Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: Sjømatnæringen har satt eksportrekord i fire år på rad. I fjor sendte vi sjømat ut av landet for 181,5 milliarder kroner. Hva tror du eksportverdien blir i 2026, og kan du kort begrunne svaret?

Carl Aamodt: Det var spennende at man i 2025 — til tross for tollbarrierer og en svekket dollar, igjen satt ny eksportrekord. I lys av det rådene politiske bildet er det også positivt at vi har styrket eksporten til Østen betydelig. Det kan se ut som at vi går et bråkete 2026 i møte, og vi står igjen i fare for å selge varene våre med en enda svakere krone. Selv om det er gøy å snakke om fisk og sjømat, er valutakursen kanskje den mest sentrale enkeltfaktoren bak fasiten i ditt spørsmål. Til tross for lave kvoter i villfisksegmentet, tror jeg på verdivekst i norske kroner og gjetter på en samlet eksportverdi på 195 milliarder kroner i 2026.

Sisilie Skagen Frantzen: Jeg tror eksportverdien vil havne på rundt 190 milliarder kroner. Høye priser, svak krone og fortsatt sterk internasjonal etterspørsel vil bidra til å løfte verdien ytterligere og kan føre til at vi fortsetter å sette rekorder, selv om volumveksten er begrenset — særlig for villfanget sjømat. Samtidig er eksporten sårbar for geopolitisk uro, som raskt kan endre forutsetningene.

Knut Helge Vestre: Etter mange år med eksportrekorder fremstår det lite realistisk å forvente samme verdivekst videre. For 2026 er det grunn til å tro at eksportverdien av sjømat vil ligge omtrent på dagens nivå, der lavere volum motvirkes av høyere priser. Jeg svarer rundt 180 milliarder kroner.

Fredrik Greger: Jeg tror eksportverdien ender på 185 milliarder kroner i 2026. Volumet vil nok ikke øke, men prisene holdes oppe av sterk global etterspørsel og en svak krone.

Ida Holmøy: Det er vanskelig å spå, særlig i en tid preget av geopolitisk uro og økende handelspolitiske spenninger. Likevel tror jeg at eksportverdien vil øke i 2026, kanskje i området 185-190 milliarder kroner. Den globale etterspørselen etter laks og villfanget fisk er fortsatt sterk, og vi har nye markeder med ønske om bærekraftige og sunne proteiner. Samtidig vil nedgangen i kvoter på flere viktige arter begrense volumene, mens tollbarrierer og uro i verden rundt oss kan skape større svingninger i handelen. Det blir spennende å se hva året bringer for alle i sjømatnæringen.

Michael Niesar: Imponerande tal som viser kor viktig sjømatnæringa er for Noreg. Lakseproduksjonen har vore lokomotivet bak eksportrekordane. Biologien i oppdrett er betra og etterspørselen etter laks er aukande i dei viktigaste marknadane våre. Samstundes er det avgrensa vekst i oppdrettsnæringa og tilbudet er stramt som følgje av statlege reguleringar og trafikklyssystemet. Høgare etterspørsel og begrensa tilbod gir basis for høgare lakseprisar i 2026 enn i 2025. På villfisk er tilgangen nokså begrensa og vi ser allereie høge priser for torsk. Det kan bli ny eksportrekord i 2026. Mitt tips er 192,7 milliarder kroner!

Spørsmål 2: Beregninger for 2024 tyder på at grunnrenteskatten på fiskeoppdrett bare blir en brøkdel av det myndighetene har regnet med. Det viser seg at næringen har vært ekstremt dyktig til å skatteplanlegge. Hva tror du politikerne vil gjøre?

Carl Aamodt: Jeg er ikke tilhenger av grunnrenteskatten, og mener myndighetenes begrunnelse ikke holder mål. Realiteten er at politikerne har besluttet å særskatte store formuer i distriktene. Jeg vet ikke i hvilken grad selskapene har lykkes med skattetilpasning, men vi skal være forsiktige med å endre de regulatoriske forutsetningene selv om næringen tilpasser seg, spesielt når utgangspunktet er en særskatt som dette. Det blir en evig runddans.

Sisilie Skagen Frantzen: Jeg tror politikerne vil justere regelverket og forsøke å tette «smutthullene». Det kan føre til mer detaljstyring og mindre fleksibilitet for næringen. Oppdretterne vil nok uansett fortsette å utvikle seg, parallelt med regelverket.

Knut Helge Vestre: Politikerne kommer neppe til å «ta tapet». Dersom grunnrenteskatten i 2024 bare gir en brøkdel av forventet proveny, er det svært sannsynlig at regelverket blir strammet inn. Jeg får sitere en tidligere svært sentral politiker: Statens syn på private midler, er penger på avveie.

Fredrik Greger: Politikerne kommer sannsynligvis til å svare med et enda strengere regelverk, fremfor å innrømme at grunnrenteskatten er dårlig utformet. Resultatet blir mer byråkrati og høyere kostnader.

Ida Holmøy: Grunnrenteskatten på havbruk, slik den er utformet, skaper mye byråkrati og ikke minst usikkerhet rundt investeringer. En så viktig eksportnæring som norsk sjømat trenger stabile og konkurransedyktige rammevilkår, og ikke hyppige endringer i skattemodeller. Derfor tror jeg politikere som ønsker reell næringsvekst også utover kommende valgperioder, vil ønske å forenkle istedenfor å stramme inn.

Michael Niesar: Skattesatsen på grunnrente og bunnfradraget var omstridd allereie før innføringa. I praksis har ordninga fungert dårleg, mellom anna med eit normprisråd som framstår komplisert og unødig byråkratisk. Spørsmålet er eigentleg om det kan bli enno dårlegare? Fjerning eller kraftig reduksjon av bunnfradraget vil vere eit nytt knespark mot dei minste, familieeigde oppdrettsverksemdene som er viktige for distrikta. At selskapa betaler grunnrenteskatt på gode resultat er i prinsippet rimeleg, og klart betre enn formueskatt. Produksjonsavgifta kjem i tillegg, og det er ikkje usannsynleg at politikarane vil vurdere endå ei ny oppdrettsavgift i framtida. Å erkjenne at modellen i seg sjølv er feilkonstruert vil vel ingen norsk politikar innrømme i dag. Det mest sannsynlege er redusert bunnfradrag, skjerpa normprisregime og eventuelt nye avgifter, noko som vil ramme dei minste aktørane hardast. Resultatet kan bli endå meir byråkrati og mindre investeringsvilje i næringa.

Spørsmål 3:  Eksport av produksjonsfisk av laks er ulovlig. Bør det være opp til myndighetene å bestemme kvaliteten på den fisken vi eksporterer fra Norge så lenge den er fullt spiselig? Bør ikke det være en sak mellom kjøper og selger?

Carl Aamodt: Spørsmålet om produksjonsfisk er vanskelig. Uten å være sikker i sak lander jeg på at vi ikke er tjent med å sende dårlige eller ødelagte varer ut i verden, spesielt ikke i en tid med negativt fokus på havbruksnæringen hva gjelder kvalitet og fiskehelse. Det er imidlertid en distriktsarbeidsplass-dimensjon i dette, som nok i realiteten er vel så vektlagt som den offisielle begrunnelsen; hensynet til merkevaren.

Sisilie Skagen Frantzen: Norsk sjømat er bygget på tillit og kvalitet i internasjonale markeder. Å beskytte disse to faktorene er etter min mening god og langsiktig næringspolitikk. Det forutsetter klare nasjonale retningslinjer fra myndighetene.

Knut Helge Vestre: Norge har i dag en gjeldende kvalitetsforskrift som myndighetene selv har vedtatt, og som må følges inntil eventuelle endringer er formelt på plass. Så lenge eksport av produksjonsfisk er forbudt, er det et klart nærings-, politisk- og forvaltningsmessig ansvar å sikre at dette forbudet faktisk etterleves. Et frislipp av produksjonsfisk vil etter mitt syn kunne svekke tilliten til norsk lakseforvaltning og innebære en reell risiko for at fisk av lav kvalitet lovlig bringes ut i markedet. Det vil kunne skade omdømmet til norsk laks internasjonalt — et omdømme som er bygget opp over flere tiår.

Fredrik Greger: Nei, det bør absolutt ikke være opp til myndighetene å bestemme kvaliteten på fisken som eksporteres ut av landet. Det er uten tvil en sak mellom kjøper og selger. Det svekker diversifisering av en produktklasse. Produktkvalitet er produsentens ansvar, mens matsikkerhet er et offentlig ansvar.

Ida Holmøy: Eksport av produksjonsfisk er i dag forbudt. Bakgrunnen er å beskytte tilliten til merkevaren «norsk laks». Samtidig har de siste års saker vist at dagens regelverk også kan skape utilsiktede utfordringer i en næring som opererer med biologisk risiko. De uvanlig høye volumene av produksjonsfisk i 2023 og 2024 skyldtes blant annet vintersårproblematikk, noe næringen har jobbet målrettet for å redusere.

Jeg støtter ikke ulovlig eksport, og det er avgjørende at regelverk følges. Samtidig, når fisken er dokumentert fullt spiselig og egnet til videreforedling, er det kanskje ikke overraskende at markedet ønsker å ta del i det.

Michael Niesar: For fisk som er trygg å ete bør fokuset liggje på open og korrekt kommunikasjon om kvalitet og produksjon. Eit eksportforbod mot produksjonsfisk støttar ikkje openheitsprinsippet, og kan snarare skape spekulasjonar både i Noreg og i utlandet, og gje eit dårlegare omdømme enn sjølve produksjonsfisken. Forbodet fungerer i praksis som ei kunstig handelsbarriere som er vanskeleg å forsvare i ein marknad med svært høg etterspurnad. Ei oppheving av forbodet vil gje produksjonsfisken ein meir rettferdig marknadspris og redusere risikoen for smugling. Myndigheitene sitt ansvar bør vere å sikre mattryggleik, sporbarheit og korrekt merking — ikkje å fastsetje kommersiell kvalitetsklassifisering når produktet er trygt å ete. Så lenge mattryggleiken er ivareteken, bør kvalitet og pris vere eit ansvar mellom kjøpar og seljar, ikkje eit politisk spørsmål.