Noe har gått fryktelig galt

Romjula prøvde jeg å sette meg inn i fiskerireguleringene i annerledeslandet for året 2026. Det ble en sjokkartet opplevelse. Nesten alle fiskeslag er nå så strengt regulerte at det nesten ikke er til å tro. Noe har gått fryktelig galt for havforskerne og forvaltningen. I forvaltningen ser det ut til å være to paragrafer som gjelder: 

Paragraf 1: Havforskerne har alltid rett.
Paragraf 2: Dersom havforskerne mot formodning tar feil, gjelder paragraf 1.

Fiskerimyndighetene har verken kunnskap eller evne til å stille kritiske spørsmål til havforskerne. De bare pøser ut rigide reguleringer, som i mange fiskerier fører til full stopp. 

I Oslofjorden har myndighetene jaget fiskerne på land. Der står de uten inntekt, mens statsminister Jonas Gahr Støre uttaler seg skråsikkert om ting han overhodet ikke har peiling på. Han bør være skamfull! Det er selvsagt ikke fiskernes skyld at fjorden er forurenset, men fiskerne får regningen. 

Fiskeriministeren i annerledeslandet er tydeligvis inkompetent når det gjelder fiskerispørsmål. Reguleringene på nesten alle fiskeslag er nå så strenge at hun må løfte blikket fra skrivebordet, orientere seg og forstå den dramatiske situasjonen. Stortinget må kalle inn til en høring der statsråden må svare for seg.

De fleste skjønner at man må regulere enkelte fiskeslag, men når nesten alle fiskeslag er omfattet av rigide reguleringer, må det ringe en bjelle både i forskningen og forvaltningen. Så galt er det selvsagt ikke at nesten alle fiskeslag er truet. Havforskningsinstituttet ligner mer og mer på en miljøorganisasjon. Jeg har skrevet det før, men skriver det igjen: Noen utenfor systemet må gå grundig gjennom denne situasjonen.

Fiskerne i annerledeslandet kjenner havet bedre enn noen andre. De ser det hver dag. Mengdene fisk de får er så store at det umulig kan være fare for bestanden. Likevel melder havforskerne at fisken «ikke finnes». Og hva skjer? Reguleringer som struper næringen stenger områder og tvinger familier på land. Dette er ikke bare feil — det er katastrofalt. 

Tall og modeller fra forskningskontorene styrer kvotene, ikke realiteten på havet. Modeller kan være nyttige, men når de blir mer verdt enn kunnskapen til dem som lever av havet, går noe fundamentalt galt. Fiskerne har levd med og av havet i generasjoner. De kjenner strømmer, bunnforhold og fiskens bevegelser. De ser mønstrene som ingen modeller klarer å fange. Likevel blir de straffet for å gjøre jobben sin, mens forskernes «observasjoner» avgjør hvor mye de får lov til å fiske. 

Resultatet er smertefullt og unødvendig. Lokalsamfunn tømmes, familier mister levebrødet og kystkulturen som har overlevd i århundrer, står i fare. Fiskeri er ikke bare næring — det er identitet, tradisjon og livsgrunnlag. Å ignorere fiskernes kunnskap og sette opp restriksjoner basert på tall som ikke stemmer, er ikke bærekraftig — det er tragedie i sakte film. 

Hva er løsningen? Først og fremst må forskningen kobles til virkeligheten. Tall og teorier er verdifulle, men de må suppleres med fiskernes erfaringer. Det er de som ser havet hver dag, som vet hvor fisken går og når den beveger seg. Involver fiskerne i beslutningsprosessene, ikke la regler og byråkrati straffe dem som kjenner havet best. 

Det må også innrømmes at systemet som nå regulerer fisket, er selvmotsigende. Man straffer dem som faktisk finner fisken, mens man «beskytter» bestander som ifølge havforskerne ikke finnes. Dette skaper en absurd situasjon, hvor fiskerne presses mellom byråkrati og naturens egne lover. Tapene er reelle og enorme. 

Noe har gått fryktelig galt i annerledeslandet når de som faktisk holder fiskerinæringen i live, ikke får bruke sin kunnskap og erfaring. Det er på tide at myndighetene og forskningsmiljøene åpner øynene, lytter til fiskerne og lager regler som reflekterer virkeligheten i sjøen — ikke bare på skrivebordet. 

Fiskerne i annerledeslandet fortjener respekt, ikke reguleringsmareritt. Havet er levende og ressursene er i mye bedre stand enn det havforskerne tror og sier. Om ikke fiskeristatsråden handler nå, vil ikke bare fiskerne tape. Hele kystkulturen og fremtiden for fiskeriene i annerledeslandet vil tape. Noe må gjøres. Og det må gjøres nå!