Hempels kommentar
Faux fish — Fake Fish
Begrepet beskriver egentlig sjømatprodukter som ikke inneholder sjømat, altså vegan-sjømat eller substitutter.
Skrevet av:
Erik Hempel
I løpet av Donald Trumps tid i Det Hvite Hus ble vi godt kjent med begrepet «Fake news». Nå har det imidlertid dukket opp et nytt begrep som gir noen av de samme assosiasjonene: «Faux fish», eller falsk fisk. Begrepet beskriver egentlig sjømatprodukter som ikke inneholder sjømat, altså vegan-sjømat eller substitutter.
For kort tid siden deltok jeg i et møte i FAO om problemene med konsumentenes holdninger til fisk og sjømat. Utgangspunktet var utviklingen av blekksprut-oppdrett, som har fått sterk kritikk fra enkelte i Storbritannia. De hevder at blekkspruten er så intelligent at vi ikke bør drive oppdrett på den. Dyrevelferdsgrupper har derfor foreslått at man innfører et totalforbud mot oppdrett av blekksprut.
Min første tanke var: hva blir det neste? Forbud mot lakseoppdrett av samme grunn? Forbud mot konsum av alle levende dyr? Og hva med planter; har ikke de også følelser?
En rekke ledende selskaper innen matvareindustrien har kastet seg på denne «faux fish»-karusellen. Nutreco annonserte i januar i år at de hadde gått i kompaniskap med California-baserte BlueNalu, et selskap som satser på produksjon av veganske sjømatprodukter. Britiske Tyson har investert i New Wave Food, som produserer plantebaserte rekeprodukter. Matvarekjeden Tesco gikk nylig inn i Good Catch, som produserer veganske tunaprodukter, og Tesco har etablert en egen avdeling for veganske produkter: Wicked Kitchen. Andre selskaper som har kastet seg på denne bølgen inkluderer Cargill, Merck, UBS og PHW Group.
Avsky for å drepe dyr
Den intense interessen for alternativ mat kommer på en tid da sjømatnæringen er utsatt for stadig sterkere angrep fra interessegrupper, men også fra regjeringer. Statsminister Justin Trudeau i Canada annonserte nylig at hans parti går inn for at alt sjøbasert oppdrett i Canada må konverteres til lukkede anlegg innen 2025.
«Faux fish» omfatter egentlig to litt forskjellige typer produkter. For det første produkter basert på planter eller sopp som er tilberedt og tilsatt fiskesmak. For det andre celle-baserte produkter, hvor man produserer sjømat og kunstig fiskekjøtt i laboratorium. Prosessen er ofte kalt «cellular aquaculture».
Tilhengerne av «faux fish» har påpekt at to forhold er viktige drivere for slike produkter: konsumentenes fokusering på helsemessig gunstig mat, og deres bekymring for miljøet. Meget mulig at dette er viktige drivere, men en ting er kanskje enda viktigere: det urbaniserte menneskets avsky for å drepe dyr. Det byr dem imot å tenke på at det de spiser en gang har vært et levende dyr som er blitt drept i den hensikt å gi dem mat.
Denne fremmedgjøringen er et typisk by-fenomen. Folk som har vokst opp på landet, gjerne på en gård, har ikke slike holdninger i det hele tatt. De anser husdyrhold, fôring og slakting som en naturlig del av livet. Følgelig har de ikke noe behov for å finne erstatninger for kjøtt eller fisk. Det samme gjelder i stor grad jegere, som ofte er svært så urbaniserte ellers. Som jeger må man lære seg ikke bare å drepe dyr, men også å partere dem.
