Payback time!

DET ER FOR FÅ SOM TJENER FOR MYE. Så enkelt kan vi si det. For 30 år siden lå norsk sjømatnæring nede. Den tradisjonelle delen av næringen var et bunnløst subsidiesluk. Milliarder av offentlige kroner — i dagens kroneverdi — måtte hvert år pøses inn for å skape lønnsom-het. Hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag, som i 1964 var tenkt som en femårig effektiviseringsplan, hadde slått helt feil. Jo mer penger staten bevilget i støtte, jo mer økte behovet. Tidlig på 1990-tallet var politikerne, godt hjulpet av EU’s forbud mot konkurransevridende næringsstøtte, omsider kommet til at fiskeristøtten måtte avvikles. Heretter måtte fiskerinæringen klare seg selv. I oppdrettsnæringen var det også full krise. Markedsproblemer og FOS-konkursen hadde sendt over halve næringen til skifteretten eller tvunget frem eierskifte. Den blåøyde optimismen fra 1980-tallet var borte. Nå fikk man laksekonsesjoner slengt etter seg. 

I 1991 var ikke spørsmålet hva sjømatnæringen kunne gjøre for Norge, men hva Norge kunne gjøre for sjømatnæringen. Bare tanken på grunnrenteskatt var absurd. Nå gjaldt det å få stablet næringen på beina igjen; legge bak seg 30 år med politisk feilstyre og skape lønnsomme og attraktive arbeidsplasser langs kysten. Politikerne hadde ikke penger å tilby. I stedet ble rigide krav om eierbegrensning og lokal tilhørighet fjernet. Mens fiskeflåten fikk tilgang på strukturordninger, først havflåten og senere også kystflåten, ble det åpnet for oppkjøp av matfisktillatelser for laks og ørret. I fiskeriene holdt myndighetene igjen. De første strukturordningene hadde kort varighet og kvotetakene var lave. I oppdrett var det fritt frem fra dag én. Da fiskerimininister Peter Angelsen på tampen av 1990-tallet foreslo et tak for eierkonsentrasjonen også i oppdrett, ble han latterliggjort. Han var dessuten for sent ute. Hydro Seafood hadde allerede kjøpt seg for stor. 

DET HAR VÆRT EN VILLET REISE. Ikke bare villet, men ønsket og usedvanlig vellykket. I løpet av de tre siste tiårene har inntjeningen i sjømatnæringen gått rett til himmels. Fiske og oppdrett er i dag blant våre aller mest lønnsomme næringer, hvilket reflekteres i de svimlende summer som betales for fiskerettighet-er og oppdrettstillatelser. Inntjeningen overgår selv de mest optimistiske spådommene. Men det har ikke skjedd uten konsekvens-er. I 1990 var det neste 800 selskaper som drev matfiskoppdrett av laks og ørret. I dag er det bare 80. De fem største eier 55 prosent av produksjonskapasiteten. Mowi alene kontrollerer hver femte matfisktillatelse. I 1991 var det over 27.000 fiskere i Norge og 17.000 fartøyer i merkeregisteret. I dag er det ca. 9.000 fiskere og 5.600 fiskebåter.

Eierkonsentrasjonen har med andre ord vært formidabel. Verdikonsentrasjonen også. De 80 selskapene med matfiskoppdrett sitter på konsesjonsverdier verdt over 100 milliarder kroner. Da har vi «bare» regnet 100 millioner per standard matfisktillatelse. I fiskeflåten er det lett å se seg blind på de mange tusen sjarkene. I havflåten, som står for nesten 80 prosent av fangstkvantumet og over 70 prosent av fangstverdien av fisk og skall-dyr i Norge, er det snart ikke rederier igjen. I øyeblikket har vi ca. 80 ringnotfartøyer og pelagiske trålere. De eies av ca. 60 selskaper. Vi har 33 torsketrålere som eies av 14 selskaper og 26 autolinebåter med 20 eierselskaper. Dertil kommer 55-60 rederier innen ”stor kyst” med båter over 28 meter. I alt er det altså rundt 150 rederier som står for nesten 80 prosent av fangsten. Det vil vi kalle et ganske konsentrert eierskap. Å regne verdier er ikke lett. En enkelt kvote vil jo kunne omsettes til vesentlig høyere pris enn den snittprisen det er mulig å oppnå om alle kvoterettigheter kom for salg samtidig. Men om vi priser verdien av 100 basistonn i ringnot og pelagisk trål til 100 millioner kroner, en kolmuletillatelse til det samme, en kvotefaktor for torsk og hyse i torsketrål til 225 millioner, en kvotefaktor for torsk i autolineflåten til 100 millioner og kvoteverdien til et ”stor kyst”-fartøy over 28 meter til 200 millioner, vil den totale verdien av de kvoterettighetene havflåten disponerer beløpe seg til ca. 100 milliarder. Da har vi sannsynligvis brukt konservative priser. For ordens skyld; disse regnestykkene bygger på den forutsetning at strukturkvotene i havflåten føres tilbake til de gruppene de kommer fra. 

Med andre ord: de siste 30 årene har samfunnet lagt til rette for at rundt 250 selskaper har kunnet samle seg rettigheter til å fiske og oppdrette laks og ørret til en verdi av over 200 milliarder kroner. Det er ikke så langt unna 1 milliard kroner i gjennomsnitt per selskap.

ETTER VÅR MENING HAR DET ligget i kortene lenge. Og vi har advart gang på gang. For hvert kvotekjøp og hver fusjon i sjømatnæringen har grunnrenteskatten krøpet nærmere. Det som for 30 år siden var et spørsmål om hva Norge kunne gjøre for sjømatnæringen, er nå blitt et spørsmål om hva sjømatnæringen kan gjøre for Norge? Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt det selvsagte svaret; bidra mer til å opprettholde og videreutvikle det norske velferdssamfunnet. I sjømatnæringen er det helt enkelt blitt for få som tjener for mye på å unytte felles naturressurser. Nå mener stortingsflertallet og regjeringen av det er «payback time» i oppdrettsnæringen. 

Hvor lenge fiskeflåten kan stå imot? Det vet vi ikke. Men vi vet at svaret avhenger av hvor mye mer flåten velger å strukturere. For hvert kvotekjøp rykker grunnrenteskatten nærmere. For øvrig et begrep, altså grunnrente, som ble «oppfunnet» av den skotske økonomen Adam Smith på 1770-tallet. Det er han oppdretterne til syvende og sist har å takke.