Tar algene på land

Morten Laake vil hente sunnmørsk fjordvann opp fra dypet til en gammel kalkverkstomt på Søre Sunnmøre for å produsere alger. Og et nytt, sunt fôr som aller helst gis til yngel og smolt på samme tomt. Algen og tomta er klar. Nå trenger han samarbeidspartnere og investorer.

Det er mange grunner til å begynne en samtale med Morten Laake med å snakke om alger. I det hele tatt er det svært mye som begynner med alger. Snakker vi om marine planktonalger, er de grunnlaget for hele næringskjeden i havet. Slik sett er det en opplagt tanke å supplere øvrig fiskerinæring og akvakultur med algeproduksjon. Men med unntak av MicroA i Tananger, som produ­serer algebasert astaxanthin-fargestoff, er det ingen som har satt denne tanken ut i livet. Morten Laake er på vei. Denne dagen er han på vei mellom kunnskapsparken i Ålesund og industritomta han har leid på Larsnes, sørvest på Sunnmøre. Men han er også på vei mot å produsere alger, som igjen skal bli fôr til oppdret­tsfisk.

— Kiselalger står for 40-50 prosent av primærproduksjonen i havet, sier Laake. 73-åringen er bioteknolog, marinbiolog og tidligere vannforsker, noe som også gir grunn til å spinne samta­len rundt alger og da særlig kisel.

— Kiselalger inneholder 30 prosent Omega-3, som kan økes til 60 prosent. Algene vi har tenkt å produsere, vil også gi oss beta­glukaner, som i dag brukes i norsk oppdrett til immunstimulans hos smolt. I tillegg kommer det brune fargestoffet fucoxanthin, som fins i tang og tare. Det er en veldig kraftig antioksidant som kan brukes til veldig mye forskjellig. Dertil blir det litt protein og noen andre «godstoffer», sier Laake. Små krepsdyr kan fôres direkte med disse algene, og da vil de nevnte godstoffene bli med på kjøpet.

— Disse krepsdyrene eller rekeplanktonet kan igjen spises av fiskeyngel i en tidlig fase, forklarer den tidligere dosenten. Bakteppet er selvfølgelig at norsk akvakultur har en utfordring med å skaffe gode fôrråstoffer om den skal kunne vokse inn i de neste tiårene. Forskningsrapporter viser at oljen man får ut av slike mikroalger er svært lik den man henter ut av krill og raudåte. Laake og AlgeVida bygger på at SINTEF og andre har funnet frem til bestemt algearter som skal kunne levere i henhold til dette.

Tiden inne, Larsnes ideelt

Å gå til starten av næringskjeden på denne måten, er en kjent idé. Kanskje er det likevel nå på tide å sette den ut i livet.

— De siste årene har det blitt satset mye på å dyrke slike alger i massekultur, særlig i USA med tanke på å lage biodiesel. Det har ikke vist seg lønnsomt, men resultatet er uansett at denne typen produksjon er industrielt moden. Vi kan lage en fabrikk, kjøpe utstyret og vite at det fungerer, i hvert fall på et visst nivå, sier Laake, som også har tanker om hvordan nivået kan løftes. Nå er tiden inne for å nærme oss svaret på hvorfor Laake har tatt veien fra Østlandet for å etablere fabrikk ved Larsnes og utløpet av Rovdefjorden på Sunnmøre.

— Spør du om hvor man skal anlegge en slik algefabrikk, er svar­et: Et sted med tilgang på rent sjøvann med mye næringssalter. Da bør vi ned på 100 meters dyp eller mer, et sted langs norskekys­ten. På Larsnes er det 300 meter rett utenfor, sier Laake. Poen­get er å unytte næringssaltene som har utfelt seg i dypet i løpet av vinteren med utgangspunkt i plankton og annen biomasse som har regnet ned under vekstsesongen. Dette næringsrike, men ellers rene vannet vil man så pumpe opp.

— Det inneholder også kisel, og er følgelig et godt utgangspunkt for planktongruppen vi tenker å produsere, sier gründeren. De viktige kiselalgene trives særlig godt i Nordsjøen og Arktis, men er samtidig vanskelig å dyrke.

— Kiselalgene er utstyrt med glassnåler som gjør at de svever lettere i vannet, men som samtidig gjør algene utsatt for kreftene som følger med pumping. Dette problemet ble imidlertid løst i perioden 2010-2015, legger Laake til. Han viser et bilde med algedyrking fra Nederland. Lange glassrør lagt lagvis i horison­tale spiraler med jevn tilførsel av CO2 og næringssalter og lysrør imellom. Til slutt blir det så tett med alger at rørene er nærmest svarte.

— Innholdet tar vi ut i en sentrifuge, og da får vi en nærmest spinatlignende grøt som vi siden tørker. Frysetørking er mest skånsomt, forklarer Morten Laake. Sluttproduktet vil inneholde både Omega 3-holdig olje, betaglukaner, fucoxanthin, klorofyll og litt protein. Ifølge Laake kan det danne grunnlag for både hudk­remer og Omega 3-piller i tillegg til fôr.

— Det som er særlig spennende, er at man også kan utnytte ki­selskallene, legger Laake til. Størrelsen, formen og porene på disse skallene gjør dem interessante for nanoteknologi, som solcellepaneler og katalysatorer i bilbatterier.

Som på Mongstad

«Norsk Fiskerinæring» har tidligere skrevet om hvordan ferrosili­siumsverket på Finnsnes utnytter røyk med CO2 til å produsere lignende alger. I Breivika ved Larsnes ønsker Morten Laake å reise en ny fabrikk — med en kapasitet på ca. 1000 tonn tørrvekt i året.

— I første omgang går vi ut med 80-100 tonn per år før vi even­tuelt utvider. Går vi videre vil vi også bygge et bioraffineri som tar oss fra algebiomasse til komponentene vi snakket om. Da får vi også høyere priser, sier han. I tillegg til sjøvannet gir kalkforekomstene ved det gamle kalkverket også kalkstein som man kan utvikle CO2 fra.

— Det blir en kortsiktig løsning, men kan være en fordel i starten. På litt sikt kunne vi kanskje basert oss på ilandført CO2 fra olje- og gassproduksjon, sier Laake. Det gjør de på den nasjonale algepiloten på Mongstad, der man baserer seg på samme prosess og teknologi. På Larsnes er det imidlertid et element til som må på plass: elektrisk energi.

— Vi må bygge solcelleanlegg eller bruke andre prosesser for å hente egen strøm. Det mest nærliggende er å bruke bioavfall til å lage hydrogen som i en forbrenningsprosess sammen med luft kan drive en gassturbin. Eller vi kan bruke brenselsceller. Målet er et anlegg som skal være klimanøytralt både med tanke på elektrisk energi og CO2, sier Laake i AlgeVida. Samtidig er det et problem at de må opp i store volumer for å kunne bli et reelt alternativ til de ingrediensene som leveres i dag. Laake understreker at de har et annet mål enn de som har fått til volumproduksjon av klorofyll-løs alge som vokser på sukker og der man baserer seg på fermentering og ganske høy temperatur.

— Jeg baserer meg på det synet som blant annet ble fremmet av en forsker fra Norce under Aqua Nor i år: At det eneste som er bærekraftig på sikt, er olje fra mikroalger med fotosyntese, sier Laake. De vil heller gå ned i temperatur til 15-16 grader for å kunne dyrke arktiske arter med mer umettet fett. Til det vil de gjerne ha flere med.

— Vi kommer selv til å bruke åtte mål der ute, men vi har femti mål til disposisjon, sier Laake, og peker ut Breivika på kartet, ganske nær den ene enden av Rovdefjordsambandet som mange jobber for. For Laake er det viktigst å være lokalisert på Sunnmøre, der så mye blå næringsvirksomhet skjer.

— Det er et akvakultur- og fôrindustrimiljø i denne regionen som bør være et fint nettverk for oss med tanke på å utvikle produkt­er, spesifikasjoner og kvaliteter som etterspørres, mener han. Høyt på ønskelisten står samlokalisering med flere aktører og gjerne lage en liten biomarin klynge på den gamle kalkverktomta.

— Jeg ser for meg at både yngeloppdrett, smoltproduksjon og kanskje også landbasert matfiskoppdrett i større skala kan være mulig — med egenproduksjon av fôr tett på. Da trenger vi mer protein, og det å utnytte avfall til å produsere insektlarver, er en interessant løsning. Som man jo prøver å realisere i Stordal litt lenger nord og inn i fylket.

En kombinasjon av det de gjør der og det vi skal til med her, kunne blitt et veldig godt fôr. Dessuten finnes det andre kilder, sier marinbiologen og gründer­en. Han ønsker altså industrielle samarbeidspartnere, men i denne fasen enda mer investorer som har det langsiktige perspektivet. Leverandørsamarbeid og pilotkunder er også på ønskelisten i denne fasen. Målet er uansett en ny type fiskefôr der mikroalger utgjør en tredjedel. Det skal være gjort vellykkede forsøk med algeandel opp mot femti prosent.

— Er det aktuelt å gå ut i markedet med fôret dere produserer?
— Ikke som konkurrent til dagens tørrfôr. Men for spesielle produksjoner, f.eks. yngel og smolt.

— Dere kommer ikke til å konkurrere på pris. Hva er det som gjør at dette fôret blir å foretrekke?
— Innholdet av betaglukaner og Omega-3. Dernest bruker vi hele cellen, som i seg selv er en effektiv beholder for komponentene. Vi tenker i hvert fall å bruke helceller i fôret. Da blir det med en komponent som fisken ikke kan utnytte; kiselskallet. Så spørs det om det er negativt eller positivt. Det brune pigmentet vil på sin side bidra positivt. Når det ligger sammen med øvrige kompo­nenter, er dette, som er en antioksidant, med på å bevare disse. Også oljen vil inneholde disse pigmentene, slik at vi får en brun olje med antioksidant, som bevarer kvaliteten også når man skal bruke den i tørrfôr, svarer Laake. Han kan også vise til en ny forskningsrapport fra Tromsø om at raudåteolje gir mindre bukfett enn annen olje. Raudåteoljen er svært lik den man vil ha i et algebasert fôr fra Larsnes.

— Jeg mistenker at det kan ha med fargestoffene å gjøre, sier Laake. Samarbeidet med Ålesunds Kunnskapspark retter seg nettopp mot å etablere nettverk og samarbeid, og AlgaVida hadde også en presentasjon i Ålesund i februar.