CHARLES A. AAS

DET ER SEKS AV DEM. Menn som har vært adm. direktører i Norges Råfisklag.

I snitt har de regjert i nesten 15 år hver. Alle har det til felles at de ble rekruttert internt, altså fra Råfisklagets egne rekker. Det gjelder selvsagt ikke Johs. Overå som var den første, og også den som satt lengst. Han ble adm. direktør i Norges Råfisklag i 1939, bare 40 år gammel, og satt i stillingen helt frem til 1963. Overå ble en institusjon.

Så kom juristen Knut Hoem, også han 40 år, og kanskje mest kjent som fiskeriministeren som sa nei. Hoem trakk seg som statsråd i januar 1972 da det ble klart at Arbeiderpartiet gikk for norsk EU-medlemskap. Han fikk bare ti måneder ved Kongens bord. Uten Hoems faste holdning er det godt mulig at pila til slutt hadde bikket mot Ja-siden under det dramatiske EU-valget i september samme år. Men det gjorde den altså ikke. Også Hoem rakk å bli godt varm i stolen. Han ledet Råfisklaget helt frem til 1987.

Etter Hoem fikk vi et nytt internt opprykk. Sosialøkonomen Kjell Hastad ble Råfisklagsdirektør. Han var 52 år gammel og hadde jobbet i laget siden 1973. I 1999 var tiden kommet for enda et internt opprykk. Juristen Trygve Myrvang hadde vært ansatt i Råfisklaget i 16 år da han overtok stafettpinnen som toppsjef. Han var 46 år, og ledet Råfisklaget helt frem til 2018.

Da sto enda et internt opprykk for døren. Svein Ove Haugland rykket opp etter 28 år i laget, og etter å ha besatt en rekke forskjellige stillinger. Høsten 2025 gikk han av med pensjon ved fylte 66 år.

Dermed er vi kommet frem til månedens intervjuobjekt, også han internt rekruttert til sjefsjobben. Fiskerikandidaten Charles Aas ble ansatt i Råfisklaget i 2011, og 1. oktober 2025 — 14 år senere, kunne 45-åringen fra Sør-Arnøy like sør for Bodø synke ned i stolen på kontoret til Råfisklagets adm. direktør. Rent statistisk kan han regne med å sitte der i nesten 20 år til, om han selv vil og ikke tabber seg ut.

En gang var Råfisklagets direktør sannsynligvis fiskerinæringens mektigste mann, i alle fall i Nord-Norge. Vi skriver «mann». Det har aldri vært snakk om kvinner.

Litt i spøk, men med en alvorlig undertone, ble det sagt at ingen fiskeriminister kunne gjøre noe som helst av betydning uten først å rådføre seg med Råfisklaget. Det var den gangen laget bestemte hvem som skulle få kjøpe fisk i Nord-Norge, hvor de skulle gjøre det, hvor mye de skulle betale for fisken og i praksis også hva de skulle bruke den til. Laget forvaltet store beløp i pristilskudd, og kunne på den måten styre anvendelsen av fisken. Råfisklagsdirektøren var konge, keiser og gud i en og samme person. Ikke rart fiskekjøperne følte seg fullstendig prisgitt de beslutningen som ble fattet av Råfisklagets ledelse.

Slik er det ikke lenger. Heldigvis. I dag er det markedskreftene som styrer det meste. Skjønt skal vi tro ledelsen i Sjømat Norge — og det ser vi ingen grunn til ikke å gjøre, har Råfisklagets ledelse fortsatt urimelig mye makt. Men sammenlignet med den innflytelsen — og makten — Johs Overå og Knut Hoem satt med, har månedens intervjuobjekt relativt lite å slå i bordet med. Det tror vi faktisk Charles Aas synes er helt greit.

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT BLE FØDT 31. august 1980 på sentralsykehuset i Bodø. Han vokste opp på Sør-Arnøy 13 nautiske mil sør for byen, der det bodde rundt 300 personer. Charles — eller Charles Andre for å være pinlig korrekt, ble etter hvert den eldste av fire søsken. Faren Sigbjørn jobbet som maskinentreprenør — sprengte ut tomter, la vann og kloakk. På tampen av 1980-tallet overtok Sigbjørn sjarken til sin far og begynte som fisker. Samtidig overtok han foreldrenes småbruk på Sør-Arnøy. Oldefaren til vårt intervjuobjekt drev butikk og fiskemottak på øya tidlig på 1900-tallet. 

31. august var ingen stor merkedag i verdenshistorien. I Kina hadde man noen uker før fjernet alle portretter og slagord av Mao Zedong fra Den himmelske freds plass. I Polen ledet Lech Walesa de store streikene ved Leninverftet i Gdansk, som raskt spredte seg til nabobyene Gdynia og Sopot. «Alexander Kielland»-plattformen kantret 27. mars, John Lennon ble skutt 8. desember og Erik Heiden ble tidenes skøyteolympier da han vant samtlige fem distanser under vinter-OL i Lake Placid. The Kids og «Hu er forelska i lærer’n» toppet norske hitlister. Sverre Kjeldsberg og Mattis Hætta representerte Norge i Melodi Grand Prix med «Samid Ædnan» som ble nr. 16 av 19 deltakere, og Norsk Hydro startet den første prøveboringen på Tromsøflaket. Det var natt til 1. juni. Og så kom altså lille Charles Andre til verden i Salten.  

Etter barne- og ungdomskolen på Sør-Arnøy tok vårt intervjuobjekt videregående i Bodø. Der var han russ i 1999. Som ung hadde han en liten fisker i magen og var mye på havet. Han var bare 12 år da han var med faren på Lofoten første gang. Bestefaren fisket laks om somrene, og Charles hadde ansvaret for regnskapet.

Etter videregående begynte han på rekruttskolen på Madla. Deretter tok han sambandskolen på Haakonsvern før han avtjente verneplikten om bord i KV «Senja» frem til mai 2000. 

— Høsten 2000 begynte jeg på NTNU i Trondheim, hvor  jeg tok grunnfag i geografi. Men jeg savnet havet og fiskeryrket, og i desember 2001 flytte jeg tilbake til Sør-Arnøy. Derfra gikk turen rett til Gravdal og sikkerhetskurs for fiskere, og i januar 2002 mønstret jeg om bord sammen med far for å fiske med garn i Tysfjord og på Lofoten med 33-fotingen «Karl Sigge». Våren 2002 jobbet jeg også en periode på lakseslakteriet til Salten 950 på Sør-Arnøy. Underveis hadde jeg sendt inn en søknad til Fiskerikandidat-studiet i Tromsø. Der fikk jeg positivt svar, og dermed ble det nye fem år som student. Det var det nok ingen av lærerne på barne- og ungdomskolen på Sør-Arnøy som hadde sett for seg; at jeg skulle holde ut 16 år bak en skolepult. Far hadde skaffet seg en ny båt på 42 fot, og der fikk han med seg min bror Sten Børre. Han er åtte år yngre enn meg, forteller Charles, og fortsetter:

— I juni 2007 begynte jeg som rådgiver i Troms Fiskarfylking. Etter nesten fire år søkte jeg jobb som forsker ved Nofima. I stedet begynte jeg i Råfisklagets omsetningsavdeling. Her jobbet jeg mye med statistikk, forberedelser til prisforhandlinger og innføring av dynamiske minstepriser. Da Svein Ove Haugland ble ny direktør i laget ble det opprettet en avdelingsdirektør-stilling i omsetningsavdelingen. Den hadde jeg frem til 1. oktober i fjor da jeg rykket opp som adm. direktør, forteller vårt intervjuobjekt. 

Fra 2014 til 2018 var Charles Aas ansatt-representant i Råfisklagets styre. Det var lærerike år. Han har vært styremedlem og styreleder og daglig leder i Råfisklagets investeringsselskap Marinvest AS, som forvalter salgslagets 40 prosent eierandel i Kirkenesterminalen samt noen andre marginale aksjeposter. Tidligere var Råfisklaget medeier i en rekke fiskeribedrifter — stort sett dårlige investeringer. Nå har Råfisklaget solgt seg ut av det meste. Mye av egenkapitalen i Marinvest på rundt 80 millioner kroner er trygt plassert i fond.

— Var du i tvil om å påta deg jobben som adm. direktør?

— Nei. Etter 14 år i Norges Råfisklag visste jeg hva jeg gikk til. Det var en enkelt beslutning, også for familien.

— Som vi alt har vært inne på har Råfisklaget som tradisjon å rekruttere sine adm. direktører internt. Kan det bli for mye «innavl»?

— Jeg forstår spørsmålet, men da Svein Ove ga seg ble stillingen utlyst gjennom et rekrutteringsbyrå. Jeg måtte søke og var på to intervjuer før jobben ble min. Jeg ble testet opp mot eksterne kandidater. Det var altså ingen automatikk i opprykket. Og så hører det med til historien at Råfisklaget stadig ansetter nye folk. Bare i fjor ansatte vi seks nye medarbeidere. Vi har godt påfyll av nytt blod.

— Hva ser du selv som dine sterkeste sider som toppsjef i Råfisklaget?

— Bakgrunnen. Jeg har jobbet i fiskerinæringen hele livet og har et solid nettverk. Dertil vet jeg hva som finnes av utfordringer. Jeg er også veldig interessert i næringen; kall meg gjerne fagnerd.

— På hvilke områder mener du at Råfisklaget først og fremst må bli bedre?

— Råfisklaget er en digital tjenesteleverandør. En sentral oppgave er følgelig å utvikle denne delen av virksomheten. Vi kan aldri bli gode nok. Det gjelder f.eks. nettsidene, salgsstatistikken og mulighetene for selvbetjening. Vi må svare opp alle krav om mer rapportering og data. Kort sagt tjenesteutvikling. Og så må den markedsplassen vi tilbyr hele tiden følge strukturutviklingen langs kysten. Et eksempel er utviklingen av en effektiv og god markedsplass for auksjon av fryst fisk. Ressurskontroll er et annet viktig stikkord. Ved å ta i bruk nye verktøy, ikke minst kunstig intelligens, kan denne oppgaven gjøres bedre. Vi kan også bli bedre når det kommer til kvalitetsarbeid. Her har selvfølgelig hele næringen et ansvar, men vi ønsker å være en viktig bidragsyter. Nå jobber vi med å utvikle en formalisert kvalitetsutdanning som kan lede frem til et kursbevis. Her har vi samarbeidet med Nofima, FHF, Universitetet, Norges sjømatråd, Fiskarlaget osv.. Prosjektet er ennå i støpeskjeen og vil kreve en del ressurser for å kunne realiseres.

— Hvor mange reisedager har du per år?

— I fjor var det 51. Jeg har ingen planer om å reise mer.

— Du begynner så smått å bli varm i trøya. Er det noe som har overrasket deg til nå?

— Nei, det vil jeg ikke si. 

NORGES RÅFISKLAG BLE ETABLERT 9. november 1938 i Bodø. 90-årsdagen nærmer seg altså med stormskritt. Hovedkontoret ligger i Tromsø, der 41 av de 57 ansatte holder til. Råfisklaget har 11 ansatte i Svolvær og fem i Kristiansund, de to fysiske lokasjonene utenom Tromsø. Kristiansund er for øvrig Norges flotteste by, så er det også sagt. Det er redaktørens hjemby, og hans personlige mening!

I fjor omsatte Råfisklaget ganske nøyaktig 1 million tonn fisk, skalldyr, tang og tare, hvorav 88.000 tonn fra utenlandske fartøyer. Det var en nedgang på ca. 30.000 tonn fra året før.

Førstehåndsverdien var hele 19,1 milliarder kroner — suveren ny rekord. Av dette ble 2,6 milliarder levert av utenlandske fiskere. Førstehåndsverdien økte med 20 prosent. I disse tallene er inkludert tang og tare samt krill fra Sørishavet — i 2024 443.000 tonn og i fjor hele 501.000 tonn. Holder vi disse artene utenom omsatte Råfisklaget i fjor vel 424.000 tonn fisk og skalldyr fra norske fiskere og 88.000 tonn fra utenlandske. Da må vi altså halvere totalkvantumet.

Inkluderer vi landingene fra utenlandske fiskere omsatte fiskesalgslagene i Norge for litt over 40 milliarder kroner. Råfisklaget sto altså for nesten halvparten.

— I fjor betjente vi 3.713 fiskefartøyer og 1.651 fritidsbåter. Med unntak av 60-70 båter — primært fra Russland, var alle norske. Det ble utstedt 130.414 sluttsedler, hvorav en stor majoritet i vinterhalvåret, forteller Aas, og fortsetter:

— På det meste i mars og like før påske hadde vi vel 1,2 milliarder kroner utestående. Men bank i bordet; vi har omtrent ikke tap på fordringer — ikke på mange år.

— Hva er de viktigste arbeidsoppgavene til Råfisklaget?

— Vi definerer våre tjenester i tre virksomhetsområder; salgstjenester, økonomitjenester og ressurskontroll. Salgstjenestene omfatter minsteprissystemet som ligger som en bunn i markedet, auksjonssystemet primært for ombordfryst fisk samt alle andre forespørsler om bistand og tjenester fiskerne kommer med. Økonomitjenestene omfatter garantert oppgjør til fiskerne og et elektronisk garantisystem for innkreving av betaling fra industrien. Ressurskontrollen er en lovpålagt oppgave og blir neppe sett på som en tjeneste av fiskerne, selv om de setter pris på den effektive saksbehandlingen vil klarer å levere. Denne virksomheten er tredelt; elektronisk systemkontroll av sluttsedler.

— Videre kvotekontroll, som blant annet gjør oss i stand til å stoppe alle utbetalinger når et fartøy har tatt sine kvoter. Noen kontroller lar seg ikke gjennomføre før året er omme, f.eks. som følge av ganske kompliserte bifangstordninger. For 2025 vil jeg anslå at vi måtte inndra ca. 30 millioner kroner for fangst over kvote. Vi snakker om rundt 2.000 enkeltvedtak. I 2024 var beløpet litt større. I forhold til den totale fangstverdien for norske båter i vårt område på 16,5 milliarder er dette som smuler å regne; under to promille.

— Er dette ulovlig fiske?

— Både ja og nei. Det er ulovlig, men samtidig umulig å unngå. Når man er på årets siste tur eller må forholde seg til en bifangstregulering er det i praksis uunngåelig at slikt skjer. Og det er i alle fall ikke kriminelt.

Den tredje delen av kontrollvirksomheten er operativ kontroll på kaikanten. I tillegg utfører vi kvalitetstilsyn av norsk villfanget fisk og skalldyr som leveres i Råfisklagets område.

— Hvor mange årsverk brukes på ressurskontrollen?

— 5-6. Det meste av arbeidet skjer ved fysiske kontroller ute langs kysten. Såkalt «fullkontroll» innebærer at vi er til stede fra båten klapper til kai til den er ferdig losset. I fjor hadde vi 254 slik kontroller. Av mottakskontroll hadde vi 60. Her sjekker vi at bedriftene har alt det systemtekniske på plass, f.eks. korrekte vekter. Vi har et risikobasert tilsyn, og jobber tett opp mot Fiskeridirektoratet, Kystvakten og justervesenet. Det er mange etater involvert i kontrollarbeidet. Videre gjennomførte vi 230 kvalitetskontroller på vegne av Mattilsynet og 106 skreikontroller på vegne av Norges sjømatråd. Det er strenge krav knyttet opp til bruk av skrei-merket og de må etterleves. Omfanget av kontroller har vært ganske stabilt de senere årene.

— Hva avdekker kontrollene av ulovligheter?

— Stort sett går alt riktig for seg når vi er til stede. Hvem kjører for fort når de vet at politiet har fartskontroll? Våre kontroller er minst like mye forebyggende som for å knipe syndere. Vi er fysisk til stede ved under 1 prosent av landingene. Det går mange rykter om ulovligheter. Råfisklaget kan ikke verifisere disse. Det går som oftest etter boka når vi kommer på kaia.

— I hvilken grad oppfatter du ulovlig fiske og omsetning som et problem?

— Det har jeg vel alt svart på. Ryktebørsen løper av og til varmt, men vi har ikke grunnlag for å si at alle påstandene stemmer. Men igjen; at ingen kjører for fort når de vet at politiet lusker i buskene, betyr ikke at de aldri gjør det. Alle tilfeller av juks og kriminalitet er uakseptabelt. Men det er sjelden røyk uten ild. I mange tilfeller kreves det politiverktøy for å avdekke fiskerikriminalitet.

— Men likevel; det høres ut på deg som om ryktene overdriver?

— Det skal jeg ikke si noe om. Men våre kontroller tyder ikke på at det er så mye ulovligheter som mange vil ha det til. Likefullt følger vi alltid opp tips og deler disse med andre kontrollvirksomheter. Og så skal vi ikke glemme alle problemstillinger knyttet til omregningsfaktorene. Spør noen meg bør Hovden-modellen innføres umiddelbart. Da veies fisken inn rund. Deretter bruker man den dokumenterte omregningsfaktoren dagen før for å beregne fangsten i sløyd og hodekappet vekt. Modellen fungerer utmerket.

— Går det an å si noe om hvilke fartøygrupper/fiskerier som driver mest ulovlig?

— Det tror jeg er vanskelig. Jeg kan det ikke. Skal man uttale seg skråsikkert om denne problemstillingen bør man holde seg til fakta. Kontrollørene har selvfølgelig sine mistanker, men kan ikke alltid dokumentere dem.

ENKELTE ER SKEPTISKE TIL AT Råfisklaget skal ha kontrolloppgaver. Det er som å sette bukken til å vokte havresekken. Charles Aas skjønner ikke helt problemstillingen: 

— Råfisklaget har behov for å kontrollere at salgslagets omsetningsbestemmelser og forretningsregler blir fulgt. Det må til for å utføre de oppgavene vi er pålagt. Våre kontrollører har viktig kompetanse på mange områder og kan styrke og komplementere den kontrollkompetansen vi finner i Fiskeridirektoratet og Kystvakta. Etter min mening er det helt naturlig at vi har en rolle å spille i kontrollarbeidet. Et siste moment er at salgslagene utfører sine kontroller meget effektivt gitt sin rolle og selvfinansiert av næringen. 

— Nå er det dem som hevder at Råfisklaget driver kontroll for å gjøre seg mer relevant; for å gjøre det vanskeligere å oppheve fiskesalslagslova. Hva sier du?

— At vi selvsagt må kontrollere at det som fylles ut på sluttsedlene er riktig. Du kan like gjerne snu spørsmålet, og spørre hvorfor enkelte er så opptatt av at Råfisklaget ikke skal drive kontroll?

— Det er vel for at Råfisklaget er eid av fiskerne?

— Hvert år gjør vi rundt 2.000 vedtak om inndragning av fangstverdi. Vi beskytter ikke fiskerne eller driver forskjellsbehandling. Vi opptrer ryddig og nøytralt. Eierskapet har ingen betydning i så henseende.

— Hva er de vanligste måtene å jukse på?

— Å underrapportere kvantum eller oppgi feil art.

— Hvem jukser mest — kjøper eller selger?

— Man må ha to hender for å klappe! I de aller fleste tilfeller må det et samarbeid til. Sluttseddelen er et handelsdokument som dokumenterer fangst, art, vekst og pris. Men det er også et fangstdokument som er en del av det nasjonale ressursregnskapet opp mot fastsatte kvoter. Både fisker og fiskekjøper må signere på at innholdet er riktig. 

— Hva er etter din mening de tre viktigste tiltakene man kan gjennomføre for å redusere omfanget av ulovligheter?

— I rangert rekkefølge: 1) Bedre vektsystemer, les automatiske vekter på kai med direkte link til salgslag. 2) Bruk av mer kunstig intelligens i analysearbeidet. Vi må bruke de dataene som finnes på en bedre måte enn i dag. Akkurat nå har vi et prosjekt med tre mastergradsstudenter fra Universitetet i Bodø som jobber med tre ulike analysemetoder. 3) Styrke ressursene til påtalemyndighetene. Vi trenger flere folk med rett kompetanse. I dag går det ofte alt for lang tid før saker kommer til doms.

— Du nevnte ikke kamera om bord eller på kaikanten?

— Kamera er komplisert i forhold til datatilsynet. Men kamera når fisken veies på land bør være mulig.

— Er straffenivået høyt nok ved fiskerikriminalitet?

— Det kan sikkert diskuteres, uten at jeg har forutsetninger for å svare. I kongekrabbesaken i Finnmark for ikke så lenge siden brukte påtalemyndighetene «mafiaparagrafen» med en strafferamme på inntil 12 år. Det høres strengt nok ut for meg.

— Mange fiskere mener at regelverket er så komplisert og omfattende at man knapt kan unngå å drive ulovlig. Ofte gjør man ulovligheter på havet uten en gang å vite om det selv. Er verden så vanskelig som fiskerne vil ha den til?

— Den er i alle fall komplisert nok. De mange strenge reguleringene på arter som lange, brosme, uer og kveite, med bifangstprosenter opp og ned i mente, gjør ikke verden enklere for fiskere som ønsker å drive lovlig.

— Du har en far og en bror på havet; hva sier de?

— De er ikke spesielt fornøyde eller positive. Av hensyn til familiefreden bruker vi ikke å diskutere slike spørsmål.

— Hvorfor er det blitt slik?

— Det er mange årsaker. En av de viktigste er behovet for å ha kontroll. Da er fangstdagboka et viktig verktøy. Så kommer det stadig nye fiskeriministre og fiskeripolitiske talspersoner som skal markere seg. Det hører også med at fiskerne er flinke til å utnytte alle smutthull, samtidig som de ønsker mest mulig likhet for alle. Den som har deltatt på reguleringsmøter i Bergen vet hva jeg snakker om. Begge deler øker behovet for forskrifter, paragrafer og regler. Dagens regelverk er i realiteten et lappeteppe man har jobbet med i 50 år. Det er for mange kokker både på sjø og land. Råfisklaget skal ikke legge seg så mye oppi hvordan reglene blir utformet, bortsett fra på et område; vi må ha regler som er kontrollerbare.

— Råfisklaget har slitt med å få ferskfisk-auksjoner til å fungere. Hva kommer det av, og vil dere gjøre nye forsøk på å utvikle auksjon som omsetningsform?

— Vi gjorde noen forsøk på Myre i 2005 og 2006 som ikke ble spesielt vellykkede. Verden var ikke klar for en slik omsetningsform. I 2024 kjørte vi auksjon på fersk blåkveite før fisken kom på land. Det var lite populært blant kjøperne. De ville ha auksjon på fryst fisk, ikke fersk. Kjøpernes tilbakemelding er at auksjon gir mer uforutsigbarhet. I tillegg bidrar det til å presse prisen opp. Vi har systemer for å kjøre døgnbasert auksjon også for ferskfisk, men har satt fersk auksjon på vent inntil videre. Det vil bare endres om en stor del av næringen ber om det. Auksjon har også en kostnad. Da må vi ansette flere folk og ha vaktordninger.

— Jobber dere aktivt for å omsette mer fisk fra utenlandske fiskebåter?

— Nei. Og særlig ikke i dag når dette i all hovedsak vil dreie seg om fisk fra russiske fartøyer.

— I hvilken grad tror du omsetningssystemet på førstehånd i Norge kan påvirke prisene ute i markedet?

— Til en viss grad var det kanskje slik for 30-40 år siden. Men i dag med torskepriser 20-30 kroner over minstepris, spiller vårt omsetningssystem mindre rolle for prisen i sluttmarkedet. Når det er sagt tror jeg det er positivt med en bunnpris i markedet, like konkurransevilkår og forutsigbarhet i oppgjøret. Ingen kan kjøpe veldig billig fisk og underby alle de andre. Det kan bety noe, men Råfisklaget kan selvsagt ikke diktere prisene i Portugal.

ANTALL SALGSLAG I NORGE HAR gått mye ned de siste 50 årene. Men fortsatt har vi fire salgslag i hvitfiskomsetningen. Vi spurte månedens intervjuobjekt om det er passe:

— Det er tid for å vurdere salgslagsstrukturen på nytt. I og med at vi er den største aktøren skal jeg være forsiktig med å uttale meg. Men det skjer nok en sakte modning av dette temaet nå.

— Dermed har du vel allerede gitt mye av svaret?

— Vel, også Fiskeridepartementet stiller spørsmål ved salgslagsstrukturen. To salgslag, ett for pelagisk og ett for hvitfisk hadde vært effektivt. I en ideell verden hadde vi klart oss med ett. Dette handler om at systemene, regelverket, tjenestene og konkurransevilkårene skal bli like for alle uansett hvor i landet man befinner seg.

— Om det blir ett lag for hvitfisk skal selvsagt hovedkontoret ligge i Ålesund?

— He, he..! Er det naturlig? Tenker vi lar den diskusjonen ligge til en senere anledning.

— Hva betyr organisasjonsstrukturen på faglagssiden for fiskesalgslagene?

— Den er viktig. Faglagene er jo våre eierorganisasjoner. Uro og ustabilitet er ikke heldig.

— Frykter du at Fiskebåt skal lage sitt eget salgslag?

— Egentlig ikke. Det vil bli krevende å få Nærings- og fiskeridepartementet med på et slik løsning i og med at departementet ønsker færre lag. Jeg har god tro på at vi skal komme frem til en struktur som ikke innebærer å etablere et eget salgslag for havflåten.

— Men har ikke Fiskebåt nærmest krav på å kunne etablere sitt eget salgslag?

— Det er ingen menneskerett å opprette lovbeskyttede fiskesalgslag i Norge. Man må ha en begrunnelse og søke departementet. Og departementet ønsker som nevnt færre, ikke flere lag. Problemet med en splittelse av Norges Fiskarlag, for å bruke en slik karakteristikk, er at fiskernes innflytelse og rettigheter svekkes i en tid hvor kampen om havrommet tilspisses.

— Hva er så vanskelig med at fiskere og fiskekjøpere sammen eier salgslagene?

— Råfisklaget har endret sine vedtekter for å kunne velge eksterne styremedlemmer, herunder også fiskekjøpere. Rett nok etter krav fra myndighetene. Vi trengte et lite puff. Foran fjorårets årsmøte innstilte valgnemnda på to fiskekjøpere — Rita Karlsen og Trine Knudsen, men det gikk årsmøtet i mot. Som styremedlem er man i utgangspunktet forpliktet til å jobbe for Råfisklagets beste. Klarer man det om man egentlig ønsker salgslaget avviklet eller dramatisk endret? Så er det selvsagt mulig å finne fiskekjøpere som kan gjøre en utmerket jobb i vårt styre, og jeg tror at dette vil gå seg til på en grei måte. 

— Tror du at pris til fisker vil gå ned om kjøpersiden kommer inn i styret og som likeverdig eier av salgslagene?

— Nei, det tror jeg ikke.

— Så hvorfor kan ikke industrien bli medeier om den ønsker det?

— Det er ingen tvil om at salgslagene er blitt mer nøytrale. Derfor kan jeg ikke helt se behovet for delt eierskap. Den oppfatningen tror jeg Nærings- og fiskeridepartementet deler.

— Er det på noen måte din oppgave å favorisere fiskerne overfor kjøperne i omsetningen av fisk og skalldyr?

— Overhode ikke. Vi drifter en markedsplass som skal være så nøytral som mulig. I forarbeidene til den nye Fiskesalslagslova i 2024 heter det også eksplisitt at salgslagene ved fastsettelse av minstepriser skal bidra til en rettferdig fordeling av inntektene mellom kjøper og selger. Etter at vi innførte dynamiske minstepriser har mye av uenigheten knyttet til prisfastsettelsen blitt borte. Vår beslutning om delvis auksjonsplikt på fryst fisk i 2022 viser at vi tar kjøpernes ønsker på alvor. I dag blir 70-80 prosent av all ombordfryst torsk og sei lagt ut på auksjon og nærmere 60 prosent blir faktisk solgt.

— Hvordan vil du kort beskrive forholdet mellom Råfisklaget og kjøpernes organisasjoner i dag?

— Som ryddig og konstruktiv. Vi har en god tone uten store konflikter. Hver gang jeg snakker om de gode førstehåndsprisene i media uten å påpeke at industrien sliter, får jeg riktignok høre det. Men dette er et budskap vi veldig ofte formidler.

REGJERINGEN HAR LAGT UT ET høringsnotat om etterkontroll av fiskesalslagslova med evaluering av tolkning, praktisering og håndhevelse av loven. Høringsfristen er 19. februar.

Vi spurte Charles Aas om det er noe i notatet han stusser eller forundrer seg over.

— Nei. Norsk fiskerinæring er i stadig utvikling på mange plan, også innenfor førstehåndsomsetningen. En slik gjennomgang og etterkontroll av loven er selvsagt både nyttig og viktig for at både verdikjeden og hele samfunnet fremover skal nyte godt av fiskeressursene. Så ser vi frem til samarbeidet med myndighetene og næringen fremover. Det som står i notatet er stort sett greit. Med ett unntak. Helt bakerst i notatet finner vi et spinnvilt regnestykke knyttet til egenovertakelse av fangst. Ved å bruke noen forskningsresultater er departementet kommet til at næringen taper fem kroner i verdiskaping per kilo ved egenovertakelse fremfor omsetning på auksjon. Problemet er bare at 95 prosent av det kvantumet som egenovertas er krill i Sørishavet. De to andre artene med størst egenovertakelse er kokte, fryste snøkrabber og kokte, fryste reker. Begge deler er stort sett ferdigpakket for konsument. Da har vi tatt med 99 prosent av all fangst som egenovertas. Likevel har departementet beregnet et tap på 1,6 milliarder kroner ved dette. Regneeksempelet er basert på forutsetninger som ikke stemmer med virkeligheten og resultatet blir deretter.

— Det har vært en voldsom prisøkning på torsk de seneste årene. Nå skal torskekvoten ytterligere ned 16 prosent. Hva tør du å spå om prisutviklingen på torsk i 2026?

— Det har vært en voldsom prisøkning de første 2-3 ukene. Prisen på fersk torsk ligger nå rundt 93 kroner per kilo i snitt. Jeg skal ikke si at det fortsetter slik, men tipper at prisen i vinter havner mellom 80 og 90 kroner. Det er 10-15 prosent mer enn i fjor.

— Så i år vil altså ikke prisøkningen kompensere fullt ut for kvotenedgangen?

— Ikke om jeg får rett. Men i den urolige tiden vi lever i er det jo nærmest umulig å spå hva torskeprisen blir i mars. Om ikke prisøkningen kompenserer helt, så vil den i alle fall gjøre det langt på vei.

— Hysekvoten skal opp 18 prosent. Hvor mye bestemmes hyseprisen av kvantumsutviklingen i Norge, og hvor mye er den knyttet til og bestemt av utvikling i prisen på torsk?

— For å svare på det siste først. Prisene på hyse og torsk beveger seg veldig uavhengig. Men de høye torskeprisene er med på å trekke opp hyseprisen.  Hyseprisen er mer følsom for endringer i kvantum. Når islendingene kommer for fullt inn i hysemarkedet i England stuper prisen. I Råfisklaget økte prisen på hyse til norske fiskere med hele 67 prosent i 2025. Fryst hyse økte med 83 prosent, fersk med 44 prosent. Kvantumet falt med 12 prosent. Nå skal det opp med nesten 20 prosent. Likevel tror jeg på prisøkning, men ikke så mye som i fjor. Jeg spår en forsiktig økning for fersk hyse og status quo for fryst.

— Hva med sei?

— Seiprisen ligger allerede på et høye nivå, og fersk sei har steget mye i starten av 2026. Historisk sett tro jeg det blir vanskelig å hente ut noe særlig mer. Jeg forventer en ganske stabil seipris i 2026. Men her er også fisketakten avgjørende. Blir det mot formodning et godt seifiske vil nok det kunne presse prisen. 

— Den totale førstehåndsverdien i Norge i fjor var 32,7 milliarder kroner. Ny rekord! Prisstigningen mer enn kompenserte for kvantumsnedgangen. Men hvordan har den økonomiske situasjonen vært for fiskeindustrien i Råfisklagets område i fjor?

— Krevende. Førstehåndspisene økte mye mer enn eksportprisene på de ferdige produktene, i alle fall for torsk, som jo betyr desidert mest. Det er ikke lett å være fiskekjøper i dag. Men bildet er litt sammensatt. Det er også bedrifter som forteller at 2025 gikk relativt bra. Før regnskapstallene kommer vil jeg ikke være mer konkret. Men ja; det er tøft!

— Hva tør du å spå om den økonomiske utviklingen for fiskere og fiskeindustri i Råfisklagets område i 2026?

— Det blir enda færre kilo å tjene penger på. Mange håper på seien som en redningsplanke, men det er en vanskelig art for tiden. Dårlige fangstrater og mye småsei i fangstene trekker også ned. Krevende bifangstregler utover høsten legger dessuten mange fartøyer ved kai. Konklusjonen er enkel; 2026 blir et nytt vanskelig år. Vi har budsjettert med en samlet førstehåndsomsetning på rundt 16 milliarder, etter en kraftig reduksjon av landingene fra utlandet. I fjor omsatte norske fisker for 16,5 milliarder kroner. I år har vi budsjettert defensivt med ca. 14,5 milliarder. Det ser krevende ut, men sist vi hadde så lave torskekvoter — i 1990, var det mye, mye verre. Men det er kanskje en mager trøst! I år er det enda viktigere at alle i næringen er oppmerksomme på at hvert kilo teller og gjør sitt ytterste for å ivareta og forvalte råstoffet til størst mulig utbytte og verdiskaping. 

Charles A. Aas oppriktig talt

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju