Tåkeprat i Norsk Fiskerinæring

Herr redaktør:
Det er mye tåkeprat om fiskeripolitikk og kvotemeldinger for tiden. Det har redaktøren helt rett i. Dersom et hovedmål i fiskeripolitikken skal være å følge opp loven og sikre bosetting og sysselsetting langs kysten, er ytterligere strukturering i flåten ikke veien å gå. Som Kystfiskarlaget uttrykte for omtrent tjue år siden, blir opplegget med strukturering vanskelig å reversere jo lenger det får virke.

Debatten om hvordan denne prosessen skal ende, hardner til. Ikke minst hos mangeårig fiskeripolitisk premissleverandør, Norges Fiskarlag. Her sliter man tydeligvis med et velkjente dilemma, også kalt Fiskebåt. I tider hvor de vestlige kulturers idé om at matnyttighet, materiell muskelbygging og oppbygging av pengeformuer er den eneste veien å gå, erfarer man at fellesskap og solidaritet slites i kantene.

Gode redaktør; på lederplass i ditt forrige nummer av bladet kommenterer du også et par hendinger på Kystfiskarlagets årsmøte i Bodø i år. Her stiller du et meget berettiget spørsmål om hvor langt strukturprosessen skal få lov til å gå, og om ikke tiden er inne for å avvikle ordningen.

I denne sammenheng viser du også til Kystfiskarlagets vedtak i sak 2 om ny kvotemelding, og skriver at årsmøtet vedtok å avvikle alle strukturordninger med umiddelbar virkning. I vårt vedtak står nemlig følgende: «Videre strukturering må derfor stoppes med virkning fra 2022. Dette for å unngå ytterligere sentralisering av fiskerettigheter».

Bakgrunnen for vedtaket er et ønske om at næringen må ta en fot i bakken hva gjelder strukturering, særlig frem til det foreligger enighet om hvordan strukturkvotene skal tilbakefordeles. Vedtaket lyder videre:

«Struktur var i sin tid et nødvendig tiltak. Men det som skulle være en medisinering for lønnsomhet, har gjennom stadige økninger av strukturtak endt opp med en overmedisinering. Igjen sitter man med en flåte med betydelig økt kapasitet og økte utslipp.»

Når undertegnede på samme møte foreslo at ingen båter bør ha mer enn 600 tonn i torskekvote, skriver du at forslaget er veldig radikalt og vil skape ville protester. Sant nok. I ettertid har et rikt antall fiskere protestert og kritisert meg for at jeg ikke sa 500 tonn!

Jeg mener imidlertid at forslaget kan bidra litt til at så mange fiskere som mulig får tilgang til en anstendig mengde torsk å fiske på av kystflåtens andel. Eller for å sitere Andøy Fiskarlag så langt tilbake som i 2002: «Ved å kutte i rettighetene hos de som har svært mye, får flere sjansen til å leve av fiskeriene». I forslaget ligger også en slags trang til å hjelpe myndighetene ut av den pågående og tilsynelatende lite reverserbare strukturprosessen. En prosess og et lite reverserbart fiskeripolitisk opplegg som forvalter torskekvotene som om de er noe som bare angår norske storredere. Et system som har i seg at ingen andre enn markedet og de samme rederne fra dag til dag har full kontroll på hvor retten til å fiske torsk geografisk og eiermessig havner. Og ikke minst; et opplegg som mannskap, kommuner og industri er diskvalifisert fra å påvirke. Å kjøpe kvoter tilbake fra de rederiene som har mer enn 5-600 tonn rund torsk i sin torskeportefølje er fullt mulig uten at noen må legge inn årene. Med dagens vanvittig høye pris på fiskerettigheter snakker vi selvfølgelig om en milliardkostnad for staten. Men la gå. Milliarder har vi og norske redere er glade i penger.

Steinar Friis
Medlem i Norges Kystfiskarlag