Av: Henrik Hareide, Aqknowledge AS
Under spørretimen på konferansen Seafood Talks i midten av november i 2025 var man innom veldig mange tema. Jeg skal på oppdrag fra arrangørene forsøke å kommentere noen av dem. Det ble sagt en del om eierskap, en god del om Havbruksmeldingen som ble behandlet på Stortinget i juni 2025 og om næringens forvaltningsstruktur, men ikke så mye om villaksforvaltning og havbruksforvaltning. Jeg hadde forventet mer om villaksen.
Politikk er kanskje de umuliges kunst. Men for oss i næringen er havbruksforvaltningen mer blitt den utholdendes kunst. Vi venter stadig på endringer og tilpasninger. Men så er det slik, at havbrukspolitikk oppstår der biologi møter politikk. Begge deler kan være utfordrende. Om vi skal forstå noen av svarene vi fikk på konferansen må vi også forstå litt om hvordan vi har kommet dit vi er.
Jeg satt i Havbruksutvalget som lagde NOU-en som førte frem til Havbruksmeldingen. Der var vi samlet i halvannet år for å skape og foreslå en helhet — et helskap. Deretter fulgte en melding som skulle forsøke å konkretisere denne helskapen, og nå jobbes det altså med utredninger for å forstå hva denne konkretiserte helheten egentlig går ut på. Dette er paradokset i måten man jobber på for å utvikle havbruksforvaltningen.
Erik Osland mener at det er en rekke ting ved reguleringene som påvirker motivasjonen og evnen til eiere i små og mellomstore oppdrettsselskaper til å holde det gående. Så får vi høre fra ministeren at man skal ha såkalte strukturnøytrale tiltak, og at hun skjønner at det er deler av forvaltningen som gjør at enkelte velger å selge seg ut.
Da Havbruksmeldingen ble behandlet sa Stortinget blant annet:
«Det nye systemet må legge til rette for rammevilkår som ivaretar også de små og mellomstore aktørene og det må være strukturnøytralt».
Dette er en del av bestillingen.
Det er kanskje slik, at politisk ledelse og politikere ikke helt tar innover seg hvordan en del av de vedtakene de fatter faktisk påvirker eierstrukturen i næringen. Kanskje må vi utrede dette nøye for å forstå det bedre, slik at vi i fremtiden ikke vedtar løsninger som Erik Osland oppfatter som strukturendrende og politikerne som strukturnøytrale.
Dvergflodhesten som ble stående!
Havbruksmeldingen har naturlig nok vært et gjennomgående tema. Her er det mye å ta fatt i. Jeg synes det var særlig interessant da ministeren sa at man «endrer totalt måten man regulerer en av Norges største næringer på». Mørkere kan det vel knapt bli. Det er jo høyst uvanlig å se lyst på at politikerne «totalt endrer» spillereglene i den næringen man selv driver med og lever av.
Da trafikklyssystemet ble introdusert i 2015 var det en litt «The war to end all wars»-stemning. I innledningen til Havbruksmeldingen i 2015 var det mye snakk om verdien av forutsigbarhet, og også den gang var drømmen å lage den ene reguleringen som ville gjøre at man ikke lenger måtte foreta inngripende endringer. Da hadde det gått 10 år siden MTB-ordningen kom på plass i 2005 og hele 19 år siden fôrkvotene så dagens lys i 1996. Nå skulle man endelig få på plass en regulering som kunne stå seg over tid — Trafikklysmodellen.
Det er på mange måter det samme vi opplever i dag — og det samme vi mest sannsynlig vil oppleve om nye ti år. Havbruksnæringen synes å leve i en regulatorisk tiårs-syklus. Det er den tiden det tar å implementere et nytt regime, la næringen finne ut hva det betyr og forsøke å optimalisere, og så få politikere som sier at det ikke var ikke slik de trodde det kom til å bli. Da kommer det selvsagt noen som mener at vi enda en gang må endre totalt.
Det er egentlig et paradoks det fiskeriministeren sa, om den kompliserte myndighets-strukturen. Da jeg studerte jobbet jeg på naturhistorisk museum i Bergen, der det blant annet er en del utstoppede dyr. Jeg husker ikke helt hvilket dyr som skulle flyttes, kanskje en dvergflodhest. Men midt i flyttingen ringte telefonen og da man gikk for å ta den ble hesten bare stående. Og det ble den i de neste ti årene, som om det var meningen at den skulle stå der. Det var ingen av de besøkende som visste at dvergflodhesten sto på samme plass som da telefonen ringte. Plasseringen fremsto som like planlagt som resten, og det var ingen som reagerte.
Hvorfor skriver jeg dette?
Jo, når jeg hører ministeren si at det er flere gode grunner til at det er så mange forvaltningsetater involvert i havbruksnæringen, er det i realiteten mange små dvergflodhester. Da oppdrettsnæringen startet for alvor på 1970-tallet ble det tildelt noen myndighetsroller. Statsforvalteren kom f.eks. i gang i en tidlig fase, og har bare blitt stående der. Det er ingen som har tenkt gjennom om dette egentlig er en fornuftig regulering. Og det er ikke slik at man aldri kan flytte på reguleringer. Jeg synes i grunnen det er et ganske stort paradoks, at statsråden i dag mener det er gode grunner til å ha statsforvalteren, mattilsynet og alle de andre etatene og institusjonene til å bestemme. At hun mener det er gode grunner til å ha en fragmentert forvaltning, og samtidig uproblematisk å endre totalt reguleringen av en av Norges største næringer. Budskapet er altså at næringen skal vise stor evne til omstilling, mens myndighetene knapt klarer å flytte på hvordan man saksbehandler enkeltsaker. Det synes jeg er skuffende og jeg tror ikke det er slik i andre næringer.
Fiskekort eller fiskeoppdrett
På Seafood Talks ble det ikke snakket så mye om forholdet til villaksreguleringene. I dag er det villaksen og villaksnormen som skal styre. Myndighetene ønsker et høstbart overskudd i lakseelvene.
Jeg synes egentlig det er ganske overraskende at ingen siller spørsmål ved dette. Et høstbart overskudd handler om hvor mange fiskekort rettighetshaverne til lakseelvene kan selge. Det forundrer meg at dette blir gjort til en økologisk regulatorisk mekanisme som oppdrettsnæringen skal styres og dimensjoneres etter. Egentlig handler jo dette om to vektskåler — fiskekort eller fiskeoppdrett. Det er veldig rart at vi har havnet i den situasjonen at fiskekort skal bety mer enn fiskeoppdrett. Jeg har ingen ting i mot elveeiere og fiskekort, men vi bør absolutt bli mer opptatt av valget mellom villaks og fiskeoppdrett. Kanskje bør all næringsrettet fiskeriaktivitet reguleres under samme paraply. Da hadde vi nok diskutert denne problematikken på en annen måte.
Under Seafood Talks fikk vi gjentatte ganger høre at næringen skal få god anledning til å komme med input gjennom de høringene statsråden legger opp til. Jeg tror det er mange som jobber i politisk ledelse og embetsverket som i dag er godt kjent med hvilken rolle disse høringene skal ha.
Når høringsnotatene først er skrevet og sendt ut er det gjerne veldig seint å komme med input. Derfor er jeg bekymret. Jeg tror disse høringene vil komme altfor sent. Og hvis de mange utredningene og høringsnotatene kommer dryppvis, blir det veldig vanskelig både for næringen og Stortinget å gi gode svar uten å vite helheten. Det er et skummelt scenario. Jeg håper derfor at dette arbeidet kan bli mer transparent og helhetlig enn det kan virke som om statsråden legger opp til i dag.
Etter å ha utredet lusereguleringene skal departementet ta for seg innholdet i oppdrettstillatelsene. Jeg støtter tanken om å flytte en del innhold ut av tillatelsene. De inneholder ikke så veldig mye i dag heller, men en del er åpenbart unødvendig. Hva som er rettighetsspørsmål og hva som er knyttet til driften i oppdrettsnæringen har blitt rotet ganske mye sammen. Grønne løyver er kanskje det beste eksempelet. En del av de vilkårene som ble satt for grønne tillatelser har jo senere endog blitt forbudt. Det viser at man ikke bør ta driftsmessige forhold inn i tillatelsene. Nå er det ofte næringen selv som har bedt om særordninger for tillatelser, og litt for ofte med merkelig resultat. Også Havbruksutvalget anbefalte derfor sterkt å gå vekk fra denne typen konsesjoner.
Myndighetene har antydet en tidshorisont på 2-4 år før det nye reguleringsregimet vil være operativt. Dersom løsningene skal komme stykkevis og delt, vil næringen oppleve veldig mye usikkerhet i lang tid fremover. Jeg er bekymret for hvordan denne usikkerheten vil bli håndtert.
Skuffende svar
Torsk til slutt. Det er mange og betimelig spørsmål knyttet til oppdrett av denne arten. De fleste, både blant politikerne og i forvaltningen, er veldig raske med å påpeke tidlig kjønnsmodning og gyting i merd som sentrale innvendinger og maner til forsiktighet. Fiskeriministeren gjør det samme. Dette er egentlig et svar man kan knytte opp mot en rekke andre forhold myndighetene er opptatt av hva gjelder den fremtidige utviklingen i havbruksnæringen. Jeg syns det er et svakt svar. Det er nå på tide at man greier både å snakke om ambisjonene for torskeoppdrett, samtidig som man jobber med å dokumentere, håndtere og løse utfordringene knyttet til oppdrett av denne arten.
Fiskeridirektoratet har nettopp fastsatt nye regler for overvåking av kjønnsmodning og krav til uttak dersom det er fare for gyting. Disse reglene var helt sikkert innom departementet før de ble fastsatt. I så fall forstår jeg ikke begrunnelsen for fiskeriministerens defensive og ganske skuffende svar til Yngve Myhre. Også hun vil heller snakke om problemene enn om mulighetene.
