet» at «småsamfunn fraflyttes» selv om de beholder sjarken og fiskebruket. «Kanskje må vi tillate at noen småsamfunn må dø, så andre kan reddes», tilføyer det modige mennesket i Tromsø.

Så her står vi altså i dag: 1) En norsk oljeminister proklamerer Donald Trumps budskap: «Drill, baby, drill», i Norskehavet og Barentshavet. 2) Et mørkeblått alternativ dukker opp i fiskerinæringen i Finnmark; man strukturerer kystflåten og satser på større, helårsdrevne enheter. 3) En amanuensis ved UIT antyder at noen småsamfunn kanskje må dø for at andre skal få leve. Miraklenes tidsalder er ikke over.

Jeg vet ikke om Riksrevisoren leser «Morgenbladet», men tiden er kanskje inne for at også han, endelig, bør revideres, i likhet med oss andre. Også den nord-norske fiskerinasjonen er i ferd med å bli så mye mer: Olje, gass, turisme og — fiskeri. 

Denne nyttårsreisen anno 2026 fra Hvaler i sørøst til Båtsfjord i nordøst avdekker en realitet vi har fornemmet, men kanskje først nå begynner å forstå: Vi er ikke lenger først og fremst en fiskerinasjon. Vi er så mye, mye mer. La oss ta det som en utfordring og ikke en trussel når vi nå har kommet godt i gang med 2026.