Juks og bedrag

Det er sommer og jeg sitter i dype tanker på verandaen godt varmet av solen. Nyheter fra fiskerilandet i nord forteller meg at villfisknæringen jobber hardt med å grave sin egen økonomiske grav. Ikke noe land i Europa har så god tilgang på fisk ved sine kyster som annerledeslandet. Ikke noe land i Europa har heller slike muligheter for lønnsom næringsvirksomhet basert på villfisk og skalldyr. På tross av dette jukses det i stor stil både på sjø og land.

I mars slo politiet til mot en fiskebedrift i nord. Flere ble siktet og en person ble varetektsfengslet. Aksjonen var rettet både mot båter og anlegg på land. Saken er nå under etterforskning, og man regner med at det vil ta lang tid før den eventuelt er klar for domstolene. Politiet har også en annen alvorlig sak til etterforskning, og den er heller ikke ferdig. Mange tror at næringen har enda flere svin på skogen. De er bare vanskelige å oppdage.  

Dersom kjøper og selger er enige om å jukse med vekten, er det nesten umulig å avsløre. Det måtte eventuelt være om kontrollørene er på plass akkurat når fisken skifter eier på kaikanten, men det har de på langt nær kapasitet til. Kontrollapparatet har bare kapasitet til å ta noen få stikkprøver. Risikoen for å bli tatt er følgelig minimal. 

Jeg lurer på hva som må til for at næringsutøverne skal forstå at de lurer seg selv. I tillegg vil de som driver ærlig tape stort når illegal fisk finner veien ut i markedet. Noen henter en kortsiktig gevinst, alle får et langsiktig tap. For fiskerinæringen i annerledeslandet innebærer juks også tap av omdømme, som på sikt vil straffe seg for alle som jobber i næringen. De eneste som muligens har noe å tjene er forbrukerne. Den fisken som tas på land illegalt må jo nødvendigvis prises lavere enn den legale fisken. De som kjøper og jukser må nødvendigvis selge mer enn de kjøper. Men det er et regnestykke som det nesten er umulig å finne ut av. I tillegg bruker kontrollørene utrolig mye ressurser på små bagateller. Det er når fisken skifter eier man kan avsløre jukset. Problemet er bare at det ikke jukses de få gangene kontrollørene er til stede. 

Det store spørsmålet er hva man kan gjøre for å komme jukset til livs. Etter mitt syn er det bare én medisin som hjelper; strengere straffer. De små bagatellene kan straffes med bøter, mens de store sakene som er økonomisk kriminalitet må straffes mye hardere enn i dag. Fiskerne må få klar beskjed om at dersom de blir tatt for grovt juks drar staten inn retten til å fiske i en periode på minst to år. Det er det samme som skjer når man gjør lovbrudd i trafikken. Da mister man lappen for en kortere eller lenger periode. 

Kjøperne må tilsvarende få beskjed om at de vil miste kjøpergodkjenningen dersom de blir tatt for grovt juks. Dette kraftige riset bak speilet er etter min mening det eneste som kan få slutt på jukset. 

Det vil sikkert bli noen rettssaker mot staten fra de som mister sine rettigheter. Men myndighetene må klargjøre reaksjonene på forhånd, slik at alle forstår konsekvensene av sine handlinger. Da kan ingen komme etterpå å hevde at de ikke visste eller forsto.

Det står mye på spill dersom myndighetene i annerledeslandet ikke får bukt med problemet. I dag ser vi at miljøbevisste forbrukere gjør sine valg og kun kjøper varer som er bærekraftige. Fisken fra et land som ikke har kontroll på uttaket av fisk, kan fort bli stemplet som miljøversting. Da vil forbrukerne velge bort fisk fra dette landet. Det haster med å få kontroll, og man må også vurdere om ny teknologi kan utvikles for å avsløre forbryterne. Det eneste som er sikkert er at det ikke kan fortsette som i dag.